MIN NASJONALDAG

Natt til 17. var et rent helvete. Jeg ville bare ut. Ut av sykehuset. Ut å lete etter svar. Svar på ting jeg ikke vet hva er. Jeg kjente på at jeg ikke maktet å være i egen kropp. Som om jeg måtte rømme fra meg selv. Jeg var usikker på om jeg var virkelig. Usikker på om jeg egentlig fantes. Som om jeg var statist i en film, og at alle andre rundt meg var skuespillere. Ingen god følelse. Jeg var så urolig at dosen med beroligende ble triplet. Jeg sovnet til slutt, med en tålmodig nattevakt inne på rommet. 

På nasjonaldagen våknet jeg rundt klokken 7. Da jeg åpnet øynene og så de hvite betongveggene sukket jeg høyt. Men det gikk ikke mer en noen få sekunder før øynene mine hvilte på den nydelige bunaden som jeg hadde hengt opp dagen før. Sånn som jeg gledet meg til å ta den på. Det er 17.mai, tenkte jeg. Jeg smilte bredt for meg selv. I dag er jo hele Norges bursdag. Da kan jeg ikke henge med nebbet og synes synd på meg selv. Jeg spratt opp av sengen og hentet meg dagens første kopp med kaffe. Den smakte overraskende godt. 

Det er ikke ofte jeg sminker meg, men denne morgenen ble det både pudder og maskara. Alt for å gjøre litt stas på dagen. 

Da jeg kom ut i fellesstuen oppdaget jeg at bordene var dekket med hvite duker, og pyntet med blå lys, røde blomster, og med det norske flagget. Det gjorde godt å se. Faktisk rørte det meg litt. Som vanlig var jeg den første som var våken. Jeg fant meg en krok i sofaen, og ble sittende der å skrive en stund. Jeg hørte lyden av regn ute, men det brydde jeg meg ikke noe om. I dag skal bli en bra dag uansett, sa jeg høyt for meg selv.

Etter at kaffen var fortært fant jeg veien tilbake til rommet mitt og spratt inn i bunaden. Eller, jeg spratt kanskje ikke helt. Det er faktisk litt av en treningsøkt å få på seg en bunad. Men jeg smilte hele veien. Det er lenge siden jeg har følt meg så fin som jeg gjorde da. Likevel turte jeg ikke gå ut til de andre på avdelingen. Jeg følte meg litt overpyntet. Jeg ventet på rommet til jeg ble hentet. Tenk at jeg skulle få permisjon i flere timer. Jeg gledet meg mer enn noen gang.

Det var helt fantastisk å feire dagen med familie og venner. Jeg vet ikke hvordan, men timene bare fløy forbi. Jeg så ikke på klokken en eneste gang. Jeg glemte til og med at jeg var tvangsinnlagt. Jeg fikk rett og slett en skikkelig pause. Jeg fikk være Eline. Ikke pasienten. Ikke hun på rom 9. Ikke diagnosen. Jeg fikk være personen Eline. Jeg ble sett for den jeg er, ikke som en sykdom. Et virkelig etterlengtet friminutt. Og bunaden, den bar jeg meg stolthet. Jeg tror faktisk jeg vokste fem centimeter.

Realiteten slo meg i fleisen da permisjonstiden løp ut og jeg måtte ta returen tilbake til sykehuset. Jeg hadde jo totalt glemt bort situasjonen jeg egentlig sto i. Det var så vidt jeg ble møtt av et hei da jeg kom tilbake. Hele dagen hadde jeg vært omringet av mennesker jeg er glad i, og som er glad i meg. Så kom jeg tilbake de hvite betongveggene, og ensomheten slo ned i meg hardere enn noen gang. Det var så stille at du kunne høre en knappenål falle i gulvet. Kontrastene ble så himla store. Så store at det gjorde vondt. Som med en mini-hjertesorg gråt jeg meg gjennom resten av nasjonaldagen.

Det er jo ikke farlig å gråte. Noen ganger gråter jeg så hardt at det kjennes som om jeg skal gå i stykker. Men det er ikke farlig det heller. For jeg går ikke i stykker. Det er sunt å gråte. Man får utløp for noe. Jeg tenker tilbake på 17.mai året før. På det tidspunktet var jeg så avflatet av medisiner at jeg ikke var i stand til å gråte. Jeg klarte ikke presse fram en eneste tåre uansett hvor mye jeg ønsket. Det er noe å tenke på. 

Jeg er takknemlig for at jeg i dag klarer å vise at jeg er lei meg. At jeg klarer å vise at jeg er glad. Jeg er takknemlig for at jeg kan kjenne på kontrastene livet byr på. Det er jo noe av det som gjør det spennende. Jeg tror ikke jeg hadde klart å kjenne på glede dersom jeg ikke hadde hatt noen nedturer i ny og ne. Dette må jeg stadig minne meg selv på.

Jeg tror også at jeg må minne meg selv på refleksjonene jeg gjorde meg dagen før 17.mai. Det spiller ingen rolle hvor jeg er. Frihetsfølelsen kan jeg få hvor som helst og når som helst. Det føles bare ikke alltid slik. Men følelser kan lure en. Tanker også. 

Jeg nekter å la meg lure mer.

 

#psykose #følelser #17mai #nasjonaldag #sykehus #innleggelse #psykiatri #psykiskhelse

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg