EN JÆVLIG LANG FREDAG

06:00

Drømte at jeg var på sykehus. At jeg var innlagt. Så hørte jeg det knirke i døren. Det var nattevaktene som var ute på runden sin. For å sjekke at alle sov. Ironisk nok våknet jeg. Og jeg våknet til at jeg var på et sykehus. Jeg hadde i det minste sovet lenger i natt enn jeg har gjort tilsammen de siste døgnene.

Jeg gikk ut i matsalen for å hente meg en kopp kaffe, men her settes visst ikke kaffen ut før kl.7. Jeg måtte dermed snu tomhendt. Jeg gikk tilbake til rommet mitt for å stelle meg. Jeg brukte lang tid både på antrekk, hår og maskara. Alt for å få tiden til å gå. Alt for å føle meg mer vel.

Jeg kjente magen rumle. For første gang på lenge var jeg sulten. Frokosten serveres ikke før kl.9 på helligdager. Og i dag er det visst langfredag. Det er påske. Jeg måtte pent vente.

Jeg gjorde et forsøk med å sette på musikk på rommet, men ble urolig. Som vanlig tok jeg med meg den røde notatboken min ut på en av stuene for å skrive litt.

07:00

Kaffen ble satt ut. For en lykke. Tror ikke jeg har vært så kaffetørst noen gang. Eller vent. Jeg husker en tidligere innleggelse hvor jeg hadde til vane å våkne tidlig. Jeg hadde smuglet med meg pulverkaffe inn på rommet. Så lot jeg vannet fra badet renne til det ble varmt og blandet det ut med pulverkaffen. Fysj. Det gjør jeg aldri igjen. Men det sier noe om hvor desperat etter kaffe man kan bli.

Klokken nærmet seg 0730. Nattevaktene skulle straks bytte plass med dagvaktene. Jeg gikk fra vindu til vindu og så ut. Jeg så på alle fuglene. Lurte på hvordan de hadde det. Det så ut som om de danset i trærne. De var sikkert glade for det fine været. Hvertfall så var jeg det.

08:00

Jeg begynte å gjøre meg klar for en tur ut. Visste ikke helt hvor eller hva jeg skulle. Skulle bare ut. Nå hadde det begynt å snø og. Men fuglene brydde seg ikke, så da gjorde ikke jeg det heller. Jeg hentet meg kaffekopp nummer 3 og fortsatte å pakke bagen min.

Personalet satt enda i glassburet. Jeg kunne høre dem le. Ute på stua var det ingen som lo. En medpasient og jeg fikk ved et uhell øyekontakt og vi kikket begge raskt ned i gulvet igjen.

09:00

Jeg ba om å få gå ut. Uroen min hadde spredd seg til et nytt nivå. Jeg fikk beskjed om å vente til etter frokost og medisiner. Medisinene fikk jeg spyttet ut igjen. Noe matinntak var umulig å få til, for nå var jeg så urolig og uvel at det mest sannsynlig ville ha kommet opp igjen uansett.

10:00

Da klokken bikket 10 hadde jeg isolert meg selv på badet. Grinende. Jeg pustet og peset. Hev etter pusten. Angst kalles det visst. Jeg forsøkte å bruke teknikken, å puste i firkanter, men uten hell. Angsten hadde fått overtaket på meg. Jeg fikk noe beroligende, og litt hjelp til å puste med magen. Så ble jeg holdt selskap av en veldig hyggelig miljøkontakt. Jeg var redd for å være dårlig selskap, jeg glemmer jo litt bort at jeg faktisk er innlagt på sykehus. Men så er det er jo ikke alltid man behøver å snakke heller. Selskap fra en annen person er forresten den beste medisinen mot angst. Det ble i dag et godt eksempel på. For jeg roet meg.

11:00

På dette tidspunktet hadde jeg roet meg såpass at vi kunne lage en plan for en avtale utenfor sykehuset. Jeg skulle få reise ut for å treffe en god venn, og jeg kunne være ute til kl.15.

16:30

Telefonen ringte. Det var sykehuset. Hvor er du? Flaks for meg så var jeg heldigvis rett utenfor. Jeg som til vanlig er en vandrende klokke glemmer vekk tiden hele tiden disse dager. Det er frustrerende for de på sykehuset, men kanskje mest av alt for meg.

Jeg tenkte på kaffekoppen i morges. På hvor glad jeg ble. Den gleden hadde forsvunnet helt nå. Det føltes som om jeg på nytt ble druknet i angst og stress. Langfredag ja. En jævlig lang fredag.

Har du kjedet deg i det siste Eline, spurte kontakten min meg. Nei, svarte jeg. For jeg har overhodet ikke kjedet meg. Faktisk kan jeg ikke huske sist jeg gjorde det. Det var visstnok et dårlig tegn. Tenker du ikke på sykdomsbildet ditt? Jeg visste ikke hva jeg skulle svare på det, faktisk ble jeg litt flau, så jeg fant veien inn til rommet mitt igjen. Prøvde å komme fram til en logisk forklaring på hvorfor jeg skulle forlate sykehuset igjen.

18:00

Jeg gikk en tur ut, i et desperat forsøk på å roe meg ned, eventuelt finne svar på noe jeg ikke vet hva eller hvor er. Det mislyktes. Men fuglene brydde seg ikke, så da gjorde ikke jeg det heller. Jeg var tilbake på avdelingen innen en time som avtalt.

20:00

Ny runde med angst og tårer. Faen. Faen. Faen. Hvorfor må jeg være så redd hele tiden? Hvorfor klarer jeg ikke finne roen? Sobril, vandring fram og tilbake i gangen, mer sobril, mer grining. For en langfredag. For en jævlig lang fredag.

21:00

Omtrent på slaget 21 kom sykepleieren med kveldsmedisiner til meg. Det er vel fint at de følger opp, men det er noe med selve opplevelsen som gjør at jeg føler meg sykere enn jeg er.

Jeg ser rett og slett ikke noe poeng i å holde øynene åpne lenger i dag. Dagen har vært lang nok fra før. Dessuten har jeg et rykte på meg å være en 80 år gammel dame i en litt yngre kropp. Så det at jeg har døgnrytmen til en pensjonist er vel ikke mer enn å forvente.

Jeg har akkurat sett meg i speilet, etter å ha fjernet maskaraen jeg så pent pyntet på meg i dag morges. Jeg ser rett og slett fryktelig sliten ut. Men det gjør ingenting. Det har tross alt vært langfredag. En jævlig lang fredag.

Og fuglene bryr seg ikke, så da gjør ikke jeg det heller.

 

#psykiatri #innleggelse #sykehus #psykiskhelse #mentalhelse #psykose

10 kommentarer
    1. Jeg leser det du skriver,imponerende hvor godt du fokuserer for hver dag som går. Noe jeg lærte igjennom mine harde tider,var å ta tak i mine følelser og akseptere dem. Jeg har gått på sobril,etter min søster døde og jeg ble ikke bedre. Så jeg sluttet etter en kort stund,jeg har hatt noe som heter psykoterapi og det reddet meg til å bli den jeg er idag. Uten noe som helst medisiner. Ønsker deg lykke til og god påske <3

    2. Nic: HAHA! Badeland! Jeg stemmer for at neste innleggelse blir avholdt vekselsvis mellom Bø Sommarland og Tusenfryd. Er sikkert dyktige miljøterapeuter der og. Også tror jeg sukkerspinn kan kurere angst bedre enn en hver dose Sobril.

    3. Så fint at du klarer å dele dine mørkeste dager på en slik måte Eline❤️
      Beundrer deg veldig og du er virkelig flink til å beskrive følelsen du har når du har det fryktelig tungt❤️ Er sikker på at det er er den egenskapen som kommer til å hjelpe på deg og andre igjennom disse vanskelige stundene du opplever så ofte❤️

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg