ET LITE TILBAKEBLIKK

Da jeg ble innlagt denne gangen var det med en flau smak i munnen jeg gikk gjennom de tunge dørene igjen. For nå har jeg kommet ut av tellingen på antall innleggelser. Jeg stoppet vel å telle etter nummer femten.

Da jeg ble låst inn dørene oppdaget jeg at det et svært kjent fjes som skulle ta meg i mot. Jeg ble både glad, lettet, flau og litt trist. Denne personen har tatt meg i mot flere ganger tidligere, og har nok sett meg på mitt verste. Da jeg nå kom inn var jeg superstressa, redd, og tårene sto ut av øynene mine.

Etter den obligatoriske legeundersøkelsen fikk vi litt tid til å prate, noe jeg satte veldig stor pris på. Han så på meg og spurte om jeg kunne huske sommeren for ett år siden. Det kunne jeg absolutt. Han lurte på om det var noe jeg opplevde som var annerledes i år. Det var det definitivt. Mye har skjedd. Masse bedringer, selv med tilbakefall.

For ett år siden, sommeren 2016, lette jeg etter en person med lysende hender. Jeg jaktet et svar. Jeg hadde selv lysende hender. Og stemmene fra veggene hjemme førte meg til Stockholm. Jeg fløy alene til Arlanda, mer redd enn noen gang. Jeg husker ikke så mye, men vet jeg fikk hjelp av noen politi så jeg kunne fly hjem igjen. En ansatt fra sykehuset, samme person som jeg har nevnt over her, kom for å møte meg der flyet landet på Gardermoen. Jeg skjønte hva som kom til å skje, men hadde aldri sett for meg hvor ille det kunne bli.

For ett år siden var jeg tvangsinnlagt over hele sommeren. Jeg ble tvangsmedisinert. Jeg ble holdt fast, og truet med beltebruk. Jeg hadde nesten ikke mulighet til å være ute, men det gjorde ikke så mye for jeg var omtrent ikke i stand til å gå på grunn av medisineringen. Noe som også gjorde at jeg gråt en hel del. Det var tøffe tak.

Så hva er annerledes i år Eline?

Jeg er jo innlagt igjen, på samme stedet til og med. Men jeg er her frivillig. Jeg må jo ta medisiner mens jeg er her, men jeg har ingen tvangsmedisineringsvedtak. Det er heller ingen som holder meg fast og truer med beltebruk. Og så har jeg jo ikke lysende hender denne gangen.

Jeg tror jeg får hjelp nå før det går for langt. Jeg vil ikke miste meg selv. Jeg er fremdeles på leting. Jeg jakter enda på et svar. En slags sammenheng som vil kunne hjelpe, ikke bare meg, men også mange andre rundt meg.

Vil jeg noen gang finne svaret? Det er det ingen som vet.

Og det må jeg bare leve med.

Det fine med dette tilbakeblikket er at jeg selv kan se framgangen. Tenk på de endringene som har skjedd fra sommeren 2016 til sommeren 2017. Nå må jeg innrømme at jeg er veldig spent på sommeren 2018. Noen ganger tar man kanskje et stort steg fram, men man tar kanskje to steg bakover like etter. Jeg flytter stegene mine fram og tilbake hele tiden jeg. Men de er da hvertfall i bevegelse. Og en vakker dag. En jævla vakker dag så vil jeg treffe.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #helse #psykose #innleggelse #sykehus #reise #elineredderverdenlitt

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg