KØBENHAVN

Onsdag 19.april

Har satt på TV for å få selskap, og for å flytte fokus fra andre skumle lyder som gjøre meg redd. Jeg ser på OSL 24-7, et program som viser livet på Oslo Lufthavn. Ironisk at jeg tidlig i morgen skal opp dit selv. Jeg skal finne svar. Det var noen jeg snakket med som sa at det muligens var svar i København. Det må være svar der. Jeg er desperat. Jeg er redd. Nå må jeg hvertfall gi dette et forsøk.

Billettene er bestilt. Sekken er pakket. Jeg kommer nok ikke til å klare og sove i natt heller. Kanskje det er verdt å satse litt nå. Jeg tror det. Jeg vil satse. Jeg må satse. Kanskje er det noen på flyplassen som har svar. Kanskje er det noen politifolk der som kan hjelpe meg. Kanskje må jeg inn til sentrum. Jeg håper bare jeg får god nok tid. Hvis jeg ikke finner svar i København så er jo en mulighet å reise videre til et annet sted. Valgmulighetene er mange. Jeg er bare usikker på hvordan jeg skal håndtere en flyplassen. Et sted med så mange muligheter. Jeg finner sikkert ut av det.

Faen, faen, faen. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal være så redd. Men det går nok over. Så lenge jeg finner svar.

Torsdag 20.april

Jeg vil bare at alt skal være bra. Vil finne svar. Finne ro. Orker ikke være redd lenger. Må gjøre noe som gjør at jeg føles virkelig. Jeg hopper i det. Har ikke sovet i natt, men det gjør egentlig ingenting slik ting er nå.

Nå er klokken 0555. Jeg sitter på flytoget, godt klemt mellom flyvertinner, business-menn, heftig after shave og tunge kofferter. Selv reiser jeg ganske lett. Jeg har en sekk med det mest nødvendige med meg. Det viktigste er jo ikke hva jeg har på meg. Det viktigste er at jeg finner svar. Jeg er litt urolig akkurat nå, så jeg hører på musikk for å koble av. Akkurat nå har jeg Bird Set Free av Sia på ørene. Jeg liker fugler. Jeg liker frihet. Jeg lurer på hvor alle de andre rundt meg skal reise. Kanskje alle skal til København?

Oslo Lufthavn

Jeg har sittet akkurat her jeg sitter nå før. På akkurat samme sted, på akkurat samme flyplass. Den gangen hadde jeg lysende hender. Det har jeg ikke nå. Dessuten skal jeg til et annet sted. Jeg skal finne svar.

På flyet

Jeg snakket akkurat med en flyvert. Jeg spurte han om det var lett å finne fram på Kastrup. Han lurte på hva jeg skulle i København. Jeg sa noe om at jeg var på jakt etter svar. Han stusset litt over svaret mitt, men sa at det var en fin flyplass, og at de fleste danske er veldig hyggelige. Det er var bra, tenkte jeg og satte meg tilbake til vindusplassen min.

Jeg må innrømme at jeg er litt spent her jeg sitter. Jeg oppdaget at returen min er i ettermiddag, ikke morgen slik jeg først trodde. Det betyr at jeg får veldig dårlig tid. Jeg vet ikke engang hvordan jeg kommer meg inn til sentrum. Men det er jo mulig at jeg finner svar på flyplassen. Jeg vet ikke hvem jeg skal snakke med, eller hva jeg skal si. Kanskje er det en vanlig dansk person, eller kanskje en dansk politimann. Jeg finner nok uansett begge deler på flyplassen.

Jeg kjente at da flyet lettet fra bakken ble jeg litt redd. Panikk kalles det kanskje. For tenk om det er feil sted. Jeg skulle ønske jeg var redd for å fly. Jeg skulle ønske jeg kunne byttet min generelle redsel mot noe mer konkret. Er man redd for å fly så er det jo bare å la være og fly. Er man redd for alt blir ting kanskje litt mer utfordrende. Man kan ikke unngå alt. Derfor tar jeg tak. Derfor handler jeg. Jeg gjør det jeg tror vil løse mitt problem, mine utfordringer.

Jeg er alene, med så mange mennesker rundt meg. Litt trist. Litt ensomt. Men det går. Det vil bli bra på sikt. I dag har jeg flydd høyere enn fuglene gjør. Det var fint å komme over skyene, men jeg savnet fuglene.

Kastrup

Jeg har vært på flyplassen i nesten 2 timer, og det er først nå jeg sitter. Jeg er stressa. Veldig stressa. Jeg forsøkte å spørre noen ansatte her om de hadde svar som kunne hjelpe meg. Jeg la fram situasjonen, men da begynte de å snakke om en legeordning der. De ba meg snakke med legen min. Det var tydeligvis ikke de rette folkene jeg snakket med. Det stresset meg mer, så jeg gikk videre.

Dette er en ganske stor flyplass med høyt tempo. Masse butikker, mye mennesker, og mye lyder overalt. Men jeg fant til slutt et hjørne med en ledig stikkontakt.

Jeg innser nå at jeg ikke rekker inn til København sentrum før returen til Oslo. Jeg tenkte litt på å gjøre om billetten til en annen destinasjon, et annet land. Men jeg har tekniske evner som en 80-åring, så jeg er veldig usikker på hvordan jeg gjør det. Og jeg tør ikke spørre flere som jobber her. Så vet jeg jo ikke helt hvor jeg da skulle dratt. Trondheim? Roma? New York? Tokyo?

Jeg burde nok bare komme meg hjem igjen. Ordne mer penger. Tenke litt. Sove litt. Det er en ny dag i morgen.

Oslo

Jeg kom meg hjem med returbilletten min. Jeg er sliten. Jeg gråter og ler om hverandre. Jeg må prøve og sove i natt så jeg er rustet for en ny dag i morgen. Uansett hva som skjer.

Fredag 21.april

Jeg må bare prøve igjen. Nytt forsøk. Jeg har brukt opp pengene mine, så jeg må kanskje ordne med kreditt. Det hjelper de sikkert til med på Oslo lufthavn. Kanskje de til og med lar meg fly gratis. De vil nok forstå at dette er viktig for meg.

Kanskje dette ikke er noen god ide likevel. Jeg vet faktisk ikke. Jeg vet ikke lenger forskjellen på syk og frisk. Uansett hater jeg de begrepene. Og jeg vil ikke akkurat si at jeg faller inn under en bestemt kategori.

Familien min er sinte på meg, venner er bekymret og fortvilet. Det er jo det siste jeg ønsker. Jeg vet jeg har folk som bryr seg om meg, og det setter jeg uendelig stor pris på. Men jeg vil bare gjøre det rette. Jeg ønsker å gjøre det som er bra. Jeg vil ordne opp så jeg kan fortsette og leve.

Jeg har ikke tatt alle medisinene mine på noen uker. Nå kan jeg faktisk merke det litt selv. For det går litt rundt i hodet mitt. Jeg har jo alltid ønsket å klare meg uten, men jeg vet at det kan vært til hjelp for noen, inkludert meg selv. Men jeg fikk høre at det var kjemisk lobotomi. Det skremte meg. Jeg fikk også beskjed om at jeg ikke måtte fortelle folk hva jeg tenkte om det. Ikke stole på noen. Så jeg lot som ingenting. Og nå sitter jeg her på Oslo lufthavn igjen, mer redd enn noen gang.

Hvor faen drar jeg nå?

Jeg begynner å lure på om jeg faktisk ikke klarer dette alene. Tenk om det er slik som folk tenker og sier. At jeg er syk. At det foregår for mye oppi hodet mitt. At tankene mine ikke stemmer overens med det virkelige liv. At svarene jeg leter etter ikke finnes.

Hva da?

Jeg har gått langt og ofret mye for å finne svar. Jeg har gitt opp et studie. Jeg har brukt opp pengene mine. Jeg har ofret tid med venner. Dyrebar tid. I dag sitter jeg og leter etter tegn som kan føre meg til rett plass fra Oslo lufthavn, i stede for å bruke tid med mennesker jeg er glad i. Hvorfor?

Jeg har noe jeg bare må finne ut av. Det gjør for vondt til å la være. Jeg klarer ikke stoppe.

Men jeg gjør tydeligvis noe feil. For jeg skremmer folk. Enten blir jeg bedt om å oppsøke lege, eller så trekker folk seg unna meg. Det er ingen god følelse.

Det finnes 7.3 milliarder mennesker på denne jorden. Det er mange mennesker. Hva er da sjansen for at jeg, alene, kan klare og finne den ene personen som har svar til meg? Er det i det hele tatt mulig? Det telles nå 193 land i verden. Hva er da sjansen for at jeg setter meg på rett fly til rett destinasjon som har det rette svaret til meg?

Jeg har aldri vært særlig god i matematikk, men sannsynlighetsregning var kanskje det jeg var aller dårligst til. Det har jeg vel vist i praksis nå. Dessuten tror jeg ikke det finnes svar som det kan settes to streker under. Dessverre.

Så hva faen gjør jeg da?

Det eneste jeg er sikker på nå er hvor usikker jeg er.

 

#psykiatri #psykose #mentalhelse #gardermoen #københavn 

 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg