Å KNEKKE EN KODE

Jeg trodde ikke jeg skulle bli så nervøs, men det ble jeg. De svette hendene mine og den høye pulsen min bekreftet det. Det gikk vel en del minutter før jeg tok mot til meg og gikk inn. Jeg ble stående å vaie litt frem og tilbake mens jeg tenkte på hvordan jeg på best mulig vis kunne legge frem saken min. Tankene raste raskere enn noensinne. Nå var jeg så nære et svar. Endelig skulle de rette folkene hjelpe meg.

I det jeg gikk inn oppdaget jeg at jeg hadde glemt talen som jeg skrev natten før. Men jeg tenkte at nå fikk det bare gå som det går. Jeg kjenner jo saken. Jeg vet ikke hvor lenge jeg ble stående foran luken, men det var lenge nok til at noen spurte hva jeg trengte hjelp til. Jeg skvatt til. Det var en politimann som snakket til meg. Jeg kremtet og forsøkte å rette meg opp i ryggen før jeg sa hvem jeg var, og at jeg var kommet for å få hjelp til å knekke en kode.

Politimannen lurte på hva denne kode dreide seg om. Jeg fortalte at det hadde vært noen i leiligheten min, noen jeg ikke ville ha der. Politimannen spurte meg om legitimasjon, og sa rolig at jeg kunne gå inn gjennom døren ved siden av, så skulle de hjelpe meg så godt de kunne. Jeg har aldri kjent på slik lettelse før. Endelig, tenkte jeg.

Vet du noe om hvem som har vært i leiligheten din Eline, spurte han meg. Nei for jeg har ikke sett de, men det er noen eller noe som vil ha tak i meg, og de følger etter meg, svarte jeg. Men det er ikke det som er problemet. Problemet er at jeg må knekke en kode for å få løst dette, og det er her jeg trenger deres hjelp, sa jeg.

Hva slags kode er det snakk om, spurte en annen politimann. Jeg sa at jeg ikke var helt sikker, men at jeg hadde prøvd mange fremgangsmåter for å finne svaret. Kanskje har jeg ikke funnet koden fordi jeg ikke har vært så mye ute på natten som jeg burde, sa jeg. For det er jo åpenbart at koder blir tydeligere om natten.

Vi skal forsøke å hjelpe deg Eline. Har du noe kontakt med fastlegen din nå, spurte de meg. Nei, svarte jeg. Og syns egentlig det var rart de spurte om det. Fastlegen min har jo ingenting med dette å gjøre. Så spurte de meg om jeg hadde snakket med noen andre om disse kodene. Ja, jeg snakker med noen på sykehuset, men de vet ikke svaret på dette, svarte jeg.

En av politimennene sa han gjerne ville snakke litt mer med meg inn på et annet rom. Jeg ble med, og fikk et glass vann. Nå kommer ting til å løse seg, tenkte jeg. Jeg var veldig stresset, men politimannen var så vennlig at jeg ble litt roligere. Han lurte på hva adressen min var slik at han kunne undersøke om de hadde vært ute på noen oppdrag i området den siste tiden. Det syns jeg var fantastisk. Etter noen søk fant han ut at det ikke var noe spesielt som hadde skjedd som de hadde registrert. Jeg syns det var fint å få det bekreftet, men dumt at jeg ikke kom nærmere noe svar.

Politimannen sa at kunne se jeg var stresset. Vi vil gjerne hjelpe deg, men vi trenger noe mer konkret å jobbe med hvis vi skal undersøke dette for deg, sa han. Så dumt at jeg glemte den talen jeg skrev i natt, tenkte jeg. Kanskje det kunne løst situasjonen. 

Vi tror kanskje at du trenger noen å snakke litt med, noen som kan hjelpe deg å slappe av litt, sa han vennlig. Jeg er ikke helt sikker på hvor lenge vi satt der og snakket, men det var nok en stund. I mellomtiden hadde de andre politimennene kontaktet sykehuset. De ville bare sørge for at jeg kom meg trygt tilbake.

Og det gjorde jeg.

 

#psykiskhelse #psykiatri #politi

4 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg