JEG ØNSKER MEG ET FRISTED

Sterkt lys overalt. Hvite vegger av betong. Høylytt stønning og sukking. Kremting. Hosting.

En gammel mann roper. Han nekter å skifte klær han har sin egen avføring på. En dame snakker høyt i telefonen på et ukjent språk. Hun klapper i hendene når hun er ferdig. 

Mannen ved siden av meg gjentar bestemte ord konstant. Om og om igjen, før han tar pause med å synge Ja vi elsker for full hals. 

Det er stille i kanskje ett minutt før jeg hører nynning som etterhvert utvikler seg til opera. Høye hæler går raskt frem og tilbake. 

Jeg prøver å finne et sted jeg kan være alene. Et lite fristed. Men det er stadig noen som følger etter meg. Alltid noen som vil prate. Fortelle. Alternativet er rommet mitt, men jeg liker ikke de hvite betongveggene. Skikkelig blikk-boks-følelse.

 

 

Nå leses det høyt fra en bok. Damen sier det er fra bibelen.

Jeg forsøker å holde roen. Det lille jeg har igjen. Dessverre står det et piano på avdelingen. Jeg sitter stille. Holder meg fast i stolen. Knytter never. Spenner kjeven. Puster dypt. Teller til ti. 

Kan det bli mer stereotypisk? Det eneste vi mangler nå er at jeg kler meg naken og løper rundt i gangene. Men av en eller annen grunn får jeg meg ikke til å gjøre akkurat det. Ikke nå. Kanskje senere. 

Hva gjør dette med meg?

Jeg blir mer og mer desperat etter å komme meg ut. Ikke for å lete etter svar som ikke finnes, ikke på psykotisk grunnlag, men for å holde på noe normalt. I tillegg samler jeg opp sinne. Mye sinne. I og med at jeg ikke klarer å bli sint så samler jeg det opp inni meg, og bryter heller ut i gråt noen timer senere. Og da gråter jeg lenge. Jeg tenker stygge tanker. Ikke bare om meg selv, men om andre og. Det liker jeg dårlig.

Jeg dunker hodet i veggen. Slutt Eline. Slutt. Dette er ikke greit.

Man kan venne seg til mye. Man kan venne seg til mange ulike typer mennesker. Vi er jo alle forskjellige. Man kan venne seg til at sterke følelser vises. Man kan kanskje også venne seg til de hvite betongveggene og ekkoet i rommet.

Men det finnes ting jeg ikke klarer å venne meg til. Jeg klarer ikke venne meg til at dørene alltid er låst. Jeg klarer ikke venne meg til å trygle om å få litt frisk luft. Jeg klarer rett og slett ikke venne meg til å være uten min egen autonomi.

Jeg lukker øynene. Et forsøk på å ta alfabetet baklengs mislykkes. Noen ganger er det det som skal til. Eventuelt å puste i firkanter. Nå funker ingen av delene. Mine egne knep svikter. Jeg må finne på noe annet. 

Jeg holder øynene lukket. Ønsker meg til et annet sted. Som alltid. Så slår det meg. Jeg kan flykte. Jeg kan flykte inn i ord. Mitt eget fristed. Et fristed av bokstaver. Bare for meg. Uansett hvor jeg er. Det må jeg ikke glemme. 

Når jeg kommer meg hjem skal jeg fylle et helt badekar med bokstavkjeks og bade i det. Bare for å minne meg selv på fristedet jeg selv kan skape. Og som jeg skaper hele tiden. Uansett hvor jeg er. 

Jeg gleder meg.

 


 

#psykiatri #psykose #psykiskhelse #innleggelse #sykehus #mentalhelse #helse

4 kommentarer
    1. Det er tungt å stå utenfor. Tungt å se at man ikke klarer å hjelpe. Tungt å ta inn i seg.
      Ordtak som “det er lys i tunnelen” er egentlig
      ingen trøst men ment som håp.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg