NÅR ÅPENHETEN BITER DEG I RUMPA

Jeg er en av mange unge som har en psykisk lidelse. For å være mer spesifikk kan jeg si at jeg har en psykoselidelse. Dette gjør at jeg er avhengig av noen medisiner, og at jeg i perioder må være på sykehus for ekstra hjelp. Sånn ellers fungerer jeg på lik linje med alle andre mennesker. Skulle ønske jeg slapp å gjøre et poeng ut av akkurat det. Noen mennesker trenger medisiner for å regulere blodsukker, andre trenger krykker for støtte. Jeg trenger medisiner for å regulere humøret. Jeg er ikke så spesiell. Vi lever i 2017 så jeg syns det er trist at jeg må forsvare dette. Mulig jeg har vært naiv, men jeg trodde virkelig vi var kommet lenger.

Jeg tok et valg om å være åpen med samfunnet om situasjonen min. Et bevisst valg da jeg tenkte at åpenhet var det beste. Dessverre må jeg innrømme at jeg nå er i tvil. Det er på tide å ta denne tematikken til et nytt nivå. Nå er det nok. Jeg ber deg som leser dette om å ta av deg fordomsbrillene. Jeg ber deg bruke de empatiske evnene du måtte ha. Jeg ber om at du engasjerer deg. Jeg ber deg rett og slett om hjelp.

For litt siden var jeg vitne til noe vi alle bør prøve og lære av oss. Fordommer, stigmatisering og generalisering. Jeg så disse tingene i praksis. Jeg kjente dette på kroppen, og det føles ikke godt. Jeg følte meg liten og sykeliggjort.

På grunn av en bakgrunn som tvangsinnlagt psykosepasient må min skikkethet i utdanningen vurderes. Skolen skal utdanne kvalifiserte profesjonsutøvere. Det tar jeg selvsagt på alvor. Jeg har valgt å være åpen om situasjonen min fra starten av, men føler nå at jeg har fått bekreftet det andre har vært bekymret for. At åpenheten min kan bite meg i rumpa.

Hva med fokuset på mestring og motivasjon? Hva med å se muligheter framfor begrensninger? I mine øyne er fokus på ressurser det viktigste fokuset man kan ha når man skal hjelpe andre mennesker. Det gjelder uansett livssituasjon. Man skal selvsagt også ha fingeren i jorda og være realistisk. Men vi trenger å bygge hverandre opp, ikke rive hverandre ned. Vi burde støtte hverandre. Det skremmer meg at jeg må bruke tid på å skrive dette ned. Jeg trodde dette var noe vi alle var enige om. Mulig jeg har misforstått.

Det at du har vært innlagt på tvang tilsier jo at du ikke har noen innsikt, var det en rådgiver som sa til meg. Jeg trodde ikke jeg hørte rett. Jeg har levd med denne lidelsen i noen år nå, og vil påstå at jeg er den med mest innsikt i situasjonen. Hva gjorde dette med meg? Jeg liker å tro at jeg er trygg på meg selv, men jeg er bare et menneske. Slike uttalelser gjør meg utrygg. Å studere er noe jeg har hatt lyst til i lang tid. Nå er det usikkert om jeg kan fortsette i studiet eller ei, på grunn av situasjonen min.

Å leve med usikkerhet er det vel ingen som liker. Min usikkerhet handler om noe som vil få stor betydning for resten av livet mitt. Nå føler jeg at jeg må sette inn enda et ekstra gir for å overbevise de rundt meg om at også jeg er god nok, tross mine psykiske utfordringer. Er det rettferdig?

La meg bare understreke at jeg ikke har gjort noe galt. Jeg har vært syk og innlagt på sykehus. Jeg har ikke brukket noen bein, jeg har vært psykotisk. Jeg studerer noe jeg virkelig brenner for, og mitt største ønske er å fullføre utdanningen. Det at noen skal vurdere hvor vidt jeg er skikket til det eller ei bekymrer meg. Etter min mening er jeg mer enn skikket nok. Jeg påstår ikke at jeg er bedre egnet enn andre studenter, men jeg tenker at mine erfaringer vil kunne gi meg verdifull innsikt i rollen som sosialarbeider. Jeg kan på mange måter være en ressurs. Samfunnet trenger folk i hjelpeapparatet med slik erfaring som jeg har.

Jeg veksler nå mellom å ligge i fosterstilling og ville gi opp, til det å sette inn det ekstra giret for vise hva jeg er laget av. Jeg føler at jeg dessverre har noe ekstra jeg må bevise.

Nå for tiden er det fokus på unge uføre, og på unge som av ulike grunner dropper ut av skolen. Det er fokus på unge som mottar ytelser fra NAV. Psykiske utfordringer blir dratt fram som en av hovedårsakene. Jeg er en av disse unge menneskene. Slik jeg har forstått det er ønsket at unge skal få seg en utdanning og komme ut i arbeid, slik at alle kan bli bidragsytere i samfunnet. Det er viktig, ikke bare for at samfunnet skal gå rundt, men også for hvert enkelt individ.

Man hører holdninger om at unge snylter på NAV for å slippe unna arbeid. Ja, kanskje finnes det noen få som tenker at ytelser fra NAV er en fin ting å hvile på. Men la oss bare stikke fingeren i jorda igjen. Dette tilhører sjeldenheten. Jeg bruker ikke flere linjer på akkurat det.

Det er ingenting jeg ønsker mer enn å få meg en utdanning, som på sikt kan føre til en jobb. Ikke bare for å gi meg en sikker inntektskilde, men også for at jeg skal kunne bidra med noe.

Vi unge er tross alt fremtiden. Samfunnet må satse på oss, bruke tilgjengelige ressurser, for at vi skal kunne delta i skole og arbeid. Jeg mener sterkt at alle har noe å bidra med i samfunnet. Det gjelder uansett om man har en psykisk lidelse eller ei.

Jeg har tenkt mye på dette med åpenhet rundt psykiske lidelser. Dessverre har jeg tatt meg selv i å tenke på om det egentlig er så lurt. Jeg har vært så åpen selv. I det siste har jeg tenkt mye på om åpenheten gjør noe med måten folk forholder seg til en på. Jeg skal være forsiktig med å konkludere, men jeg tror faktisk at i det øyeblikket folk får vite at jeg har vært psykotisk så gjør det noe med måten folk ser på meg på. Kanskje forventes det en viss oppførsel. Kanskje ser man etter bekreftende tegn. Jeg vet ikke hva slags forestillinger folk har om mennesker med psykoser eller andre psykiske lidelser, men jeg er overbevist om at det enda eksisterer mange fordommer. Det syns jeg er trist.

Helt til slutt, en oppfordring til alle rådgivere, til dere som jobber i NAV, til lærere, helsepersonell, politikere, og til resten av Norge. Stikk fingeren i jorda. Psykiske lidelser kan ramme oss alle. Ta dette på alvor. Det kunne vært deg det var snakk om. Nå er det fremtiden min det handler om. Jeg vil så gjerne bidra i samfunnet jeg og. Kan jeg få lov til det?

 

#psykiatri #psykiskelidelser #psykose #tvang #skole #utdanning #politikk

32 kommentarer
    1. Dette er for gale! Ikke gi opp håpet, Eline. Hvis du trenger noen å snakke med så vet du hvordan du får fatt i meg. Ønsker deg all lykken i verden.

    2. Arnhild Lauveng er psykolog, forfatter og doktorgradsstipendiat. Og har hatt en alvorlig psykoselidelse. Det satte ingen stopp for en solid utdanning. Heldigvis. Bøkene hennes har du kanskje allerede lest. Ellers er de god helgelektyre. Ønsker deg masse lykke til!

    3. Flott, ærlig og nødvendig innlegg! Psykisk helse er dessverre for mange noe “rart” og ukjent, noe man ikke forstår. Å ikke forstå er ok men man må, som medmennesker, klare å akseptere mennesker som sliter med helseproblemer som ikke synes på utsiden. Det burde være så enkelt som du skriver; noen trenger medisiner for å regulere blodsukker, andre for å regulere humøret og en diagnose som er relatert til psykisk helse burde være like normal som andre diagnoser. Jeg skjønner hva det mener med at åpenhet gjør noe med måten andre forholder seg til deg på, og det er ikke alltid det er på en positiv måte. Jeg synes du er modig, du er med på å tråkke opp en tung vei for mennesker som sliter psykisk. Jeg heier på deg! 🙂

    4. Når andre dømmer en nord og ned, så bevis at de tar feil. Du kan få til det du vil!
      Dine erfaringer vil bli gull verdt den dagen du kommer ut i arbeid som sosionom.
      Samfunnet lever mye på den såkalte Janteloven. Desverre…!
      Ikke la de som bruker denne “loven” få makten til å oppnå det de vil: ødelegge troen på oss selv.
      En psykose er omtrent som et “brudd” eller annen fysisk sykdom/skade. Blir du skadet eller får en knekk, må du noen ganger (som du skriver) til behandling hos lege/sjukehus.
      So what….??? Hvorfor skal noen karakterisere en psykose som verre enn et brudd/en fysisk skade? Det handler om uvitenhet.
      Jeg kjenner folk som er hjelpepleiere, lege, legesekretærer….osv. som har opplevd selv å bli psykisk syk, og trengt innleggelse på sjukehus. Ingen av dei er MINDRE verdt i jobbsammenheng fordi om.
      Dei innehar ressurser og erfaringer som mange utdannede har lest seg til.
      Jeg foretrekker fagfolk som den du kan bli.
      En med erfaring.
      Prove them wrong, jente 😊
      Du kan visst du vil.

    5. Jeg har fulgt bloggen din i det stille over en lengre periode siden jeg sliter med en psykoselidelse selv og jeg synes at det du tar opp er veldig viktig. Selv har jeg også valgt å være åpen om at jeg sliter med en bipolar lidelse/schizoaffektiv lidelse,og det har stortsett bare ført med seg bra ting. Jeg har jo lyst til å bli vernepleier og mener også at vi trenger folk med personlige erfaringer i disse jobbene.
      Men en ting som jeg merker ganske godt er at folk som “kjenner” meg skal mene ting om hvilken tilstand jeg er i, og det kan til tider være ganske slitsomt når helsepersonell sier en ting og de rundt deg sier noe annet.
      Til slutt vil jeg bare si: Stå på! Fortsett å skriv! Det du skriver betyr noe for andre 🙂

    6. Heisann! Jeg ville bare si at jeg har selv vært langt nede i det som føltes som en mørk avgrunn, uten stige og uten lys. Håpløs sosialklient, og hadde psykiatrien fått tak i meg hadde jeg sikkert hatt diagnoser også. Men ting endrer seg, og jeg ble sosionom. Og jobber på NAV. Og jeg har trua på deg. <3

    7. Phillip: Så hyggelig å høre fra deg Phillip. Det gleder meg at du ønsker å bli vernepleier, og det er godt å høre du har vært åpen som situasjonen din. Jeg er enig med deg i at det kan være slitsomt når folk rundt bestandig skal mene ting om tilstanden man er i, spesielt når man hører forskjellige meninger. Da gjelder det å stole på seg selv 🙂

    8. Hei Eline
      Jeg tror du kan bidra med masse i samfunnet og tror du har valgt en riktig utdannelse. Noe som er veldig i tiden er også ansatte med brukererfaring. Det har jeg også trua på. Det jeg ikke har trua på er rådgiveren din som har fått deg til å tvile. Hvis du orker burde du melde ifra om hendelsen. Kanskje ikke nå men når du er ferdig utdannet slik at du slipper å ha det over deg.
      Ikke gi deg. Fortsett å ha trua på deg selv.
      Forøvrig vil jeg anbefale deg å lese boka til Arnhild Lauveng . I morgen var jeg alltid en løve. Det kan hende du allerede har lest den . Men synes det er en veldig inspirerende historie om hvordan det er å være et menneske, som møter utfordringer, om alle kampene hun har og veien videre. Hun utdannet seg til sosionom og jobber også som foredragsholder.
      https://www.cappelendamm.no/_dokumentar/biografier/i-morgen-var-jeg-alltid-en-løve-arnhild-lauveng-9788202264642
      Stå på . Husk at vi alle har utfordringer og vi er alle like mye verdt 😊
      Stor klem fra meg sosionom christine

    9. Som pårørende i 25 år er det som musikk i mine ører at du skriver så gjennomtenkt og godt om dine erfaringer Jeg er så glad for at psykiske lidelser endelig er på vei ut av mørket, de ofte feilaktige tabuene blir opplyst om hva det egentlig går ut på Stå på videre Dine erfaringer er gull verdt og det er mange som trenger deg Lykke til😊

    10. Christine: Kjære sosionom Christine – tusen takk for de ordene der <3 🙂 Jeg tar de med meg! Betyr mye med litt støtte fra folk rundt. Har lest boken du nevner, men jeg tror det er på tide å lese den igjen! 🙂

    11. Sidsel: Tusen takk for det Sidsel! 🙂 Kan tenke meg du har en del erfaringer selv, som er gull verdt som du sier. Jeg gir meg hvertfall ikke. Har troen på at det kommer til å bli bra på sikt.

    12. treffer så godt . Jeg er mamman til Maria fra dokumentaren Stemmene-i-hodet som er vist på nrk1 i disse dager. Derfor kan jeg forstå fin frustrasjon over stigma ang. Psykiske lidelser. Stå på
      Det er du som kjenner deg best. Og må du ha medisiner for at du skal fungere…javel. bruk det. Vær åpen om din lidelse…det i seg selv er en seier. Klem. 😚

    13. Du treffer så godt . Jeg er mamman til Maria fra dokumentaren Stemmene-i-hodet som er vist på nrk1 i disse dager. Derfor kan jeg forstå fin frustrasjon over stigma ang. Psykiske lidelser. Stå på
      Det er du som kjenner deg best. Og må du ha medisiner for at du skal fungere…javel. bruk det. Vær åpen om din lidelse…det i seg selv er en seier. Klem. 😚

    14. Stå med rak rygg. Det vil lykkes for deg. Jeg er mamman til Maria fra stemmene i hodet. Vi og hun har fått meste positive tilbakemeldinger. Seff. Er det noen som må si ting som er direkte upassende. Men det må vi bare ikke bry oss om. Vær åpen.. Ja det koster men tross alt vil det på sikt være bra for deg…….og for andre i samme situasjon.

    15. Sol: Tusen takk for så fine og oppmuntrende ord Sol. Åpenhet er uten tvil det rette. Håper du og din datter får positive tilbakemeldinger 🙂 Jeg hører bare fint om NRK-serien hvertfall. Vi får heie på hverandre. Klem

    16. Sol: Jeg skal nok stå med rak rygg ja. Fint å høre dere har fått mest positive tilbakemeldinger. Det skulle bare mangle. Åpenhet er BRA. Det gjelder å ta til seg det positive som kommer, å prøve og ignorere det andre. 🙂

    17. Jeg blir så provosert!!
      Hvorfor er det så mye uvitenhet der ute?! Altså fordi du har vært og er tvangsinnlagt nå (?) så kan du bli regnet som uskikket? Det er jo som å si til deg at: “Du kommer aldri til å bli frisk, du kan aldri jobbe, så vi bare bestemmer at du er uskikket” For noe forbaska tull!!!! Hvem vet hva som skjer om ett år, to år eller fem år? Kan disse menneskene spå fremtiden din? En sosionomutdanning kan brukes til så utrolig mye! Dersom du hadde vært ferdig utdannet nå kunne du ikke jobbet fordi du er for syk, men du kan være frisk nok til å jobbe senere og gjøre en utmerket jobb. Så hvorfor ta fra deg muligheten?! Stå på Eline! Stor klem <3

    18. Ja til mer åpenhet! Det kan det ikke bli for mye av! Jeg har angst, depresjon og emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse og jeg har ikke peiling på hvor mange ganger jeg har blitt sett ned på, tråkket på og blitt dratt ned – hvor ” venner ” har snudd ryggen osv
      Jeg valgte fra dag en å være åpen om dette når jeg fikk min første diagnosene ptsd og det har ført med seg mer negativitet enn positivtet ..
      Systemet sviktet meg mange ganger opp igjennom og etter to år uten en behandler så fikk jeg avslag .. Og jeg som trodde systemet skulle hjelpe og ikke svikte de som trengte det mest.. Er fortsatt mye fordommer som burde bli avlært og heller bli mer forståelse

    19. Eva Kristine: Hei Eva. Takk for tilbakemelding. Og takk for at du også er så åpen. Vi trenger sånne som deg. Leit å høre at systemet har sviktet deg. Du må bare ikke gi deg for det. Du har krav på god hjelp. Fortsett med åpenheten din. Det kommer til å lønne seg i lengden. Det er jeg sikker på. 🙂

    20. Jeg tror kanskje at litt av problemet ligger i navnet på diagnosen. “Psykoselidelse” – joda, den dekker jo det du “lider” av, men samtidig er “psykose”, for menigmann, noe skummelt, noe som skjer når folk er voldelige, gjerne noe som blir nevnt i straffesaker.
      Det er ikke rettferdig, på noen måte, men jeg tror stigmaet alt er der, dessverre. Kanskje man skulle ønske seg en noe mer differansiert diagnoseskala, enn det vi har i dag (det er faktisk ikke mine ord, men ordene til en psykiater i forbindelse med et vitneutsagn).
      Jeg ønsker deg lykke til uansett (jada, jeg er klar over at vi er på slutten av 2018)

    21. Hei kjære du!
      Modig, sterk og stolt! Jeg vet det er drit å møte noen menneskers fordommer, og deres «jeg forstår ikke hvorfor du tar de medisinene»- du ser jo ikke syk ut. Jeg er både bipolar, sykepleier, studentveileder og lokalpolitiker, og jeg har tre flotte barn. Med det vil jeg si: ALT går! Du får til dette, du skal bli sosionom, og du skal bruke dine erfaringer til å gi en ekstra dimensjon til din yrkesutøvelse. Når jeg skrev boken min så valgte jeg også å være dønn ærlig- det er det som gjør forskjell- at sånne som oss står på barrikadene og viser vei! You go girl! 💪🏻

    22. Hei!
      For en utrolig historie du deler her sånn, jeg kjenner meg så igjen i mye av det du skriver. Psykiske lidelser er dessverre fortsatt en tabu her i landet og det verste er det å ikke bli trodd av de rundt deg i samfunnet som burde vært der for deg.
      Jeg har også vært i den båsen du henviser til, den båsen man blir plassert i dersom man er ung å går på nav. Enten er man lat, eller så er man en snylter, men selvom folk ikke kan se det på oss så er vi faktisk i den situasjon at vi ikke har noe annet valg enn nav.
      Støtter deg fullt å helt i denne saken og syntes du er veldig tøff som tørr å snakke om det, selv etter din opplevelse med åpenhet i denne historien.
      Stå på! 😊

    23. Jeg bare DIGGER DEG! DU har RETT! Jeg har bipolar 1 og var psykotisk for 9 år siden med min første baby i magen. Nå ligger jeg her med barn nr 2; 4åringen min, ved siden av meg. Han har sovnet for kvelden etter mat og badestell. Jeg har full omsorg for ham, jeg duger, og 9åringen reiste nettopp hjem fra samvær. Please ikke gi deg. Ta og KREV utdanningen din for oss alle. Jeg heier på deg, og vet hvor klok man blir av psykotisk tilstand. Vi har innsikt. Skikkelig proff innsikt. Klem fra meg til deg

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg