SVAR PÅ SPØRSMÅL DEL I

For noen fantastiske lesere jeg har. Både kjente og ukjente. Hvert spørsmål er nå lest. Jeg må innrømme at jeg ikke klarte og svare på alle nå, derfor blir svarene delt opp i to innlegg. Jeg har måttet vrenge den hjernecellen jeg har igjen, for her var det en del gode spørsmål. Det var vanskelig å fatte meg i korthet, men jeg har gjort så godt jeg kunne. Tusen takk for at du tok deg bryet. Takk for nysgjerrigheten din!


 

Hva er din situasjon akkurat nå? Hvor er du generelt?

– Situasjonen min akkurat nå er at jeg er lagt inn på et psykiatrisk sykehus. Det er en åpen avdeling, men jeg er her under tvang. Nylig avsluttet jeg studiet jeg gikk på i 4 år. Dette høres kanskje ikke ut som det beste utgangspunktet. Jeg er midt i 20 årene. Det som liksom skal være glansbildeårene. Men det finnes ikke synd på meg. Det er klart det er tøft, og det er klart jeg kunne vært på et bedre sted både mentalt og fysisk. Men jeg har det bedre og bedre. Hver dag er en seier. Og jeg gleder meg til å se hva fremtiden bringer. Jeg har tro på at det venter noe godt.

Hva gjør deg glad?

Å være rundt mennesker jeg er glad i. Radio. En god kopp kaffe. Å stå opp tidlig. Rent sengetøy. Lukten av nyklippet gress. Å kjøre trikk. Høre på musikk av Susanne Sundfør. Spise ost på senga. Sette meg større eller mindre mål å nå de.

Hva gleder du deg til?

Det er så viktig at man alltid har noe å glede seg til. Det er noe jeg lærte meg i ganske så tidlig alder. Ting kunne se aldri så mørkt ut, men så lenge jeg hadde noe å se frem til så føltes ting litt lettere. Det behøver ikke alltid være snakk om det store spranget. Ofte er det ikke så mye som skal til. Noen ganger gleder jeg meg til en reise utenlands, noen ganger gleder jeg meg til en konsert, mens andre ganger kan jeg se frem til å ta en dusj eller spise en skive ost. Akkurat nå gleder jeg meg til å få permisjon for å treffe en veldig god venn.

Hva gjør deg sint? Skikkelig forbanna?

– Urettferdighet. Når enkelte lider på grunn av andre menneskers handlinger, eller når mennesker lar vær å handle når de burde handlet. Det provoserer meg. Hvorfor er det slik at noen skal ha det som plommen i egget når det finnes folk som bor på gata, eller ikke vet hvordan de skal få endene til å møtes? Det er urettferdig. Det er noe å reagere på.

Dårlig kommunikasjon, eventuelt mangel på kommunikasjon gjør meg også sint. Og faktisk skikkelig forbanna. Jeg har selv vært i et system, hvor kommunikasjon er alfa omega, i lang tid nå. Jeg har selv kjent på frustrasjonen når kommunikasjonen svikter. Vi mennesker er like unike som vi er like. Ingen er verdt mer enn andre. Ingen har rett til å bestemme over andre. Når det oppstår situasjoner hvor dette preger kommunikasjonen blir jeg sint.

Var det en spesiell hendelse, grunn eller tanke som fikk deg til å ville begynne å blogge?

– 12.september 2016 var jeg nesten ferdig med et langt opphold på sykehus. Jeg kom over et innlegg helseministeren hadde skrevet om psykisk helse, om å minske bruken av tvang. Det traff meg langt inn i magen. Jeg satt på kafe da jeg leste det. Jeg husker jeg fikk et skikkelig sug i magen. Det var svært sjelden/aldri at jeg publiserte ting på facebook, men kjente med en gang at da føltes det rett å dele noe personlig på sosiale medier. Noen linjer om mine opplevelser med tvang og et klikk senere førte til over 100 likes og en hel haug med positive tilbakemeldinger. Da bestemte jeg meg for å opprette bloggen. Ja til mer åpenhet! Det har faktisk gjort det lettere å være meg.

Hvorfor reiste du til Sverige på jakt etter lysende hender?

– Min tur til Sverige var en reise på psykotisk grunnlag. Det ser jeg selv. Lite søvn og manko på medisiner. På det tidspunktet var jeg overbevist om at jeg hadde lysende hender, og stemmer fra veggen hjemme hadde sagt at det var andre i Stockholm som også hadde lysende hender. Jeg hadde det ikke noe godt på turen, var kjemperedd og forvirret. Jeg ble heldigvis plukket opp på flyplassen og brakt tilbake til sykehuset kort tid etter.

Har du en sans for humor når det gjelder egen lidelse?

– Jeg har så absolutt humor når det gjelder egen lidelse. Jeg gjør narr av det hele tiden. Faktisk så mye og så ofte at jeg tror det blir på grensen til irriterende for de rundt meg. Det er ikke alt som kan eller bør spøkes med. Men det er viktig å beholde humoren uansett hvor svart ting virker. Humor og latter gir oss pauser i en ellers så alvorlig situasjon. Det er ikke lett å være tvangsinnlagt med psykoser. Psykiatri er alvorlig. Vi trenger derfor de pausene som humor kan gi oss. Alt med måte selvsagt.

Hvor mange ganger har du vært innlagt?

15 ganger.

Hva er det fineste du har opplevd innenfor psykiatrien?

– Jeg har opplevd mye fint innenfor psykiatrien. Det er nesten vanskelig å velge det fineste. Men jeg velger å trekke frem det aller første jeg kommer på. Det er faktisk fra min aller første innleggelse som 16-åring. Jeg hadde det jeg vil kalle et gråteanfall. Med god grunn. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne bo hjemme lenger. Jeg følte meg mer alene enn noen gang. På det tidspunktet hadde jeg en behandler. En eldre dame. Da jeg hadde dette gråteanfallet var hun egentlig på vei hjem fra jobb, men hun ble igjen og trøstet meg. Jeg husker jeg gråt lenge i fanget hennes. Hun strøk meg i håret og tørket tårene mine. Jeg følte meg så trygg som jeg kunne i en vanskelig situasjon. Jeg glemmer det aldri. Og jeg glemmer aldri henne.

Ellers får jeg lyst til å nevne 25-årsdagen min. Den ble feiret på en akuttpost. Jeg gruet meg skikkelig til å stå opp den dagen, men gikk til slutt ut i stua. Det som møtte meg der var hele personalet som danset og sang. Det norske flagget svaiet frem og tilbake. Og det ventet en kakebit på meg. Det ble faktisk en av de bedre bursdagene jeg har hatt.

Når jeg tenker på de fineste tingene som jeg har opplevd i psykiatrien så er vel det som går igjen at folk har vært litt mer personlige. Når folk har strukket seg litt ekstra, slik at jeg har følt meg spesiell. Jeg har følt meg som Eline, ikke bare som en diagnose.

Er du ikke redd for at åpenheten din kan ødelegger sjanser for å få jobb senere?

– Dette spørsmålet begynner å gå igjen en del ganger nå. For meg blir det på grensen til provoserende. Svaret her er helt klart nei. Det er klart at dersom en potensiell arbeidsgiver googler meg, vil det dukke opp litt av vært. Jeg har en sykdom som jeg må håndtere og leve med. Det er kanskje ikke diabetes eller leddgikt, men det er på tide at psykiske lidelser blir sett på på lik linje med fysiske lidelser. Jeg tenker at dersom en arbeidsgiver ikke har lyst til å ansette meg på grunn av mine psykiske utfordringer, så har ikke jeg lyst til å jobbe på det stedet heller.

Er det noe vi andre kan gjøre for å hjelpe til når du, eller noen andre, har det kjipt? Praktisk eller emosjonelt?

– Et fantastisk godt og viktig spørsmål. Dette er det mange som lurer på. Mine nære spør meg noen ganger hva de kan gjøre. De sier de føler seg så veldig maktesløse. At de ikke strekker til. Mange er redde for å gjøre noe feil og ender derfor opp med å ikke gjøre noen ting. Kanskje man heller trekker seg unna. Det gjør vondt. Selv om jeg har vært syk, så har jeg plukket opp slike ting. Det er bedre å bry seg en gang for mye enn en gang for lite. Noe så enkelt som å spørre hvordan det går. Så enkelt, men likevel vanskelig. Det åpner hvertfall opp. Det viser at man bryr seg.

Hvis jeg skal snakke ut i fra kun egne erfaringer så ønsker jeg at folk ikke blir redde, men at de heller tør å bry seg. Jeg har kanskje gjort og sagt mye rart, men det nytter ikke å møte dette med sinne. Man kan ikke skremme vekk en psykose. Det er viktig å huske på at jeg, i sykdomsperioder, er veldig redd selv. Da trenger jeg at de rundt meg er så trygge og stabile som mulig. Jeg trenger at folk er der for meg, uten å henge over meg. Vanskelig? Kanskje. Det er ikke alltid lett å finne de “rette” ordene. Kanskje finnes de ikke heller. Noen ganger trenger jeg bare at noen er der for meg. Og på akkurat det området tror jeg ikke at jeg er så spesiell.

Hvem eller hva har formet deg mest til den personen du er i dag?

– Dette er et veldig stort spørsmål. Fint, men stort. Jeg kunne mest sannsynlig ha skrevet en hel bok til svar. Det aller første jeg kommer på er at jeg er så heldig som har en utrolig sterk og modig mamma. Vi møtte motgang fra ganske tidlig av, og har nok levd litt turbulent. Tross stormer har vi klart oss, og klisje nok, kommet sterkere ut av det. Uansett hvor sint jeg er på henne så er hun et av mine største forbilder. Det vil hun alltid være. Jeg husker da jeg var liten og så henne trene taekwondo. Hun knuste seriøst murstein med bare hendene sine. Jeg husker jeg ville bli like sterk og tøff som henne. Det skjønte jeg vel i tidlig alder at jeg var pent nødt til og. Etter en stund under barnevernet måtte jeg flytte hjemmefra som 16-åring. Det å bo på  barnevernsinstitusjoner gjør noe med en. Det har definitivt vært med på å forme meg til den jeg er i dag. Jeg måtte kanskje bli voksen litt tidlig, men ser jeg tilbake på det er jeg glad for disse erfaringene i dag. Så må jeg jo selvsagt trekke frem at alle oppholdene jeg har hatt på sykehus selvfølgelig har gjort noe med meg.

Hva er ditt beste minne?

– De som kjenner meg vet at jeg er Susanne Sundfør sin største fan. I 2015 var jeg så heldig at jeg vant billetter til en konsert i Berlin. Med flybilletter og hotell dekket for to personer. Jeg tok med meg favorittpersonen min, og fikk den beste konsertopplevelsen noensinne. Ikke bare var selve konserten fantastisk, men det viste seg at vi bodde på samme hotell som Sundfør selv. Dette oppdaget jeg ved frokosten dagen etter konserten. Med skjelvende stemme og med melkesyre i beina fikk jeg utvekslet noen ord med helten min. Men ingenting av dette hadde jeg fått opplevd hadde det ikke vært for bonuspappa’n min, Roy.

Ser du opp til noen du ikke kjenner, som en artist, politiker eller andre offentlige personer?

– Ja. Det er flere offentlige personer jeg ser opp til. Men den første personen som dukket opp i hodet mitt nå var Arnhild Lauveng. Forfatteren som kanskje er aller mest kjent for boken, i morgen var jeg alltid en løve. Dette er ei dame, som i likhet med meg, har hatt store psykiske utfordringer. Hun levde lenge med diagnosen schizofreni, og var inn og ut av sykehus, men ble senere frisk. I dag jobber hun blant annet som psykolog. Jeg har selv vært så heldig å få  snakket med denne flotte damen ved et par anledninger. Og hun er like klok som det virker som når hun skriver.

Hva er din største drøm?

– Å gi ut en egenskrevet bok.

Hva er det morsomste faget du har hatt på skolen?

– Kommunikasjon og samhandling. Definitivt. Jeg hadde dette faget både på videregående og sist nå på høgskolen. Fantastisk viktig emne. Fantastisk morsomt med praktiske oppgaver. Helt klart et område flere burde øve seg på. Burde vært obligatorisk overalt mener jeg.

Kan du fortelle litt om tatoveringen(e) dine?

– Jeg var 15 år gammel da jeg fant ut at jeg ville tatovere meg. Jeg har visst motivet siden da, men jeg ventet til jeg var 20 med å begynne prosjektet. Jeg ville vente noen år slik at jeg var helt sikker på både motiv og plassering. Fuglene jeg har på ribbeina, på skulderen, og på armen symboliserer friheten og hvor viktig den er for meg. Rosene symboliserer muligheten til å vokse. I dag er jeg 26 år gammel, og jeg angrer ikke et sekund på tatoveringene mine.


 

Hva synes du er skikkelig morsomt? Kan du le høyt og slå deg på låret?

– Jeg må være den kjipeste å se TV eller filmer med, for jeg ler aldri av ting jeg ser på. Jeg ler av andre mennesker som ler. Det jeg syns er skikkelig morsomt, til og med litt sexy, er selvironi. Når folk kan spøke av sider ved seg selv som de er mindre fornøyde med, da ler jeg rått. En sjelden gang slår jeg meg selv på låret. Jeg ler også av absurde ting. For eksempel når kommunikasjon mellom mennesker blir helt feil. Eller når personer du ikke forventer at skal gjøre en bestemt ting gjør akkurat det. Jeg ler enda hysterisk når jeg tenker på kråkehistorien til faren min. No offence, men du er ingen dyrekjenner pappa, du er en ingeniør. Ingeniøren som henger opp bilder på veggen med hodelykt, målestokk og vater. Kort fortalt, faren min åpnet luka i peisen, og ut fløy ei kråke. Kråka fløy desperat rundt og var stresset. Faren min var nok enda mer stresset og skal ha forsøkt å fange kråken med hendene. Som assistent hadde han Figaro, katten i huset. Jeg ler så tårene spruter når jeg tenker på det. Synd ingen var der til å filme seansen.

Har du kjæreste, eller er du forelsket i noen?

– Nei jeg har ikke kjæreste nå, men ja jeg er forelsket. Jeg trodde lenge at jeg ikke hadde anlegg for å forelske meg. Det har vært en sårt og ømt tema for meg. Derfor er det med tårer i øynene jeg nå skriver at jeg endelig er forelsket. Jeg har faktisk vært det en god stund, men bare ikke forstått det.

 

Det kan godt hende jeg kjører en slik spørsmålsrunde igjen om en stund, men skulle det være noe du lurer på så kan du alltid kontakte meg utenom. Svarene på del II kommer senere.

– Eline

 

#psykiskhelse #psykiatri #innleggelse #spørsmålsrunde #q&a #psykose 

10 kommentarer

Siste innlegg