LØVETANNBARN

Da barnevernet kom inn i bildet var jeg 16 år gammel. Etter en av mine aller første samtaler med psykologen min ble det sendt en bekymringsmelding til barnevernet. Jeg som trodde jeg kunne åpne meg for psykologen, jeg som trodde taushetsplikten var bindende.

Jeg var så redd. Jeg visste svært lite om barnevernet, men det lille jeg hadde kjennskap til var ikke positivt. I tillegg til redselen jeg hadde, var jeg full av dårlig samvittighet. Hva ville familien min tenke når jeg nå hadde sveket dem på denne måten?

Det ble iverksatt en undersøkelse som inneholdt møter med barnevernspedagoger, møter med skolen, møter med psykologen, hjemmebesøk osv. Jeg husker det hele som svært ubehagelig, og jeg tenkte mye på alt jeg hadde stelt i stand.

Etter mye frem og tilbake endte det med at jeg fikk et besøkshjem, og at jeg senere måtte flytte hjemmefra for å bo på barnevernsinstitusjon. Jeg fikk valget ? enten gå med på en frivillig flytting, eller så måtte barnevernet benytte seg av tvang. Det føltes ikke helt som et reelt valg. Jeg var livredd.

Når barnevernet foretar slike inngrep i familiers liv dukker det opp mange etiske dilemmaer. Hvordan selve inngrepet foregår, og hvordan man møter barn og familier, er vel det aller viktigste fokuset.

Måten man blir møtt på, eventuelt ikke møtt på, har ekstremt mye å si for tillitt. For det handler mye om tillitt. Barnets beste er det noe som heter. Barnevernet er til for å sikre barnets beste. Formålet med barnevernloven er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, og de skal bidra til at barn og unge får trygge oppvekstsvilkår. Et godt utgangspunkt tenker jeg.

Det kan jo diskuteres om ikke barnevernet kom inn litt for sent i mitt tilfelle. Jeg hadde tross alt levd et 16 år gammelt liv, og tenkt at slik ting var for meg, det var normalen. Jeg har ofte tenkt at dersom barnevernet ikke hadde kommet inn så kunne jeg vært spart for en del. Jeg kunne sluppet unna ubehagelige møter, jeg hadde sluppet å bo på institusjoner, og jeg hadde sluppet å bli et ?barnevernsbarn?.  

Når dette er sagt så hadde jeg ikke vært den personen jeg er i dag hadde det ikke vært for de erfaringene jeg har gjort meg. Jeg er stolt av den jeg har klart å bli i dag. Jeg tror ikke jeg hadde hatt den samme styrken hadde jeg ikke hatt disse erfaringene. Det å bo på barnevernsinstitusjon har gjort meg tilpasningsdyktig. Det å sitte i forskjellige møter med diverse fagfolk og eksperter har gjort meg tøffere. Det å sende inn klager på måten jeg har blitt møtt på til Fylkesmannen har gjort meg selvstendig og mer trygg på meg selv.

Apropos Fylkesmannen så har jeg noen ganger blitt møtt på så dårlige og uprofesjonelle måter at jeg har vært nødt til å gå videre med det. Og hva gjør man da? Mulighetene man har er å ta det opp med den det gjelder, eller klage skriftlig til Fylkesmannen.

I likhet med overalt andre steder så møter man i barnevernet mange ulike mennesker med ulike personligheter. Jeg har hatt dyktige saksbehandlere som har lyttet til meg og behandlet meg med verdighet. Men jeg har også hatt saksbehandlere som, etter min mening, aldri burde ha fått lov til å jobbe med barn og unge.

Jeg bodde på en akuttinstitusjon i barneverntjenesten. Jeg hadde akkurat vært innlagt på psykiatrisk avdeling på grunn av en depressiv periode. Jeg hadde blitt tatt ut av hjemmet. Institusjonen jeg da bodde på bestod av flere ungdommer. Utagerende ungdommer. Jeg husker jeg var så redd. På et tidspunkt tok jeg mot til meg og ringte saksbehandleren min. Tenkte hun ville høre på meg, og at vi sammen kunne finne en løsning. Jeg gråt mye. Jeg fortalte henne at jeg ikke kunne bo der, at jeg var redd det ble begått en stor feil. Jeg følte meg så alene.

Saksbehandleren min svarte med å si at dersom det ikke var bra nok for meg, så kunne jeg bli sendt til Kristiansand og bo på en institusjon der. På dette tidspunktet bodde jeg i Kongsberg, så tanken på en ukjent by langt borte gjorde meg enda mer redd.

I ca. 2 måneder bodde jeg på denne institusjonen, før jeg ble overført til et nytt sted. En ny institusjon. Jeg ville ikke bo på noen institusjon. Jeg ringte saksbehandleren min igjen og sa jeg ville ha en samtale med henne, og det fikk jeg. En samtale som virkelig har satt sine spor.

Med tårer i øynene og med en redsel uten like forklarte jeg henne hvordan jeg hadde det. Jeg sa at jeg ikke ville bo på institusjon. Det jeg ønsket meg mer enn noe annet var trygge voksne mennesker som hadde litt tid til overs. Mennesker som kunne bruke tid på meg, og som oppriktig var interessert i hvordan jeg hadde det.

Før jeg fikk forklart videre ble jeg avbrutt. Saksbehandleren min så på meg med et stivt blikk og sa følgende, Men Eline, tror du virkelig de menneskene finnes? Tror du det finnes noen der ute som orker å stå i dette og ta vare på deg? Du som strever med de tingene du gjør.

Jeg kunne ikke tro mine egen ører. Der satt jeg desperat og hjelpeløs. Med tårer som sto ut av øynene mine vrengte jeg sjelen min. Jeg syns det var hårreisende å stille ei fortvilet jente de spørsmålene. Akkurat som om jeg ikke skulle tro at det fantes noen der ute som ville bruke tid på meg. Man behøver støtte rundt seg uansett, syk som frisk. Saksbehandleren min fortsatte med å forklare at hun mente det ikke var hvem som helst som taklet å stå i slik psykiatrisk problematikk, og at jeg heller burde ha mer hjelp fra psykiatrien. Jeg husker jeg ble helt stum. Klarte ikke å få fram et ord. Gudskjelov satt behandleren min fra BUP der, hadde det ikke vært for henne tror jeg ingen hadde trodd på denne hendelsen etterpå.

Jeg fikk beskjed om å gå ut av rommet. Sette meg på gangen og vente. Jeg husker ikke hvor lenge jeg ventet, eller hva som skjedde, men jeg har senere blitt fortalt at det var store uenigheter mellom barnevernet og BUP.

Dette var en svært ubehagelig opplevelse for meg. Jeg opplevde å ikke bli hørt av mennesker som jeg trodde var til for å hjelpe. Det var for meg et stort svik. Det er det enda. Jeg mener at det ikke går an å behandle sårbare mennesker på den måten. Det går ikke an å behandle noen på den måten.

Som tidligere nevnt tror jeg mye handler om måten man blir møtt på som menneske. I likhet med i psykiatrien har barnevernet mye makt. Jeg tror ikke makten i seg selv er problemet, for barnevernet trenger den makten de har for å hjelpe familier. Men det er måten den blir utøvd på. Jeg har vært utsatt for hersketeknikker og trusler. Det hører ikke hjemme noe sted.

Jeg tviler ikke på at det finnes svært mange kompetente barnevernspedagoger der ute, jeg har selv truffet et par av de. Jeg har kjent hvor mye det betyr når man virkelig føler seg hørt og sett. Disse gjør en svært viktig jobb.

Jeg ble flyttet til en ny institusjon. Sånn som jeg gruet meg. Jeg glemmer aldri dagen jeg kom dit. Det var i en annen by. Jeg fikk høre at det bodde fem andre gutter der, tre av de var kommet som enslige asylsøkere. Jeg husker jeg tenkte mye på hvordan det kom til å bli. Jeg har jo vokst opp som enebarn.

Denne institusjonen skulle vise seg å være min redning. Jeg opplevde trygge, voksne mennesker som brydde seg om meg. Jeg opplevde å bli sett. Og jeg lærte så uendelig mye av de andre rundt meg. Både av de ansatte og av de andre som bodde der. Verdifull lærdom jeg ikke ville vært uten. Jeg tror faktisk det har gjort meg til et bedre menneske.

Da jeg fylte 18 år bestemt jeg for å flytte for meg selv. I årene som fulgte slet jeg veldig med å akseptere hva som hadde skjedd i min tid under barnevernet. I 2014, fem år senere, valgte jeg å ta kontakt med barneverntjenesten igjen.

Jeg ba om å få hente journalen min, og om en samtale med tidligere saksbehandler. Dette gjorde jeg i håp om å få bli hørt en aller siste gang. Jeg hadde et håp om å gjøre det såret jeg hadde litt mindre.

I dette møtet oppdaget jeg raskt hvor lite som hadde endret seg. Min tidligere saksbehandler hadde tydelig forberedt seg til møtet, og hun hadde satt seg godt inn i saken igjen. Men jeg var ikke så opptatt av å høre på henne denne gangen. Jeg sa til henne at denne gangen skulle hun høre på meg. Jeg fortalte hvordan jeg hadde opplevd måten å bli behandlet på, og kom med konkrete forslag til forbedringer.

Ikke overraskende nok ble jeg møtt med forsvar. Hun forsvarte sine handlinger med manglende ressurser, og med min psykiske lidelse. Jeg skjønte at de gode argumentene jeg hadde forberedt i noen år ikke førte til noe sted. Likevel tok jeg henne i hånden da møtet var over. Jeg gav henne et høflig smil og ønsket henne lykke til videre. Hun gjorde det samme med meg.

Intensjonen min med møtet var å få en oppriktig unnskyldning fra henne. Det gjorde jeg naturligvis ikke. Men jeg oppdaget med en gang jeg forlot kontoret hennes at det ikke betydde noen ting. Det som betydde noe var at jeg endelig fikk sagt det jeg hadde gått og tenkt på i så lang tid. Og jeg oppdaget at det såret jeg hadde var blitt betraktelig mye mindre.

Jeg finnes ikke religiøs, men jeg har en teori om at vi alle har en form for engler rundt oss. Engler som hjelper oss når vi minst venter det. De hjelper alle, meg inkludert. I Mitt tilfelle hadde jeg ikke klart meg uten disse englene.

Jeg hadde en lærer på ungdomsskolen som jeg aldri kommer til å få takket nok. En lærer som senere skulle bli besøkshjem for meg. I mange år har hun fungert som en slags reservemor. Jeg har hatt en helsesøster som virkelig så meg. En helsesøster som brydde seg om meg, og som jeg har kontakt med den dag i dag. Jeg har også hatt en behandler i barne- og ungdomspsykiatrien som gjorde alt i sin makt for å bygge meg opp. En behandler som i dag er et av mine største forbilder. Dette er noen av englene i mitt liv. Ingen tvil om at jeg har vært heldig. Jeg er så glad i dem alle.

Jeg er også veldig glad i familien min, og ville ikke byttet den ut mot noe. Ingen har gjort noe av vond vilje. Det vet jeg. Jeg tror mennesker flest gjør så godt de kan, men at det noen ganger dukker opp ting som gjør livet utfordrende. Litt sånn tror jeg det var for oss. Den som sa at livet er en dans på roser må ha hatt veldig dårlig selvinnsikt. De rosene er i så fall fulle av torner som stikker på veien. For livet er full av torner. Store som små. Men de aller aller fleste gjør oss bare sterkere.


 

Jeg har ofte fått høre at jeg er et løvetannbarn. Løvetannbarn er et sosialfaglig begrep som brukes om barn og unge som klarer seg gjennom oppveksten på tross av vanskelige oppvekstforhold. Jeg har hatt litt blandede følelser til å få tildelt denne merkelappen. På mange måter er det et positivt ladd begrep. Det at jeg har klart meg relativt bra til tross for utfordringer er jo noe jeg kan kjenne jeg er stolt over. Men samtidig vil jeg ikke gjør meg selv til noe offer.

Det er vel ingen mennesker som vokser opp uten noen form for utfordringer underveis. Det hele handler kanskje om hvordan man står i disse utfordringene. Og hvordan man senere tar valg for seg selv og sitt eget liv. 

 

#psykiatri #barnevernet #skam #åpenhet #løvetannbarn

15 kommentarer
    1. Flott at du deler sånt åpent, mange har nok behov for å lese/kjenne seg igjen 🙂 Jeg bruker si surviver, og at et offer er noe man velger være 🙂 Lykke til videre!

    2. For noen gode beskrivelser du kommer med. Kjenner meg så godt igjen i forhold til den biten om å bli møtt/ikke bli møtt med respekt og verdighet.
      Et viktig grunnlag for bedring er å bli sett som individ, ikke diagnose.
      Å samarbeide istedenfor å motarbeide. Og ha respekt for hverandre og ha empati for den som trenger hjelpen.
      Uten disse grobunnene, bli det ikke blomstring av utvikling og vekst.
      Så da gjelder det å holde fast i den næringen man får fra de som ser behovene ens, og som hjelper til for at man blir sterk nok til å takle livet.
      Veldig treffende historie du delte.
      Takk!

    3. Ja, Eline, du kan virkelig være stolt over hva du har fått til. Jeg synes “løvetannbarn” passer godt på deg. Og nå er det blomstringstid! Ellers er jeg sjokkert over det du har sitert fra en av dine saksbehandlere. Hun burde ikke hatt en slik jobb. Håper hun for lengst har fått sparken, eller i alle fall blitt flyttet til en annen stilling. Klem

    4. Hei!
      Takk for at du deler noe av din historie.
      Jeg er helt enig med deg i at den saksbehandleren burde møtt deg på en mye bedre måte. Det er uakseptabelt å uttale seg slik hun gjorde, og det er gjør vondt bare å lese om det!
      Du er modig og reflektert. Ønsker deg alt fint.

    5. Du er så sterk som har kommet deg igjennom alt dette! Heier på deg, Eline <3
      Jeg syns du var knalltøff som ba om et møte med denne saksbehandleren, og satt henne på plass. Uansett om hun ikke viste noen tegn til selvinnsikt eller anger, så har hun møtt ei jente som kan stå opp for seg selv, og som vet å plassere skylden der den hører hjemme.
      Har flere ganger hatt lyst å gjøre dette med folk fra min egen fortid, men ikke turt. Kanskje jeg skal ta mot til meg og gjøre det.

    6. Dine erfaringer med systemet burde hvere med i skole fagene for å bli gode pedagoger og all din erfaring er viktig å få frem . Veldig sterk lesing . Tusen takk for at du deler . Håper dette blir en flott 17 mai . 😉 låg gode minner

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg