EN LITT ANNERLEDES 17.MAI

Ja jeg elsker dette landet, men jeg vil ikke feire det på et sykehus.

Altså, nasjonaldag blir det uansett. Spørsmålet er bare hvor jeg skal tilbringe den, og hva jeg gjør ut av det. Dersom feiringen blir på en psykiatrisk avdeling er sjansene for at jeg roper hurra ganske små.

Jeg har feiret både jul, bursdag og påske på sykehus tidligere. Det er lite å rope hurra for. Selvsagt gjør personalet en litt ekstra innsats for at vi pasienter skal få en så god opplevelse som mulig, men de vil nok aldri klare å gjøre det helt normalt. 

I fjor på dette tidspunktet var jeg nettopp skrevet ut fra en lengre innleggelse. Jeg var proppet full av medisiner, og hadde det generelt ganske dårlig. Fjorårets 17.mai ble feiret i joggebukse, for den nydelige bunaden min passet ikke. Jeg valgte å drikke meg full hjemme fremfor å tilbringe dagen med familie. Det var ingen god tid for meg.

Selv om jeg er tvangsinnlagt for tiden så er det mye som er annerledes nå. Årets feiring kommer til å bli annerledes uansett hvor jeg måtte være, men jeg har så lyst til å markere bedringen. Jeg har så lyst til å være sosial. Og jeg har veldig lyst til å kjenne på friheten. Det ønsker jeg jo aller helst å gjøre utenfor sykehuset. 

Nå ser det ut til at jeg får kjenne litt på nasjonaldagen både utenfor og inne på sykehuset på årets 17.mai. Det kan bli en interessant opplevelse. 

Bunaden er funnet fram, strøket, og hengt opp. Jeg har snakket med mine nærmeste om hvor vi skal være, og avtaler om skyss fram og tilbake er gjort med legene. Litt styrete med all planleggingen, men sykehuset har et stort ansvar for meg. Det forstår jeg. Men jeg har så lyst til å rope hurra og virkelig mene det. Nå ser det ut til at jeg får det.

Jeg nekter å la fire hvite betongvegger hindre meg i å feire friheten.

Da jeg var liten handlet 17.mai om å presse i meg flest mulig is. Det handlet om å løpe med en skje potet i munnen. Og det handlet om å hoppe rundt i en sekk. I dag ser det litt annerledes ut for meg. I dag handler nasjonaldagen utelukkende om å feire friheten. Jeg kan nok kjenne litt ekstra på det behovet på grunn av situasjonen jeg står i. Jeg kjenner også for å feire for å minne meg selv på hva som venter når jeg kommer ut. Men mest av alt vil jeg feire dagen for å minne meg selv på frihetsfølelsen, og at jeg egentlig kan ha den når som helst og hvor som helst. Det er verdt å rope hurra for.

Hurra!

Jeg håper at du som leser dette får en strålende dag i morgen. Enten den blir feiret i bunad eller joggebukse. Enten den blir feiret alene eller med andre. Med vann eller champagne. Jeg håper du bruker dagen på noe som er godt for deg. Det skal hverfall jeg prøve på. Uansett hvor jeg er. 

På forhånd, gratulerer med dagen!

8 kommentarer

Siste innlegg