TVANG VS FRIVILLIGHET

Den beste hjelpen jeg har fått har faktisk vært under tvang. Det er utrolig at dette kommer fra meg. Men etter å ha vært innlagt frivillig over en periode ser jeg virkelig forskjellene, selv om det selvsagt er fordeler og ulemper med begge deler. Jeg vil påstå at jeg har vært like syk når jeg har vært innlagt på tvang som når jeg har vært lagt inn frivillig. Det jeg lurer på nå er om frivillighet alltid er forsvarlig.

En gang jeg var lagt inn på tvang fikk jeg beskjed om at forskjellen ikke var så stor, at jeg ikke skulle tenke så mye på det fordi det kun var ordet som var annerledes. Behandlingen ville bli den samme. Det vet jeg nå at ikke stemmer. Jeg tror det ble sagt for å berolige ei jente som i utgangspunktet var veldig redd for tvang og unødvendig maktbruk.

Forskjellen på tvang og frivillighet er enorm og kan få store konsekvenser. Man får en mye større frihet når man er lagt inn frivillig. Det er det ingen tvil om. Den friheten tålte ikke jeg. Den gjorde meg dårligere enn jeg i utgangspunktet var. Jeg følte meg mer forvirret og mer stresset, blant annet på grunn av alle valgmulighetene. Mulighetene var mange, og jeg endte opp med å ta dårlige valg for meg selv. Det ser jeg nå. Jeg ble lagt inn på tvang under en uke etter mitt frivillige opphold, der jeg ble skrevet ut med psykotiske symptomer. Jeg mistenker at slik den frivillige hjelpen ble utført opprettholdt psykosen min.

Jeg tror at det frivillige oppholdet på sykehuset kunne vært kortet ned betraktelig dersom det hadde blitt brukt noe tvang. At jeg sier det, som har vært sånn i mot bruk av tvang, det sier en del. Men husk at det er ikke tvangen i seg selv som er problemet, det er måten den utføres på. Tvang kan, og bør, først og fremst være omsorg. Det viktigste for meg er faktisk ikke hvilken paragraf jeg er under. Det aller viktigste er om hjelpen jeg mottar gjør meg bedre.

Må det være tvang eller frivillighet? Må det være full pakke med beltelegging, tvangsmedisinering og innesperring, eller full frihet med masse valgmuligheter? Må det være så sort/hvitt? Jeg tror ikke det. Vi mennesker trenger nyanser. Livet er ikke sort/hvitt, det finnes mange ulike grå nyanser fra den ene enden av skalaen til den andre.

Man behøver ikke nødvendigvis miste seg selv helt på tross av at man er innlagt på tvang. Det vet jeg, for jeg har selv erfart det. Man kan fremdeles medvirke. Man har fremdeles en rett til å bli hørt. Selv om dette er noe alle burde være klar over så virker det ikke alltid slik.

Tvang har for meg betydd overføring til langtidsavdelinger. Tvang har betydd tvangsmedisinering, beltelegging, fastholding. Og det har betydd mye redsel og desperasjon.

Men det har også betydd at jeg har blitt ivaretatt. Det har betydd at jeg har blitt trygget, og at jeg har sluppet kontrollen. Igjen, det handler om måten tvangen blir utført på. Blir det gjort på en trygg og forsvarlig måte, i henhold til loven, så kan faktisk pasienten sitte igjen med både autonomien og verdigheten i behold. Det vet jeg, for jeg har selv opplevd det.

Kan frivillighet gjøre pasienter sykere? Ja. Akkurat på samme måte som tvang kan det. Det er uansett hjelp det er snakk om. Og da handler det om måten hjelpen utføres på. Vi mennesker er ulike med ulike behov. Det skulle jeg ønske jeg slapp å gjøre et poeng ut av. Vi trenger individuell behandling uavhengig av diagnose.

Da jeg var innlagt frivillig fikk jeg ofte høre ting som, du er jo her frivillig så vi kan ikke nekte deg å gå ut. Eller, du er innlagt her frivillig så du bestemmer selv. Det er sant, jeg var innlagt frivillig. Men det viste seg med tiden at den behandlingen jeg fikk ikke var tilstrekkelig. Så kan man jo bare lure på hvorfor. Enkelte påstår at frivillighet blir det samme som likegyldighet. Det nekter jeg å gå med på. Ser jeg tilbake så kan jeg kanskje tenke slik selv, men igjen ? det hele handler om hvordan selve hjelpen blir gitt.

Jeg er sikker på at behandlingsapparatet møter mange ulike etiske dilemmaer hva angår tvang/frivillighet. Naturligvis. De må ta hensyn til pasientens beste. De må forholde seg til pårørende, til sykdomsbildet, til hva som er forsvarlig, og selvsagt også lovverket. Og det er jo ikke én person som sitter og bestemmer alt, det er flere inne i bildet som skal mene noe om den bestemte pasienten. Heldigvis.

Men er ikke det viktigste at pasienten får rett hjelp til rett tid? Hvem skal da bestemme hva som er rett? Sykepleierne? Overlegene? Spesialistene? Pårørende? Eller pasienten selv?

Det er jo disse tingene jeg er så opptatt av. Det er en grunn for at jeg bruker meg selv som eksempel. Det er en grunn for at jeg går ut offentlig med mine erfaringer knyttet til psykiatri og tvang. Ikke bare for å belyse det som ikke fungerer så bra, men også for å få fram det som faktisk fungerer. Og igjen, dette er ikke noe sort/hvitt bilde. Vi er nødt til å se nyansene.

Så hvor langt skal man tøye strikken for å bevare et menneskets autonomi? Er det når det står om fare for liv? Er det når pasienten reiser rundt i verden på psykotisk grunnlag på jakt etter svar? Jeg vet ikke. Jeg er ingen spesialist. Jeg er bare et menneske med en del erfaringer.

Er det mulig å bevare autonomien selv om man er underlagt tvang? Ja, det vet jeg at det er. Det hele kommer an på hvordan tvangen blir utført. Vi kan ikke ha det sånn at det enten blir full autonomi eller full paternalisme.

For hva kan bli konsekvensene? I mitt tilfelle har jeg mistet tid. Dyrebar tid. Jeg har mistet venner. Jeg har måttet avslutte studiene. Og jeg tilbringer forferdelig mye tid bak låste dører.

Jeg er bare en pasient. En av mange. Men jeg er først og fremst et menneske. Jeg er et menneske med erfaringer jeg gjerne vil dele. Forhåpentligvis kjenner noen seg igjen i problematikken. Og forhåpentligvis kan man bruke noe av dette til å få til endringer. Positive endringer.

Jeg sier det igjen. Det er ikke tvangen som er problemet. Det er måten den utføres på. Tvang kan, og bør, først og fremst være omsorg.


 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #tvang #innleggelse #frivillighet #sykehus

4 kommentarer
    1. Veldig rart å lese dette, for selv ble jeg uendelig mye dårligere på tvang. Jeg holdt på å ta mitt eget liv, og jeg hadde så absolutt ikke noen stemmer der inne. Alt var bare trusler. Det er ikke før jeg kom hjem, ut i jobb og skole at jeg begynte å bli bedre. Jeg har hatt behov for å greie dette på egen hånd, men det er jo meg. Jeg tror dette er veldig individuelt 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg