KONTROLLKOMMISJONEN

De siste dagene har vært spesielt krevende for meg. Jeg er jo allerede tvangsinnlagt med psykose, så situasjonen er utfordrende nok i seg selv. Men da det i tillegg ble fattet vedtak om overføring til et sted jeg ikke vil være ble tilværelsen min enda verre. Jeg har de siste dagene gjennomgått en klagesak med kontrollkommisjonen. Dette ønsker jeg nå å dele litt om. Under kommer dagboksnotater fra de siste dagene.

2.mai

Jeg er livredd. Bare navnet på stedet gir meg frysninger, høy puls og klamme hender. Jeg vet faktisk ikke om jeg takler en runde til. Hva er det som er så ille med det sykehuset Eline?

Alt. Fra de grusomme lokalene, som ser ut som om de er tatt ut av en skrekkfilm, til de ansatte som tilsynelatende ikke bryr seg om pasientene. Jeg tenker på all tvangen jeg ble utsatt for der. Jeg tenker på injeksjonene. På beltene. Og jeg tenker på hva alt dette gjorde med meg.

Så hva er det egentlig som er så ille med det sykehuset Eline?

3.mai

Jeg gråter ukontrollert. Snørr og tårer renner konstant. Og det er ikke på grunn av pollen. Jeg er så redd. Og jeg gruer meg sånn for i morgen. Kommer kontrollkommisjonen til å høre på meg? Kommer jeg til å bli tatt seriøst? Jeg har nok ingen sjans. De tre forrige klagesakene jeg har hatt har jeg tapt alle gangene. En advokat kommer hit senere i dag for å bistå i saken min. Han skal hjelpe meg med å argumentere mot overføring. Godt er det. Jeg trenger all hjelp jeg kan få.

4.mai

Morgenen før klagen

I dag føles det som om jeg skal holde tale i en begravelse. Jeg klarer nesten ikke å skrive. Er skjelven i hele kroppen. Klokken er 5.30. Jeg visste jeg kom til å våkne tidlig for i dag er klagesaken. Fy fader som jeg gruer meg. Jeg har forsøkt å ikke være så dramatisk rundt det hele, men det går ikke. For slike saker er dramatiske. Det oppleves alt annet enn godt når spesialister leser opp redegjørelser om hvor syk jeg er og alle argumentene om hvorfor jeg bør overføres til et sted med strengere rammer. Jeg har vært med på saker som dette før, og det er en så stor påkjenning fordi man føler seg så liten.

Jeg er glad vi har et rettssystem som er til for å sikre pasienters rettigheter. Jeg er glad for at kontrollkommisjonen er nøytrale og uavhengige av sykehuset. Og jeg er glad jeg har krav på bistand fra advokat. Jeg er bare så lei av den avmaktsfølelsen jeg sitter med. Jeg er lei av at folk har bestemt seg på forhånd. Og jeg er lei av å kjempe.

Det er trist når all fokus, all energi bli brukt på en klagesak, i stede for det det egentlig handler om. Nemlig at jeg skal bli bedre.

Under selve klagesaken

Jeg har aldri hatt så klamme hender før. Pulsen min var likevel overraskende rolig. Jeg fant igjen spikeren på den samme veggen jeg har sett på under tidligere klagesaker og festet blikket på den.

Aller først var det en kort introduksjon til klagesaken. Så var det tid for det jeg hadde gruet meg mest til. Sykehusets redegjørelse. Faktisk kjente jeg at jeg gruet meg mer til den biten enn selve overføringen. Det å sitte og høre på hvor syk man er, det er ingen enkel sak. Historikk ble dratt fram, og fokuset var selvsagt på de verste sykdomsperiodene mine. Overlegen snakket på inn- og utpust. Hun møtte ikke blikket mitt en eneste gang. Jeg hadde ingen anledning til å bryte inn med kommentarer. Advokaten min fikk mulighet til å stille sykehuset spørsmål, som skulle tjene i min favør. Så slapp kontrollkommisjonen til med sine spørsmål. Mens jeg, jeg satt der. Stille som en mus. Jeg følte meg faktisk som et dyr. Et farlig dyr som skulle fraktes fra en dyrehage til en annen. Et farlig dyr med veldig klamme hender.

Ja, da gir vi ordet til Eline Skår. Vær så god, nå skal du få anledning til å forsvare deg, sa lederen av kontrollkommisjonen. Hjelp. Hva søren gjør jeg nå, tenkte jeg. Jeg kunne kjenne at blikket på spikeren foran meg begynte å flakke. Pasienten er å anse som alvorlig sinnslidende med sin psykoseproblematikk, så eneste løsning er en overføring til en langtidspost med lukkede dører. Ordene fra sykehuset spiltes om og om igjen i hodet mitt. Hvordan i all verden skulle jeg klare og forsvare det?

De neste 10-15 minuttene er omtrent slettet fra minnet mitt. Og godt er kanskje det. Jeg vet jeg var fryktelig nervøs. Jeg vet jeg fikk en del spørsmål. Jeg vet jeg svarte. Og jeg vet jeg forsvarte meg. Jeg vet ikke hva jeg svarte, eller hva jeg fokuserte på. Men jeg husker at spikeren på veggen som jeg skulle fokusere på forsvant. Jeg forsvant nok litt jeg og. Nå som ingen har noe mer å tilføye anser jeg møtet som over. Den endelig avgjørelsen kommer i morgen, sa lederen av kontrollkommisjonen.

Luften gikk ut av meg. Jeg tok advokaten min i hånden og takket han for hjelpen. Han sa vi fikk håpe på det beste. Jeg tror jeg gråt så mye dagen før så jeg fikk ikke frem en eneste tåre etter saken.

5.mai

Overraskende nok sov jeg lenge i dag. Eller, til kl.7. Jeg følte meg rimelig ferdig etter gårsdagen. Men var nødt til å gjøre meg klar for kamp igjen. Avgjørelsen skulle komme i dag. Advokaten skulle først ringe meg og gi meg avgjørelsen, før sykehuset fikk beskjed. Naturlig nok var jeg kjempespent. Jeg hadde ingen god følelse, og ville egentlig bare ha det hele overstått.

Jeg fikk tidlig beskjed om at dersom jeg ikke hørte noen ting innen kl.10 så kom jeg til å bli værende på samme sted til over helgen, uansett utfall. Dersom jeg fikk beskjed om at jeg ikke fikk medhold og beskjeden kom før kl.10, da ville jeg overføres samme dag.

Jeg tror aldri jeg har stirret så intenst på klokken før. Hvertfall ikke så lenge. Fra kl.8 og fram til kl.10 satt jeg på samme plass og kikket på den samme klokken. Jeg skalv som et aspeløv i beina, og det kjentes ut som om jeg skulle kaste opp hver eneste slurk med kaffe. Jeg begynte å føle meg litt paranoid. For hver gang døren til vaktrommet åpnet seg og det kom noen ut, var jeg sikker på de hadde beskjed til meg. For hver gang vakttelefonen ringte var jeg sikker på det var advokaten min. Det var ren tortur. Aldri før har jeg vært så nervøs. Klokken bikket det magisk 10-tallet og jeg fikk beskjed om at jeg ble værende til over helgen uansett. Pulsen roet seg litt.

Beskjeden kom ikke før senere på ettermiddagen, men den var verdt å vente på. Jeg fikk medhold. Jeg vant saken over sykehuset. Jeg skal ikke flyttes til langtidsposten.

Det er lite som føles bedre enn å bli hørt og trodd når man er i en vanskelig situasjon. Jeg har aldri i mitt liv kjent på en slik intens lykkefølelse og lettelse før. Jeg var helt elektrisk etter beskjeden. Hele kroppen vibrerte, jeg smilte fra øre til øre, og jeg kunne puste igjen.

I dag fikk jeg kjenne på brukermedvirkning og selvbestemmelse i praksis. Jeg fikk se at rettssystemet kan fungere. Jeg ble hørt.

 


 

#psykiatri #psykiskhelse #innleggelse #sykehus #kontrollkommisjonen #kontrollkommisjon #klagesak #rettssikkerhet #brukermedvirkning #selvbestemmelse #medvirkning

10 kommentarer
    1. Du kommer til å bli hørt så mange fler ganger, fra så mange forskjellige hold, at du kanskje blir lei. For ikke å snakke om LEST 😊
      Enkelt sagt: du kommer til å bli.

    2. Så utrolig sterkt lese! Samtidig så fint, særlig siden du fikk medhold i saken. Som du sier så er det lite som er bedre enn når man blir hørt og trudd, særlig i en sånn sak.
      Jeg er i psykiatrien selv, har hatt noen tvangsinnleggelser men har klaget på det av flere grunner. Men jeg lurer uansett på noe siden du skriver ”Og jeg er glad jeg har krav på bistand fra advokat.” Jeg har selvsagt fått den informasjonen selv, men lurer på om man må skaffe egen advokat og om man må betale for det? 🙂

    3. Nina Maria: Takk for fin tilbakemelding Nina! 🙂 Trist å høre du har litt erfaring selv. Man kan skaffe advokat selv dersom man kjenner til noen og det skulle passe seg slik. Det skal man ikke betale for. Man har krav på fri rettshjelp. Mitt inntrykk er at kontrollkommisjonen trekker seg lang for å imøtekomme pasientens ønsker. 🙂

    4. Herregud, så tøff du er Eline! Glad på dine vegne!! og glad for alle andre som får mulighet til å lese det du skriver. Jeg er hvertfall takknemlig for å få et lite innblikk i hvordan det er.
      Håper du får en bra nok helg 🙂

    5. Okei, takk for svar! Har jo akkurat ingen plan om tvangsinnleggelse, men tenkte bare det kan være greit å vite vist uhellet skal være ute, evt vist det skal skje med noen jeg kjenner 🙂

    6. Du er en sterk person Eline, godt å høre at det endelig går litt din vei.
      Kan ikke forestille meg hvor vanskelig det må ha vært.
      Takk for at du deler historien din, du hjelper mange.
      Håper du får det bedre videre og bra oppfølging. Håper også du fortsetter å dele på bloggen din.
      Masse lykke til og varme tanker.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg