HUSARREST OG FIRE HVITE VEGGER

Noen ganger, egentlig ganske ofte, gir jeg meg selv en god gammeldags husarrest. Det går rett og slett ut på at jeg sperrer meg selv inne, låser døren, og tvinger meg selv til å hold meg i ro. Dette har jeg forsøkt gjentatte ganger den siste tiden. Åpenbart har det ikke fungert. Den husarresten som jeg har nå er kanskje av en litt strengere form, men jeg er nødt til å gi det en sjanse. Jeg er nødt til å stole på de rundt meg, og at de vil meg vel. For dette skal ordne seg. Det vet jeg.

Hvis jeg skal prøve og sette på meg de psykiatriske brillene så kan jeg vel si at det som foregår med meg nå for tiden heter vel at jeg har en psykotisk episode. Jeg er ikke så redd for de ordene lenger. Det jeg er redd for er hva det gjør med meg. For første gang merker jeg det faktisk selv. Jeg merker selv at alt ikke er helt som det skal. Jeg kjenner at jeg holder på å miste meg selv, og jeg er klar over at det skjer. Det gjør så vondt. For ikke bare mister jeg meg selv. Jeg mister folk rundt meg også. Eller, jeg skyver de unna. Det er ikke meg.

Det var utrolig tøft, men jeg ba selv om hjelp denne gangen. Og hjelp det får jeg. Jeg har så lite lyst til å råtne inne på et sykehus. Jeg vil så gjerne ordne opp selv. Men jeg ser nå at min måte å ordne opp på ikke er helt heldig.

Du er nødt til å slappe av Eline.

Joda, jeg vil gjerne slappe av. Men hver gang jeg lukker øynene er det noen som sier at jeg burde vært et annet sted. Burde vært i London. Burde vært på Gardermoen. Burde lett mer. Burde jobbet hardere. For var det ikke et svar jeg skulle finne? Jo, det var det. Et svar som skulle hjelpe, ikke bare meg, men andre også. Kanskje finner jeg det til slutt. Hvis jeg bare leter hardt nok. Jeg vil jo bare redde verden. Litt.

Du er nødt til å ta medisinene dine nå Eline.

Joda, det ser jeg faktisk selv. Her er det noe som ikke helt stemmer. Jeg vil ikke bli skikkelig dårlig, så å ta litt medisiner for en periode er sikkert lurt. Det har jo hjulpet før. Men hver gang jeg skal svelge en tablett er det som om halsen snører seg sammen. Som om jeg føler det er gift. Dessuten har det vært vanskelig å huske på å ta det hver dag. Særlig i perioder hvor jeg ikke vet forskjell på opp og ned. Når tiden løper fra meg, og når jeg er ute dag som natt. Det hjelper heller ikke at jeg daglig leser om hvor skadelig det er med psykofarmaka. Ja, jeg er et selvstendig individ med egne meninger, men jeg er bare et menneske jeg også. Og jeg er kanskje ekstra sårbar nå.

Du er nødt til å sove Eline.

Joda, det må jeg nok. Jeg er ikke noe annerledes bygd enn andre. Hjernen min trenger også pauser. Jeg ser selv hvor viktig det er. Men det er ikke alltid det går, selv hvor hardt jeg prøver. Men dette finnes det også medisiner for. Så søvnen passer jeg på. Må bare huske på det. Men en gang var det noen som sa til meg at svarene var enklere å finne når det var mørkt. På natten. Når alle andre sover. Eller var det tankene mine? Kan jeg stole på dette?


 

Slappe av, ta medisiner, sove. Tre ting som det bør være ganske enkelt å få til. Enkle, kanskje basale ting. Men faen så viktig. Jeg må få det til nå. Jeg må. Jeg vil ikke kaste bort mer av livet mitt lenger. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #helse #mentalhelse #psykose #sykehus #innleggelse #elineredderverdenlitt

8 kommentarer
    1. Å Eline, jeg kan egentlig ikke si at jeg er glad. For jeg er ikke glad for at du er på sykehus. MEN det høres ut som du har knekt din egen kode. Du begynner å kjenne hva som er tanker og hva som ER.
      Det er jeg glad for. Det er dette du og de rundt deg innerst inne vet at du har styrke til, nemlig det å komme nærmere og nærmere din egen kode.
      Du er superwoman og dette klarer du 🤗 💜

    2. Jeg syns det er fælt at media skal skremme oss fra å ta medisiner vi trenger for psyken. Jeg må selv ta medisin for å holde min bipolare lidelse i sjakk. Jeg forstår ikke hvorfor jeg skal få mer pes for dette enn en diabetiker som tar insulin eller en allergiker som tar antihistaminer. Selvsagt er det risikoer ved psykofarmaka som ved alle andre typer medisiner, men jeg har tro på at om man finner riktig type medisin og dose for den enkelte, med færrest mulig bivirkninger, og jevnlig følges opp av psykiater/lege for dette, kan man ha god livskvalitet på psykofarmaka også.
      Medisiner skal dessuten aldri være eneste behandling; man må passe på ting som mat og søvn, holde seg i passe aktivitet, og gå i terapi om man trenger det. Psykoedukasjon har jeg også tro på!
      Ønsker deg masse god bedring, du er tøff som ba om hjelp selv nå!
      Klem fra en bloggleser

    3. Bra Eline. Du har forstått mye nå, og du har klart ikke å miste deg selv. Du er med hele tiden og det er du som bestemmer over deg selv fordi du forstår at dette er riktig, mrn følg med, det er viktig å være bevisst.

    4. Hei Eline.
      Jeg har lest bloggen din med stor interesse. Noen ganger virker det som du er veldig intelligent og velreflektert. Andre ganger, som nå, sliter jeg med å forstå hva du mener.
      Det virker som du er på jakt etter svar på et spørsmål. Men har du tenkt på at du kanskje har svaret inne i deg? At du kan finne svaret ved å lete inne i deg selv?
      En prosedyre kan være nyttig. Det første du bør gjøre er å slappe av. Du kan drikke et glass vann, sette deg i en behagelig stilling, og ta noen dype åndedrag. Når du føler deg tilstrekkelig avslappet, konsentrerer du deg om spørsmålet ditt. Det er viktig at du klarer å formulere spørsmålet klart og tydelig. Veldig nyttig er det hvis du klarer å visualisere spørsmålet, dvs fremstille det som et bilde. Og jo klarere og sterkere du klarer å se bildet foran deg, jo bedre er det. Du behøver ikke å konsentrere deg lenge, noen minutter er nok. Etter at du er ferdig med konsentrasjonsperioden, fortsetter du med dine vanlige gjøremål.
      Veldi mange som bruker denne teknikken, finner at at svaret på spørsmålet plutselig kan dukke opp mens de er opptatt med sine daglige gjøremål. Ofte hjelper det å sove på det, dvs at svaret dukker opp i en drøm eller etter en god natts søvn.
      Kan det være slik? At svarene ikke finnes i København eller i London, men inne i deg selv? Og at du kan finne svarene du søker hvis du leter inne i deg selv?
      Jeg vet ikke om dette var til hjelp for deg, men uansett vil jeg ønske deg alt godt. Hilsen Roger.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg