ALT BLIR EN DISKUSJON

For litt siden ble jeg fortalt at jeg slo hodet mitt gjentatte ganger mot betongveggen på sykehuset. Jeg husker stemmen til en veldig hyggelig nattevakt, jeg husker alarmen som gikk, og jeg husker at jeg ble holdt fast av flere. Mest sannsynlig for å unngå mer skade. Jeg husker ikke at jeg bestemte meg for å slå hodet i veggen. Jeg husker heller ingen smerte.

Jeg husker bare at jeg var redd. Jeg må ha vært jævlig redd. Fortvilet. Desperat.

Det er sjelden jeg gråter, men den siste tiden har det skjedd ganske ofte. Daglig faktisk. I utgangspunktet tror jeg bare det er sunt. Men slik jeg har holdt på kan ikke være helt bra. Jeg gråter ikke fordi jeg er trist. Jeg gråter fordi jeg er redd. Jævlig redd. Fortvilet. Desperat.

I natt var jeg sikker på at noen var inne på rommet mitt på sykehuset. Jeg kunne ikke se noen, men jeg kjente igjen stemmene. Det var de samme stemmene som jeg tidligere har hørt hjemme i leiligheten. Og de samme stemmene som var etter meg på bussen. Jeg ble livredd, tok på meg sko og jakke for å komme meg ut. Tårene sto ut av øynene mine. Jeg fikk beskjed om at det var midt på natten, og at jeg derfor ikke kunne låses ut. Desperasjonen traff meg hardt som et lynnedslag. Jeg tror aldri jeg har grått så hardt noen gang. Vi snakker hulking.

Jeg hadde ikke sjans til å gå tilbake til rommet mitt. Ikke turte jeg si hva som hadde skjedd heller. Jeg fikk noe beroligende, og etter en stund hadde ting roet seg litt. Med et ansikt som nå var dobbel størrelse, og en kropp som skalv som et aspeløv spurte jeg forsiktig nattevaktene om de kunne være så snille å sjekke om rommet mitt var trygt før jeg gikk inn. Det gjorde de. Rommet var trygt, og jeg gikk og la meg.

Dette var et par eksempler fra den siste tiden på når frykten min tar over. Det er helt grusomt. Rett og slett grusomt. Hvorfor er jeg så redd? La meg prøve og forklare.

Hender det noen ganger at du hører ting andre ikke hører?

Hender det noen ganger at du ser ting andre ikke ser?

Hender det noen ganger at det skjer ting du ikke klarer å forklare?

Hender det noen ganger at du ikke vet om ting skjer på virkelig eller ei?

Hender det noen ganger at du tviler på om du selv er virkelig?

Hvis du svarte ja på noen av disse spørsmålene så vet du kanskje noe om hvorfor jeg går rundt og er så redd i perioder. Da har du kanskje kjent på noe av min frykt. Mitt håp er at du heller svarte nei på spørsmålene. At du ikke har en slik frykt som driver deg. Men jeg håper at du kanskje vil forsøke og forstå. For så vidt jeg har skjønt det så er jeg ikke alene om å føle det slik i perioder. Jeg er ikke alene om å ha det på denne måten. Så spesiell er jeg bare ikke.

Ofte kan jeg føle meg ensom. Kanskje på grunn av at jeg har et ensomt prosjekt som handler om å finne svar på noe jeg ikke vet hva er. Men kanskje er det også på grunn av at mennesker rundt ikke helt forstår meg. Og jeg er ikke noe annerledes skrudd sammen enn folk flest. Jeg trenger å få anerkjennelse. Jeg trenger å føle tilhørighet, og ikke minst føle meg trygg. Jeg har et behov for å føle meg forstått. Det tror jeg gjelder de fleste andre og.

Når jeg er syk får jeg store problemer med å ta beslutninger. Det trenger ikke være de store tingene. Skal jeg spise frokost, eller vente? Skal jeg spise to eller tre knekkebrød? Skal jeg gå tur, eller ta en telefon? Jeg veier for og i mot hele tiden. Skal, skal ikke. La meg sitere legen min: Alt blir en diskusjon for deg Eline. Ja, det gjør det absolutt. Og det er jævlig slitsomt. Men det som er enda mer slitsomt er det å ta de større avgjørelsene. Skal jeg fortsette studiet, eller skal jeg slutte? Skal jeg ta medisiner eller skal jeg la være? Skal jeg stole på meg selv eller ikke? Hvem rundt meg kan jeg egentlig stole på? Skal jeg få meg utskrevet, eller skal jeg høre på anbefalingene?

For hva var det de egentlig sa igjen? Jeg får også problemer med hukommelsen. Det er ikke lenge siden det var søndag, og jeg var på vei ut døren til et ærend fordi jeg var overbevist om at det var mandag. Men jeg er da bare et menneske. Og mennesker tar feil. Det gjør vi ganske ofte faktisk. Verre er det kanskje når jeg ikke husker hva jeg har snakket med folk rundt meg om. Eller når jeg glemmer ting som har skjedd. Ting som får større betydning for meg.

Derfor skriver jeg. Men jeg skriver alt. Den siste tiden føles det som om jeg har skrevet ned hver eneste tanke, for jeg er så redd for å gå glipp av noe viktig. Og jeg er redd for å glemme. Jeg lærte en gang at vi mennesker tenker omkring 30 ? 40.000 tanker i løpet av et døgn. Det er mange tanker. Det sier seg selv at jeg ikke kan skrive ned alle sammen, men jeg tror faktisk ikke jeg er så langt unna.

Jeg tenker på de linjene jeg har skrevet nå. At de kanskje virker litt dystre, uten særlig håp. Men håp er det alltid. Jeg tviler ikke på det. Jeg tror det er viktig å tillate seg selv å være med på de nedturene livet bringer med seg. Det går jo alltids opp igjen. Kontrastene i livet er jo noe av det som gjør det så spennende å leve. Og når alt blir en diskusjon er det lov å lukke øynene. Ta en pause om mulig. Det er lov å ønske seg til et annet sted. Og det er lov å drømme.

 

#psykiatri #psykose #mentalhelse #sykehus #innleggelse 

 

4 kommentarer
    1. Kjære Eline. Jeg tenker ofte på deg! Er faktisk innom bloggen din nesten hver dag for å se om du har skrevet noe nytt 🙂 Jeg bryr meg om hvordan det går med deg, selv om jeg ikke kjenner deg. Det er fordi du skriver så personlig, at det føles som vi har hatt mange dype samtaler om viktige ting. Gleder og sorger, frykt og eufori, oppturer og nedturer. Du deler så sterkt om tema som er viktige for alle! Som jeg har skrevet før, så beundrer jeg deg. Du er litt av ei dame! (i positiv forstand) I et tidligere innlegg skrev du at når du har det bra, så har du det så utrolig bra – at du nesten svever av lykke. Den følelsen kjenner jeg! Selv om jeg (såvidt jeg vet) ikke har noen diagnose, så har jeg “store følelser.” En barnlig glede over små og store ting, ofte skal det lite til. Da jeg var yngre, og begynte å lære litt om psykiatri og diagnoser, tenkte jeg at det sikkert var noe galt med meg. Det virket ikke som andre hadde det sånn. Og så har jeg alltid vært dramatisk anlagt, så det var litt sånn høye topper og dype daler – opplegg 😉 Det kan jo selvfølgelig hende at jeg er bipolar light eller noe, men ettersom jeg ble eldre har jeg falt til ro på at det er sånn jeg er. Jeg funker jo, og har et veldig bra liv 🙂 Selv om jeg slår ut på enkelte diagnosekriterier så betyr ikke det at jeg er syk. Eller annerledes, eller dårligere / mindre verdt enn andre. Det er jo nettopp det som gjør at mange kan kjenne seg igjen i sånne kriterier. Vi er alle folk, og vi har alle en psyke. Følelser er jo egentlig like for alle, selv om de kommer av ulike årsaker. Alle vet hva det er å være redd, glad, sint, trist osv. Å få en diagnose betyr på en måte bare at du har ekstra store / vanskelige følelser, det er iallefall min “versjon” av å ha en psykisk lidelse. Som du skriver, så er du ikke noe annerledes enn andre. Alle trenger å bli hørt, bli sett, bety noe for andre osv. Å være meg betyr noe. Så enkelt, og noen ganger så vanskelig.
      Jeg prøver å forestille meg hvordan det føles når du er syk. Det er noe som er gjenkjennelig, feks at det er vanskelig å ta avgjørelser. Du beskriver konkret og det gjør det så mye enklere å sette seg inn i, siden jeg ikke har opplevd det samme. Jeg har ikke opplevd å føle meg uvirkelig, eller de andre tingene du beskriver. Men jeg har ikke noe problem med å forstå at du er redd! Jeg håper det slipper taket snart. Og jeg håper at du får en god påske! <3 iallefall så god som mulig. Klem fra meg.

    2. Lisa: Tusen tusen takk Lisa for de kloke ordene der. Kjente faktisk jeg ble enda mer inspirert nå 🙂 Det er så sant som du sier, vi er alle folk, og vi har alle en psyke. Viktig å ikke sykeliggjøre normale følelser. Eller normale reaksjoner på litt unormale situasjoner. Du er ei klok dame Lisa. Følte nesten jeg ble litt bedre kjent med deg nå. Det er hyggelig 🙂
      Håper du får en strålende påske! Klem, Eline

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg