PÅ TIDE Å KOMME SEG HJEM

Det må være et eller annet jeg ikke helt forstår. Det ser ut til at andre her tar dette oppholdet som en slags ferie. Folk slapper av i sofaen, leser bøker, spiller spill. Og det ser ut til at de nyter det. Jeg forstår det bare ikke. Nå er det selvsagt noen som er her frivillig, det har kanskje litt å si om man ønsker å være her selv. Jeg gjør jo ikke akkurat det. Så klarer jeg ikke slappe av i sofaen, lese bøker, eller spille spill heller. Jeg blir så forbanna rastløs. Bare jeg setter meg ned kan jeg kjenne tårene presse på.

Mens jeg sitter her på stua kan jeg høre klokken på veggen tikke. Lyden av sekundviseren er så intens at den borrer seg inn i ørene mine. Det kunstige lyset i taket er så hvitt og skarpt at jeg myser. Jeg må blunke noen ekstra ganger enn hva jeg ellers ville gjort. I tillegg er det en intens lukt av te som fyller hele rommet. Jeg tror aldri jeg kommer til å drikke te igjen etter dette oppholdet.

Jeg ser rundt meg og studerer kunsten som er hengt opp på veggene. Foran meg henger et bilde av en svart sommerfugl i bur. Jeg trodde sommerfugler flest hadde farger, og jeg trodde hvertfall de skulle være ute i det fri. Kanskje en merkelig form for humor sykehuset har. Bildet som henger ved siden av meg er av en gutt som gråter ved siden av en hest. Jeg vet ikke helt hva slags assosiasjoner det er ønsket at jeg som pasient skal få, men jeg kan vel si det at det ikke er av det gode slaget.

Ellers så ligger det strikketøy strødd rundt overalt. Som en slags påminnelse om tvangsstrikkingen jeg ble utsatt for sommeren 2014. Den sommeren som resulterte i over 20 psykiatriluer. Så ligger det puslespill på bordene. Ikke søren om jeg bidrar på det feltet der. Det har jeg hverken lyst eller tålmodighet til.

Det viktigste er vel kanskje hvordan man har det, ikke hvordan det ser ut rundt en. Likevel er jeg av den oppfatningen at omgivelser spiller en sentral rolle på trivsel. Hvis sykehuset ikke hadde tenkt det samme så hadde det vel ikke tatt seg bryet md å henge opp bilder i det hele tatt. Jeg lurer bare veldig på hva de har tenkt underveis.

Mens jeg sitter her på stua går det opp for meg hvor sinnssykt hele dette opplegget egentlig er. Det er jo bare helt absurd. Her tilbringer jeg all min tid i et bygg hvor jeg er omringet av leger, psykiatere, psykologer, spesialister, og sykepleiere. De samme menneskene som bestemmer over meg, forer meg med medisiner, og utøver tvang på meg. I pausene er det så vidt vi møter blikkene til hverandre. Da er jeg luft. Da later vi som ingenting. For sånn er det bare. Det er ikke normalt. Det gjør noe med meg. Jeg er sterkt redd for at det kommer til å ødelegge mine sosiale antenner. At mine evner til å interagere med andre mennesker vil dø ut.

Jeg tror i utgangspunktet at dette er et godt sted for psykisk syke mennesker. Men jeg innser nå at dette stedet nok mest er ment for mennesker som ønsker å være her selv. Mennesker som ønsker å motta hjelp. Jeg er nok ikke helt der nå. Ja jeg er innlagt på tvang, for i utgangspunktet var det jeg selv som ba om hjelp. Hjelpen fikk jeg, bak låste dører, og nå er jeg bedre.

Nå er jeg på et stadium hvor jeg føler jeg ikke blir noe bedre. Slik jeg er nå det er sånn jeg er. Med humørsvingninger. Med opp- og nedturer og det hele. Kanskje er jeg rastløs av natur, og kanskje konsentrasjonen min rett og slett er dårlig i perioder. Livet går jo opp og ned. Det at jeg i det hele tatt er i stand til å kjenne på følelser er en god ting. Et sunnhetstegn, tenker jeg.

Jeg har nok alltid vært, og vil vel alltid være, en utålmodig sjel. Men nå føles det rett og slett unødvendig å være her. Jeg føler nesten at det gjør vondt verre.

Jeg er redd for å være i veien. Redd for å være til bry. Jeg er redd for å si noe feil. Redd for å glemme avtaler. Jeg er også redd for å bli for avslappet her. Og jeg er veldig redd for å bli knyttet til folk. Det er mye å være redd for hver dag. Mye unødvendig redsel spør du meg. Særlig med tanke på at jeg heller kunne ha vært hjemme og levd et tilnærmet normalt liv. Et liv med folk rundt meg som faktisk er glad i meg.

Noe jeg syns er spesielt vanskelig med å være her er at det virker som det ikke er rom for å snakke om de tingene som egentlig betyr noe. Selve grunnen til at vi er her. Det blir selvsagt et tema i planlagte legesamtaler, men jeg opplever at tiden ellers er det svært begrenset hva vi kan og ikke kan snakke om. Været er visstnok favoritten her. Nå har det gått så langt at hver gang været blir bragt opp som tema så brekker jeg meg. Jeg klarer ikke gå rundt å late som. Det er vel ingen som er her fordi man sliter med flass?! Jeg trodde jeg var på et psykiatrisk sykehus.

Som sagt så tror jeg dette stedet egentlig er ment for folk som virkelig ønsker å være her. Jeg har hørt at det står folk i kø for å komme inn. Her legges det opp til at man deltar på felles aktiviteter, at man pusler puslespill, at man snakker om været, at man tar ansvar for avtaler rundt utgang og permisjoner, og at man selv tar kontakt og sier fra om ting. Jeg sliter særlig med det siste. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg har fryktelig problemer med å si fra om ting, enten det er positive eller negative ting. Så da blir det til at jeg nesten ikke snakker med folk her, og heller bare føler meg til oppbevaring.

Jeg har full forståelse for at de ansatte ikke kan lese tankene mine, eller lukte når jeg har det vanskelig. Nettopp derfor er det så vanskelig å være her nå. Jeg klarer ikke slappe av. Jeg tør ikke si fra om ting. Og det er vanskelig å tenke at de vil meg vel.

Jeg blir bare mer og mer redd for å miste meg selv oppi det hele. Redd for at personligheten min skal bli borte. Redd for at Eline skal forsvinne.

Nei, jeg må komme meg bort herfra. Jeg nekter å la meg institusjonalisere. Jeg nekter å bli en sånn person som kun snakker om været og pusler puslespill. Som strikker luer for moro. Som gaper ukritisk og pliktoppfyllende hver gang det kommer en tablett. Nei, jeg må komme meg bort. Jeg har fortsatt noe å jobbe med, men resten av jobben kan jeg gjøre selv.


 

#psykiatri #psykiskhelse #psykose #institusjon #innleggelse #tvang

6 kommentarer
    1. Støtter deg på det! Du må ikke miste deg selv! Du er en så flott og morsom person!!! (uten at jeg vil bagatellisere de vonde tingene du må kjempe med… men du er fantastisk oppi det hele!) <3

    2. Jeg blir veldig opprørt, veldig lei meg over måten du behandles på. Kan du ikke få mer samtaleterapi? Men du ser ting tydelig og klart. Det er bra. og pass på: Du må ikke bli institusjonalisert. Godt gjort å holde hodet klart. Skulle så gjerne hjulpet deg, men føler meg så uendelig hjelpesløs overfor overmakten. Men du tenker klart og har ofte gode ideer. Er det noe vi kan gjøre for deg. Hvis du ingen hjelp kan få der du er, da burde du ikke være der. Men det er mulig du trenger mer hjelp?Håper det snart blir bedre for deg. Kan vi finne på noe koselig da?

    3. Høres virkelig tøfft ut Eline! Jeg beundrer deg for det pågangsmotet du har og den åpenheten du viser.
      Lurer foresten på hvordan matlysten din er når du er på sykehus? Synes du skrev noe om at en gang du var innlagt gikk du så mye opp i vekt.Hvordan er det nå? Synes kanskje du ser litt sliten ut på bildene. Vil deg bare det beste. Håper de ser hele deg og ikke bare symptomene dine.
      Tenker på deg!

    4. Hannah: Takk for fin tilbakemelding Hannah! Det setter jeg virkelig pris på. Matlysten er vel litt så som så. Får i meg nok. Hvis jeg ser sliten ut så er det nok fordi jeg er det. Men det kommer seg 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg