JENTA MED DE LYSENDE HENDENE

Det var en gang ei jente. På mange måter var hun akkurat som alle andre jenter. Langt hår, snill, og passe blid. Hadde du gått forbi henne på gata ville du nok ikke tenkt over at det var noe spesielt med henne. Men det var det. Det som gjorde denne jenta spesiell var at hun hadde magiske evner. Evner ingen andre hadde. Denne jenta hadde lysende hender.

Til å begynne med visste ikke jenta det selv. Men for hver dag som gikk ble de magiske evnene sterkere og sterkere. Det var ikke bare enkelt for jenta.

Hun tenkte ofte på alle menneskene som ville hjelpe henne. Men hvordan kunne de hjelpe henne når de ikke trodde på henne? De mente hun var syk, at hun trengte å være i et hus med hvite vegger. De mente hun måtte være der for å få behandling og medisiner mot de magiske evnene. Som om det var noe galt med henne.

Jenta gråt ofte når hun tenkte på det. Hun visste de bare ville hjelpe henne, men det gikk ikke å temme de magiske evnene på den måten. Det eneste hun ville var å lære evnene sine å kjenne. Hun ville bruke de til noe godt. Kanskje til å redde verden. Og hun ville bevise for alle at hun snakket sant. Men jenta ble ikke trodd.

Bare fordi man ikke ser en ting betyr ikke det at det ikke finnes. Litt sånn var det med jenta med de lysende hendene også. Problemet var bare at hendene lyste så sterkt. Faktisk lyste de så sterkt at hun noen ganger ble blendet. På et tidspunkt lyste de så sterkt at hun ikke klarte å se noe annet. Men i likhet med magiske evner flest så måtte også disse temmes. Jenta forsto det.

Hun var både glad for og stolt over evnene sine. Men hun var også redd. Hun ville så gjerne vise de frem. Hun ville få folk til å forstå at de ikke var farlige. Men hun ble ikke trodd. Det var ingen andre som så de lysende hendene. Jenta måtte ufrivillig behandles inne i huset med de hvite veggene. Og der var hun lenge.

Jenta kunne høre folk hviske i hodet sitt. Noen ganger ropte de og. Men det var kun hvis hun hadde gjort noe galt. Om hun gjorde noe som de andre ikke likte. Noen ganger fikk jenta oppdrag hun måtte utføre. På den måten visste hun alltid hva som skulle gjøres. Hun kjedet seg aldri, for hun hadde alltid noe å gjøre. Alltid noe å jobbe med. Alltid et prosjekt. Når hun gjorde feil skrek de i hodet hennes, og når ting ble gjort riktig lyste hendene. De lysende hendene var gode mot jenta. De var en del av henne.

Dagene, ukene, månedene, ja til og med årene gikk. Hendene lyste fortsatt. Ikke like ofte som før, ei heller like sterkt. Men evnene var der fremdeles. Mye var som det hadde vært. Fremdeles var det ingen andre som så de lysende hendene. Men jenta brydde seg ikke lenger om det. Det var nemlig noe som hadde endret seg. Henne. Hun var blitt sterkere. Hun hadde lært evnene sine å kjenne.

Jenta hadde tatt tiden til hjelp. Og med litt ro og hvile hadde hun klart å temme kreftene. Om det var noe jenta gjorde bevisst, eller om det var tiden som hjalp, det er det ingen som vet. Det vi vet er at jenta med de lysende hendene har det bra i dag. Og at hun smiler når hun tenker på de magiske evnene hun fortsatt har.

En vakker dag vil hun redde verden. Litt.

 

#psykiatri #psykiskhelse #psykose #schizoaffektiv #sykehus #innleggelse #mentalhelse #lys

4 kommentarer
    1. DET ER HELT RIKTIG.
      Du har allerede reddet verden litt, og litt mer. Og mere blir det. Hold ut fine jenta ❤❤❤❤❤

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg