SVAR PÅ SPØRSMÅL DEL II


 

For et engasjement. Jeg blir helt imponert over nysgjerrigheten som finnes der ute, og jeg takker både kjente og ukjente for spennende spørsmål. Igjen, takk for at du tok deg tid. Takk for nysgjerrigheten din. Her kommer svarene på del II.

Når er du lykkeligst?

– Jeg er uten tvil lykkeligst når jeg er rundt de menneskene jeg er glad i.


 

Studerer du fortsatt?

– Nei, jeg studerer ikke lenger. Det er både sårt og fint. Drømmen var lenge å bli sosionom. Derfor startet jeg å studere sosialt arbeid høsten 2013, men ble syk allerede påfallende vinter. Tiden siden da har det vært en real berg og dalbane med heftige runder på sykehus. Dette resulterte til slutt i at jeg måtte avslutte studiet. Det vil si, jeg måtte avslutte, eller så hadde skolen avsluttet det for meg. Så får vi se hva fremtiden bringer. Jeg er optimistisk hvertfall. Nå er jo alle muligheter åpne.

Beskriv en perfekt dag.

– Stå opp tidlig. Gjerne før fuglene fiser. Drikke minst 3 kopper kaffe. Knekkebrød med gulost. Høre på radio, alltid P3. Gå en tur i frisk luft. Sitte på kafe. Treffe noen jeg er glad i. Gjøre noe meningsfullt, som å skrive, lese, dra på et foredrag.

Du skriver mye, men hvilken tekst er du mest fornøyd med?

– Jeg er nok aller mest fornøyd med teksten Jeg så hun satt der. En tekst som beskriver min opplevelse av tvangsmedisinering. En tekst som ble til min første kronikk i en avis. En kronikk som førte til en telefon fra statsministerens kontor, og til et besøk dit. Det ble et veldig tydelig bevis for meg at språk er makt. Lite visste jeg, da jeg satt på rom 10 og gjorde notater i dagboken min, at de samme linjene skulle føre til en samtale med statsministeren.

Har du andre “hjertesaker” enn psykisk helse? I så fall, hva?

– Selv om psykisk helse er min kampsak, så engasjerer jeg meg også for andre ting. Jeg har mye erfaring fra psykiatrien, men jeg har også en del erfaring fra å være under barnevernet. Jeg skrev noe om dette i innlegget Løvetannbarn. Jeg engasjerer meg veldig for et bedre barnevern. Et vern som er til for barnets beste. Jeg er også veldig engasjert i skolen. Jeg husker jeg skrev mitt første innlegg til Aftenposten som 17-åring om tilpasset opplæring. Jeg har alltid vært opptatt av at man må møte mennesker der de er. Det må til hvis man skal få til en framgang. Det er min mening.

Vil du ha barn en gang i fremtiden?

– Jeg tenkte nok lenge at jeg ikke ville ha barn. Jeg har vært redd for at jeg ikke vil være en god nok forelder. Hvordan kan jeg, med alle de utfordringene mine, kunne ta vare på et lite barn. Hvordan kan jeg kunne ta vare på et annet liv når jeg ikke engang kan ta vare på mitt eget? Det er tanker jeg har hatt. Jeg har også hørt andre advare meg mot å få barn på grunn av diagnosen min. Det hjalp ikke akkurat. Men nå vet jeg at ting er annerledes. Nå vet jeg at mine arr tvert i mot gjør meg mer rustet. Jeg er sikker på at jeg en vakker dag vil bli en sterk og flott mor full av empati. Så ja, jeg vil ha barn en gang i framtiden.

Hva er din yndlingsreklame?

– Reklamen for fosterhjem. Den gikk en stund på TV2 tror jeg. Vi blir kjent med en liten gutt som ikke har mat i matboksen sin på skolen. Mens han er ute en tur fyller resten av klassen opp boksen med all slags mat, grønt og frukt. Ikke ofte jeg gråter av ting jeg ser på TV, men dette knuser hjertet mitt hver gang.

Hva er ditt beste og verste minne fra innleggelsene dine?

– Mitt verste minne fra innleggelsene mine må være de gangene jeg ble beltelagt i 2015. Finnes mye vondt man kan oppleve i psykiatrien, men dette ga traumer. Mitt beste minne er nok 25-årsdagen min. Bursdagen som ble feiret på en akuttpost med kake, sang og dans fra personalet.

Hvordan var din psykiske helsetilstand da du gikk på grunnskolen og videregående? Hvis du slet da, fikk du god hjelp?

– Jeg pleier å si at jeg debuterte psykiatrisk som 16-åring. Det var på slutten av ungdomsskolen og begynnelsen av videregående at jeg ble kjent med begrepene angst og  depresjon. Jeg fikk hjelp for det, og brukte litt lenger tid på skolen. Men jeg fullførte. Det tok tid, men jeg ble bedre igjen og jeg hadde en lang stabil periode etter dette. Jeg jobber med et innlegg om mitt første møte med psykiatrien nå.

Hva er det beste reisemålet du har besøkt?

– Jeg er så privilegert at jeg er rimelig bereist. Jeg var med på en tur til Tanzania høsten 2013. Det er en tur jeg aldri kommer til å glemme. Jeg gjorde fra meg i hull i bakken, dusjet med hjelp av en pose festet i et tre, og sov ute i bushen med lyden av hyener i bakgrunnen. Likevel vil jeg si at mitt aller beste reisemål har vært Toscana. Får du sjansen til å besøke den lille landsbyen Lucca, så gjør det. Vakrere landskap skal du lete lenge etter. Jeg forelsket meg helt i vingårdene, oliventrærne, den gode maten, solnedgangen, og den varme vinden. Dit skal jeg tilbake.

Hvis du skulle levd i en annen tid, hvilken skulle det vært og hvorfor?

– Elsker spørsmålet! 80-tallet. Definitivt. Pastellfarger, skulderputer, disco-kuler, Modern Talkning. I say no more.

Hva var drømmeyrket ditt da du var liten?

– Hva vil du bli når du blir stor da Eline? Jeg skal bli flyvertinne, sa jeg, mens jeg pent øvde på å vise de rundt meg nødutgangene. Jeg øvde også på å servere kaffe og te. Jeg husker dette faktisk veldig godt. Som liten var jeg heldig som hadde flydd en del. Jeg kan fremdeles huske hvordan jeg så opp til flyvertinnene. Jeg syns de var så vakre, og at de hadde så fine drakter. Jeg husker jeg tenkte at jeg ville bli akkurat som de.

Hva gjør oppmerksomheten i den digitale offentligheten med deg? Har den en funksjon?

– Dette er et veldig interessant og viktig spørsmål. Oppmerksomhet kan jo være fint det. Men alt med måte, er det noe som heter. Oppmerksomhet kan gi en rus det og, i likhet med for eksempel alkohol. Jeg var nok ikke så bevisst på det i starten, og det ble kanskje litt mye. Nå som jeg har fått ting litt på avstand tror jeg at jeg har et mer avslappet forhold til det. Men jeg tror absolutt at oppmerksomhet i den digitale offentligheten har en funksjon. I mitt tilfelle har det gitt meg mer tro på meg selv. Jeg har fått bekreftelser på at det jeg gjør er bra, og har kjent på at det har føltes godt. Mestringsfølelse er noe jeg har savnet i lang, lang tid. Den har nå kommet tilbake.

Har du angret på at du startet bloggen?

– Nei, overhode ikke. Det at jeg startet denne bloggen september 2016 har kun vært positivt for meg. Jeg har åpnet meg mer. Det har hjulpet folk rundt meg til å forstå meg bedre. Og det har klart åpnet dører for meg. Lenge følte jeg meg ubrukelig, og jeg følte ikke mestring noen plass. Mitt liv var sykehus. Bloggen har gitt meg mer troen på meg selv. Det har også utvidet nettverket mitt, noe jeg virkelig setter pris på. Det finnes så mange bra mennesker der ute.

Hvordan er behandlingssituasjonen din nå når du ikke skal på den langtidsposten? Får du hjelp hjemme/poliklinisk?

– Behandlingssituasjonen min nå som jeg ikke er innlagt på sykehus er veldig fin, etter min mening. Jeg er så heldig at jeg har samme behandler nå som da jeg kom inn i systemet i 2013. Vi har en veldig god kjemi, noe jeg er veldig glad for. Behandlingen går i hovedsak ut på samtaler. Noen ganger på poliklinikken, men ofte ute et annet sted da jeg heller foretrekker det. Vi kan snakke om alt mulig rart. Jeg ser på behandleren min mer som en personlig rådgiver enn som en behandler. I tillegg er det jo noe medisinsk oppfølging.

Hvordan ser du på innholdet i psykosene dine når du har kommet ut av psykosen? Skjønner du reaksjonene til noen av de rundt deg? Prater du med dem om det som har skjedd?

– Dette var et vanskelig, men viktig spørsmål. Helt ærlig så prøver jeg å ikke tenke på det så mye. Som om jeg heller ønsker å skyve det vekk. For det er jo ubehagelig. Det skremmer meg sånn at jeg kan bli så dårlig at nesten prøver å ufarliggjøre det. Forsvarsmekanisme. Men det er et faktum at jeg har en alvorlig psykisk lidelse som jeg er nødt til å ta på alvor. Derfor snakker jeg mye om dette med behandleren min. Vi forsøker å forstå hva som har skjedd, hvor det bikket over, for å kunne forhindre en eventuell ny sykdomsepisode. Når det gjelder de rundt meg så har jeg ingen problemer med å forstå at det kommer ulike reaksjoner. De fleste blir redde for meg. Noen trekker seg unna, noen føler kanskje de må passe veldig for meg, mens andre blir sinte. Dette er vanskelig, men viktig å snakke om. Jeg er nok ikke den enkleste å snakke med når ting står på som verst, men jeg er fortsatt Eline. Uansett har jeg erfart at det har vært til hjelp å snakke om ting i etterkant. Bedre sent enn aldri. Det er viktig, ikke bare for meg, men også for de rundt. En sykdomsepisoden rammer ikke bare den som står midt opp i det, men også de rundt.

Går du på noen medisiner nå? Syns du det er for mye press på dette i psykiatrien, eller ser du at mange også kan ha nytte av å bruke psykofarmaka?

– Dette spørsmålet fortjener et eget innlegg til svar. Kanskje skal jeg få til det. Medisiner er ikke mitt favorittema, av ulike grunner, men jeg skal forsøke og gi et kort svar her. Ja, jeg går på medisiner nå. Jeg har prøvd meg uten flere ganger. Det ender på sykehus hver gang. Jeg er rimelig sta av meg, men noen ganger må man kaste inn håndkleet. Ja, det er definitivt mye press på medisiner i psykiatrien. Det kan jeg si med sikkerhet, for jeg har hørt mange si at de opplever det samme. Likevel ser jeg at noen har nytte av psykofarmaka. Men dette er ikke noe ja/nei-spørsmål. Dette er ikke et svart/hvitt-bilde. Det jeg er opptatt av er at pasienten selv får være med på å bestemme hva som skal tilføres egen kropp. At pasienten blir hørt, og at det er god informasjon om det bestemte medikamentet. Om virkninger og bivirkninger. Dette har manglet i min sykehushistorie. Dessverre har jeg fått oppleve medisineringens tunge bakside opp til flere ganger. Dette har jeg skrevet litt om tidligere, men jeg tenker jeg godt kan skrive litt mer om det senere. Det er et tema som engasjerer mange. Kanskje ikke så rart fordi det angår så veldig mange andre enn meg.

Har du bedt om innleggelse på åpne poster før? Kunne du tenke deg f. eks en brukerstyrt seng på et DPS?

– Ja, det har jeg gjort. Men jeg har vært såpass dårlig at dette dessverre ikke har vært mulig. Når det er sagt så har jeg hørt mange snakke varmt om denne ordningen. Det beste er jo å kunne kjenne etter selv når man trenger hjelp, og at man får den hjelpen man trenger da. Ikke vente til det har gått så langt at man må fatte et tvangsvedtak for hver eneste handling.

Har du og dine nærmeste laget noen kriseplan for hva du kan gjøre neste gang du evt. blir syk?

– Ja. Den siste uken jeg var lagt inn sist brukte vi en del tid på å lage en mestringsplan. Jeg har vært med på en slik utarbeidelse tidligere, men det lille papiret har en merkelig tendens til å støve vekk i en skuff. Derfor har jeg denne gangen lagt mestringsplanen et sted som gjør at jeg kan ta den fram når jeg blir usikker. Mine nærmeste vet om den. Behandleren min er også flink til å ta den fram når hun tenker det er nødvendig. Vi vil jo alle at jeg skal holde meg så stabil som mulig.

Hvor lenge har du levd med Schizoaffektiv lidelse, og hvordan føltes det å bli stilt diagnosen? Hvordan fant du/dere ut at det kanskje var noe galt?

– I 2014 hadde jeg min første lengre innleggelse. Jeg ble innlagt for en manisk episode. Jeg sov ikke, spiste ikke, og hadde masse energi. Den gang ble jeg diagnostisert med bipolar type 1. Da jeg ble skrevet ut gikk det ikke lang tid før jeg ble innlagt på nytt, da med psykotiske symptomer. Jeg så ting som andre ikke så, jeg trodde jeg hadde magiske evner, og jeg hørte ting andre ikke hørte. Dette gjentok seg en del ganger, og det ble foreslått at jeg skulle gjennom en lengre utredning. Denne utredningen resulterte i at jeg fikk diagnosen schizoaffektiv lidelse i 2015. For min del kan man kalle det hva man vil. Det er klart at det kan virke skremmende å få en psykoselidelse. Men vi møter alle på et eller annet i løpet av livet. Og psykiske lidelser er like vanlig som somatiske. Jeg hadde problemer. Jeg trengte hjelp. Og hjelp fikk jeg.


(Foto: KK)

Har du noen gang møtt på en erfaringskonsulent i psykiatrien? Har du i så fall hatt nytte av å prate med den/de?

– Jeg har møtt på en erfaringskonsulent i psykiatrien. Min opplevelse var at det var veldig nyttig. Det er alltid godt å snakke om noen som har vært igjennom litt av det du har, og som forstår deg på en dypere måte enn de som har lest seg fram til ting.

Hva skal til for at du føler du har lykkes i livet?

– Hvis jeg kan våkne hver dag å glede meg til en ting. Det trenger ikke være så stor ting. Kanskje spise en god frokost. Kanskje gå en tur. Kanskje ringe en venn. Da har jeg lykkes. Å lykkes i livet betyr ikke at man ikke besøker sykehuset innimellom. Det betyr ikke at man ikke gråter seg i søvn noen ganger. Det betyr heller ikke at man seiler problemfritt gjennom utdanning og jobb. Det vet jeg nå. Jeg har lykkes i livet når jeg klarer å ta vare på meg selv og de rundt meg.

Hvor ser du deg selv 10 år frem i tid?

– 10 år fram i tid er jeg 36 år gammel. Hjelp. Det var rart å tenke på. Jeg elsker byen jeg bor i nå, og håper at Oslo fremdeles vil være mitt hjem i 2027. Jeg har fremdeles de samme gode vennene mine. Jeg er nesten symptomfri, men hilser på min behandler en gang i ny og ne. Om 10 år har jeg fast jobb, og kanskje en liten familie.

Hvis du kunne spurt oss leserne om hva som helst, hva ville det vært?

– Å, jeg har så mye jeg lurer på. Hvem er du? Hva gjør deg glad? Hva engasjerer deg? Hva ønsker du å lese om? Kan vi bli kjent? Jeg lurer ofte veldig på hva som skjuler seg bak tastaturet på den andre enden. Jeg drømmer faktisk om å invitere blogglesere på en bli-kjent-fest hjemme hos meg. Ville du kommet?

#spørsmålsrunde #psykiatri #psykose #psykiskhelse
 

18 kommentarer
    1. Virkelig gode og gjennomtenkte svar, Direkte og svært ærlig har du svart, du sparer ikke deg selv. Det kan sikkert være til hjelp for mange, Du har god innsikt i din situasjon og for mennesker i den samme situasjonen. Du kjenner godt til sykehus og behandling. Spørsmål og svar kunne faktisk nesten blitt brukt i behandling???

    2. Hei Eline.
      Lenge siden jeg har kommentert nå, men leser alt du skriver. Jeg tenker på dette med medisiner. Virkninger og bivirkninger, Som jeg har fortalt tidligere, tror jeg, så har jeg en rekke somatiske lidelser, og bruker medisiner mot de fleste av disse. Ingen av medisinene er uten bivirkninger. Men for min del velger jeg medisinene og tar bivirkninger på kjøpet. Hvorfor? Jo, medisinene lindrer plagene og gjør at jeg kan delta i flere sosiale settinger, noe jeg nok ikke hadde orket ellers.
      Dersom vi hadde sett på psykiske lidelser på samme måte som somatiske lidelser, hadde medisiner vært lettere å akseptere da? At dine forestillinger av diverse slag skyldes et nevrologisk problem i hjernen på samme måte som temperaturnervene i mine føtter forteller min hjerne at nå står jeg på glødende kull?
      Jeg bare undrer. Klem og ønsker deg ei fin helg. 😉

    3. Hei Eline!
      Jeg er fast leser av bloggen din, men nå er det en stund siden jeg har kommentert. Du er fantastisk!, og for meg har du virkelig vært en støtte og hjelp i forhold til min situasjon. Jeg lider faktisk av samme “diagnose” som deg, mer eller mindre, det er alltid svært individuelt hvordan psykiske problemer utarter seg. Den kan oppleves så forskjellig og utløses av så mange ulike grunner.
      Uansett så kan vi begge sikkert si med hånden på hjertet at psykoselidelser er noe som må snakkes mer om. Ikke bare hadde det vært fint å informere mennsker som har null erfaring i forhold til disse lidelsene om hva det egentlig dreier seg om, i alle fall litt mer, men det er også viktig å utveksle kunnskaper oss i mellom som faktisk har opplevd disse psykoselidelsene.
      For hvilken behandling fungerer egentlig, hvilke studier og hvilken forskning skal vi stole på, og er det sånn at medisiner fungerer for alle? Jeg mener man skal være kritisk og se sin egen situasjon uavhengig av hva enhver psykiater, lege, forsker eller psykolog har lest og studert seg fram til. For denne kunnskapen de har tilegnet er ikke nødvendigvis representativ for alle mennesker med for eksempel psykoselidelser. Selv har jeg, som deg, opplevd traumatiske hendelser på min vei i psykiatrien. Tvangsmedisinering, innleggelse, bedrevitende/kyniske fagkyndige som satte min historie med psykose som en forklaring på alle mine meninger og innspill, jeg var bare “forvirret” og kunne ikke “se mitt eget beste”.
      Sykeliggjøring. Det er skummelt det. Når sykdommen får all plass, og sykdommen blir det eneste fokuset, og personen og helheten forsvinner. Når dine behandlere tviler på dine meninger og forklaringer når du sier at “jeg føler meg rar på denne medisinen, det er noe som ikke helt stemmer” men skyver det vekk med argumenter i forhold til studier og forskning som viser at denne medisinen tvert i mot fungerer veldig bra blant så og så mange forsøkspersoner, men hvor mange forsøkspersoner er det, og hvilken situasjon er de i? Det kan man spørre seg selv.
      Forsåvidt spiller det heller ingen rolle. Hva om man er den ene som ikke tålte denne godt omtalte medisinen? Jeg var en av dem, og ble ikke trodd. Opp til flere ganger måtte jeg si ifra om stort ubehag og dårlig virkning av medisin. Jeg fikk beskjeder som, “det kan bare ta litt tid før medisinen begynner å virke ordentlig, om du fortsetter fire uker til, så kan vi ta en ny vurdering etter det”? Slik fortsatte det litt for lenge, og det hele ble en form for feilmedisinering.
      Men nå har jeg, med hjelp av årvakne, støttende og reflekterte foreldre, gått uten antipsykotika i et år. I august, er det et år. Og jeg føler meg bedre enn noen gang. Jeg klarer å få tilgang til følelsene mine på en helt annen måte, som gjør det lettere for meg å regulerer dem og avvegre en eventuell ny psykotisk episode. Jeg har også vært helt symptomfri etter jeg avsluttet medisinen jeg gikk på. Snart et år har jeg vært helt frisk. Og det virker dermed som om det ikke hadde så mye å si om jeg gikk på antipsykotika eller ikke. Heller tvert i mot. Noen ganger opplevde jeg heller sterke bivirkninger av dem som ga mer angst og psykotiske symptomer.
      Defor er det så viktig å være åpen, og stadig søke ny kunnskap, være kritisk, lytte til en selv, stole på en selv. Jeg hadde da gått på antipsykotika fra jeg fra 17 år, nesten 7 år, fordi jeg ble fortalt og sterkt anbefalt at jeg med min problematikk måtte dette og at medisinene bare ville hjelpe meg på veien til å bli frisk. De vektlegger alt for lite bivirkningene og annen alternativ behandling etter min mening, eller de gjorde det for å være mer korrekt. Først nå den siste tiden kommer temaet mer på banen, hvor medisinfritt tilbud er tilgjengelig og frivillig valg ved DPS-er.
      Jeg er ingen ekspert, jeg har erfaring kun fra Bergen, her fra Sandviken med TOPPS -prosjektet, Barne- og ungdoms- psykriatsik, BUP, DPS og private psykiatere som jeg selv og min familie har oppsøkt i ønske om å få et større og bedre perspektiv på min situasjon. Likevel vil jeg si det er nok til å si at det fortsatt er en vei i psykiatrien i Norge. Noen praktiserer en for “gammelmodig” tradisjon hvor psykiske lidelser blir sett på som nevrologisk, gjerne kronisk sykdom, de ser ikke psykiske lidelser som en tilstand som gjerne var forårsaket av veldig naturlige hendelser i livet. For mye stress, for sensitiv, uavklarte emosjonelle problemer, you name it, er definitvit en stor, stor del av årsakene til at psykose forekommer. Den “Salutogene” modellen, Antonovksy, er jeg en stor tilhenger av, som ikke ser en lidelse som en systemisk sykdom som må behandles med medisiner, eller forklares av nevrologiske feil. Nei, “salutogenesen” ser mennesket i sammenheng med miljøet, med relasjoner og hendelser som årsaksfaktorer for sykdommen og forsøker å arbeide ut i fra dette perspektivet.
      Jeg er så takknemmelig for din åpenhet og jeg ville definitivt kommet på en fest hos deg !
      Elise <3

    4. Hei igjen.
      Ble veldig lang kommentar i sted! Har bare så mye på hjertet. Så det kommer her en litt lang kommentar til.
      Ville bare tilføye at det selvfølgelig er mange som har godt av antipsykotika, men får man stadig tilbakefall og medisinen gir andre sterke bivirkninger er det en mulighet å avslutte medisin. Dette må da gjøres på en ordentlig måte, over tid, med god oppfølging og det krever at en er ekstra varsom med å unngå stress, for mye aktiviteter og har en stabil søvn- og døgn- rytme. Kroppen og hodet må venne seg til endringene og en rolig nedtrapping må derfor til.
      Og ja, det er også mulig å ta mildere medisiner. Selv avsluttet jeg antipsykotika i august i fjor og gikk to måneder helt uten noen som helst medisiner. Men jeg gikk inn i en ganske kraftig depresjon. Ikke fordi jeg avsluttet medisinen, men fordi jeg hadde måttet kjempe så masse halvåret før, da jeg var psykotisk og strevde med medisiner, riktig behandlinger osv. Jeg var deprimert fordi jeg hadde blitt psykotisk igjen, fordi jeg trodde jeg var på rett vei, med rett medisin og rett behandling, men likevel ble psykotisk hele våren og sommeren 2016. Derfor begynte jeg på en lav dose antidepressiva i november før jul som jeg forstatt går på for å hjelpe meg ut av depresjonen. Etter jul ble alt mye bedre og siden har jeg hatt det så bra! Har ikke vært depressiv, ingen bivirkninger og heller ingen psykotiske symptomer. Jeg skal i sommer også avslutte antidepressiva da det ikke er så bra å gå på disse i lengre tid, men også fordi jeg gikk inn for å bare gå på dem i en kort periode så depresjonen ikke skulle bli så tung for meg å komme ut av. Forhåpentligvis er jeg helt medisinfri når høsten kommer!
      Mitt mål er å gå helt uten medisiner og å kunne stole på at med riktig alternativ behandling, stabilitet, ingen alkohol, nok søvn og gode mennesker og aktiviteter å fylle livet mitt med vil holde meg frisk slik st jeg kan ha et helt normalt liv med utdanning, jobb, familie og reiser.
      Jeg kjemper for alternativene, jeg ser at du også kjemper!, og jeg håper alle andre kjemper også, uansett hva det måtte gjelde!
      Elise <3

    5. Kjære Eline.
      Nå er det en stund siden jeg har kommentert, men som Jan Erik leser jeg alt du skriver 🙂 Tenker ofte på deg og håper at du har det bra! Jeg hadde gjerne kommet på bloggfest 😉 Tusen takk for svar på alle spørsmål, og for alt du gir av deg selv. Du er helt rå! Klem

    6. Hei Eline 🙂
      Takk for mange gode svar, jeg lærer mye av å lese bloggen din.
      Jeg er også 26 år, og har vært periodevis under psykisk helsevern siden jeg var 18. Jeg har en såkalt stemningslidelse. De var veldig restriktive med å medisinere meg, siden jeg var så ung. Men til slutt viste det seg at det faktisk var medisiner som måtte til for å “redde meg”. Nå står jeg på et par medisiner som har holdt meg stabil de siste 3-4 årene. Vi har funnet riktig dosering, og jeg har ikke bivirkninger.
      Men når jeg sier høyt at jeg bruker psykofarmaka og at det hjelper meg, så føler jeg ikke at jeg blir forstått av utenforstående. Som at det ikke er like akseptert å ta medisiner for psyken som for kroppen, selv i 2017. Det er mye i media om hvor skadelig psykofarmaka er, og jeg vet at mange har dårlige erfaringer med det, men det er også mange som har nytte av å bruke det, og de hører vi aldri om.
      Har du gjort deg noen tanker rundt dette?

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg