DEN PERFEKTE INNLEGGELSEN

Det var en gang ei følsom jente. Hun var ikke bare litt trist når hun var trist. Hun var veldig trist. Faktisk var hun noen ganger så trist at hun tenkte på å dø. Hun var heller ikke bare litt glad når hun var glad. Noen ganger var hun så glad at det føltes som om hun lettet fra bakken. Som om hun kunne fly. Noen ganger følte jenta at hun mistet følelsene sine. Som om alt var flatt. Men hun hadde prosjekter. Hun så ting andre ikke så. Hun hørte ting andre ikke hørte.

Den følsomme jenta fortalte om hvor trist hun var til folk rundt seg, og alle forsto henne. Folk forsto at noe måtte gjøres. Jenta ble lagt inn på sykehus like etter.

Da jenta kom på sykehuset ble hun tatt i mot av noen skjønne sykepleiere. De så med en gang at jenta var sliten. Derfor ga de henne en varm kopp te, tørket tårene hennes, og viste henne til en god sofakrok. Der ble de sittende med henne helt til hun følte seg litt tryggere. Her var det rom for både tårer og latter.

Jenta var redd for alt var ukjent, og dessuten ville hun jo ikke leve. For så trist var hun. Men de skjønne sykepleierne gjorde situasjonen litt tryggere. De sa til henne at alt kom til å ordne seg. Kanskje ikke den dagen, men etterhvert. Dette gjentok de flere ganger, og jenta trodde på dem.

Men den følsomme jenta trengte mer hjelp. I tillegg til de skjønne sykepleierne, skulle jenta snakke med en lege. Siden legen var så morsom var ikke dette noe problem. Denne legen klarte faktisk å få jenta til å le, på tross av hvor trist hun var. Han sa at hun ikke behøvde å være redd, selv om hun var på et psykiatrisk sykehus. De kunne bare late som om det var en slags festival. En psykiatrifestival. Og at i stede for musikk, fancy gatemat og øl, så ble det gitt ut injeksjoner, antidepressiva og antipsykotisk medisin. Jenta lo. Den morsomme legen forsto alle hennes problemer med en gang. Hun behøvde ikke kjempe for å forklare engang. For så god menneskekjenner var denne legen. Han kom med enda en morsom vits, og jenta slappet mer av. Alt kommer til å ordne seg, sa han. Ting kommer til å bli bra. Og jenta trodde på han.

Hvordan ønsker du at ting skal være nå? Spurte den morsomme legen. Du får bestemme. Vi vil bare at du skal ha det best mulig, sa han. Jenta ble glad for spørsmålet, men sa hun måtte tenke litt på det.

Medisinene hun fikk smakte jordbær, peppermynte og sukkerspinn. I tillegg gjorde de at hun følte seg varm. Som om noen ga henne en klem. Og den triste følelsen forsvant med en gang. Alt ble bra av disse medisinene. 

Det var lenge siden den triste jenta hadde sovet ordentlig, så alle håpet på at hun skulle få sove godt den natten. De skjønne sykepleierne ga henne en pysj så god at den føltes som om den var laget av skyer. 

Jenta sa hun var redd. Redd for å sove, redd for å være i veien, redd for å leve. De skjønne sykepleierne la et varmt pledd over henne. Du har lov til å ha alle de følelsene du har, sa de. Men det er ikke farlig, det vil gå over, det skal vi sørge for, fortsatte de. De smilte varmt til henne og sa de skulle passe godt på henne. Det gikk kanskje ikke mer enn to minutter før jenta sovnet. Og hun sov gjennom hele natten.

Dagene gikk, de skjønne sykepleierne og den morsomme legen hadde ofte god tid til å sette seg ned med jenta for å snakke ordentlig med henne. Hun følte seg ivaretatt. Faktisk var ting blitt så bra på den tiden hun hadde vært der at hun nå kunne reise hjem igjen. Hun kunne fortsette sitt normale liv.

Jenta så på de skjønne sykepleierne og den morsomme legen, hun tenkte for seg selv at dette hadde vært en perfekt innleggelse. Hun takket dem alle for den gode hjelpen hun hadde fått. Faktisk ga hun de en klem som tegn på sin takknemlighet. Dette hadde tross alt vært den perfekte innleggelsen.

Hadde verden bare vært slik. Hadde det bare vært noe som het den perfekte innleggelse. Men det er liten tvil om at en sånn type ting ikke finnes. Jeg vet ikke om du som leser forsto at denne fortellingen overhodet ikke er hentet fra virkeligheten. Men det er den altså ikke. Historien er langt fra selvopplevd, men noe inspirasjon er hentet fra egenopplevde situasjoner.

Fortellingen om den perfekte innleggelsen ble kanskje litt klissete og sukkersøt. Kanskje litt for perfekt. Jeg tror likevel at man kan lære noe av fortellingen om den følsomme jenta og den perfekte innleggelsen.

Nå er det selvsagt noe som kalles den gylne middelvei. Og med god grunn. Alt behøver ikke være perfekt. Livet er ikke perfekt. Det finnes ikke nødvendigvis en quick fix på ting. Likevel mener jeg bestemt at vi er nødt til å se på forbedringsmuligheter, og i psykiatrien er det mange av de.

I denne fortellingen har jeg trukket fram ting som jeg tenker burde være en del av en innleggelse. Ting som jeg selv har savnet. Varme, omsorg, humor, god kommunikasjon, god tid, og gode medisiner. For jeg tror nemlig det er mulig å få til.

Vi mennesker er forskjellige. Det er viktig å huske på. Vi er alle ulike individer med ulike behov. Dette er uavhengig av hvilken diagnose man måtte ha. Det som fungerer godt for meg kan hende at ikke fungerer like godt for en annen. I en god stund nå har det vært fokus på tilpasset opplæring i skolen, og bra er det. Kanskje må vi tenke litt slik i psykiatrien også. Jeg tror det. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #helse #innleggelse #sykehus #mentalhelse #psykose 

6 kommentarer
    1. Du slutter aldri å imponere meg jenta mi!
      Jeg har fått stor respekt for deg de siste årene…🌺🌺🌺
      At du skriver og skildrer så godt som du gjør, så ender du ratt opp med å bli forfatter! Du skriver så vakkert
      Stoooor klem mamma ❤❤❤

    2. Du skriver så levende og bra! Jeg liker egentlig ikke å lese fordi konsentrasjonen er lik null og jeg må lese ting igjen og igjen for å få med meg innholdet. Sånn er det ikke med dine tekster! Når jeg leser får jeg bilder i hodet, som om jeg ikke bare leser ordene men får en slags liten film.
      Tenk om vi kunne fått mer av kjærlighet som medisin i psykiatrien. Selv om det kan være vanskelig å ta imot omsorg og trøst så tror jeg likevel det vil kunne hjelpe de aller fleste!
      Jeg skal snart inn på min første innleggelse og er skikkelig redd. Håper jeg erfarer at det går greit å la noen få ta vare på meg.
      Jeg heier på deg!! Takk for alt du deler, det er så viktig!

    3. Anonym: For en fantastisk fin tilbakemelding! 🙂 Tusen takk <3 Det betyr mye. Hyggelig at du har lest ordene mine. Åpenhet er viktig. Jeg skal heie på deg nå! Lykke til med det du skal inn i. Ta i mot god hjelp, og nøl ikke med å si fra dersom hjelpen ikke oppleves god. Sender deg gode tanker 🙂

    4. Hei, Eline. Jeg snublet over bloggen din, og jeg må si at jeg aldri har hatt så mye respekt for noen som det jeg har for deg etter noen dager med intens lesing av alt du noen gang har postet på bloggen din. Jeg leser innleggene igjen og igjen, og jeg kjenner at jeg blir helt rørt av hvor godt og levende du fremstiller ‘ustabil mentalitet’ som min psykolog kaller det. Jeg har gått til behandling så lenge jeg kan huske, og har følt meg mutters alene fordi man sjeldent hører om de som opplever psykose. Det man faktisk hører er for eksempel ‘de er bare gærne psykopater’ og så videre, men jeg har alltid tenkt på meg selv som noe langt ifra det. Jeg er et menneske med mening, noe dypere enn bare en gærning, jeg har enorme mengder kreativitet og slik har jeg vel aldri hørt noen framstille de med psykoser og lignende som. Etter jeg fant bloggen din, føler jeg meg ikke alene lenger. Tusen takk for at du bekreftet tankene mine, takk for at du viser meg hvor dyp og kreativ man kan være når man har utfordringer andre ikke kan forstå. Tusen tusen takk – jeg heier så enormt på deg ❤️ du er fantastisk.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg