TÅRENE PÅ OXFORD STREET

Hun la ikke merke til det der og da, men hun hadde faktisk aldri vært mer ensom.

Hun la ikke merke til det der og da, men hun hadde faktisk aldri vært mer redd.

Ting var ikke virkelig. Folk var ikke på ekte. Det var som om menneskene rundt henne var døde.

Tankene raste i en fart raskere enn noen sinne.

Det går faktisk an å være alene med så masse mennesker rundt seg. Det oppdaget hun nå. Og det gjorde vondt.

Enkelte ble sinte på henne. Hun ble enda mer redd. Best å holde seg unna. Best å fokusere. Må ordne opp.

Men det gjorde vondt.

Livet gjør vondt.

Hun trodde en stund at hun ikke var virkelig. At hun ikke var på ekte. At hun ikke fantes. Men hun hadde vært blind. Hun er ekte. Hun finnes. Enkelte rundt henne er ikke på ekte. Enkelte rundt henne finnes ikke. Som spøkelser.

Det kan virke skummelt. Men det er ikke noe problem. Så lenge hun holder hodet over vann. Så lenge hun holder fokus. Det vil ordne seg.

Det er best hun er alene til hun finner ut av det.

Men man er jo alene når folk rundt en egentlig ikke finnes.

Det er best hun er alene til hun finner ut av det.

Hun skal ordne opp.

Hun sto jo der. Hun kjente føttene på bakken. Hun kjente bakken vibrere på grunn av undergrunnen. Hun sto jo på en av verdens mest trafikkerte gater. Var det virkelig? Hun visste ikke. Derfor gråt hun.

Men det kom til å ordne seg. Det visste hun.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #london #reise

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg