PSYKOSENS ENSOMHET

Det var de mot meg. En psykotisk pasient med lysende hender og stemmer i hodet. Mot spesialister i skjorter og slips. Jeg skulle redde hele verden. De skulle bare redde meg.

Tenk at noe som egentlig er farlig kan føles godt, før det virkelig gjør vondt. 

Det som slår meg er hvor fort det gikk. Og da tenker jeg ikke på tempoet jeg hadde, eller på hvor raskt tankene mine hoppet fra det ene til det andre. Jeg tenker på at jeg bare et par uker tidligere var helt fin. Altså, så fin som jeg kan være. Humøret var stabilt, jeg hadde gode rutiner, fin døgnrytme, og jeg hadde det godt sosialt. Disse tingene samlet gjorde at jeg opplevde det jeg vil kalle god psykisk helse.

Så var det som om noe slo ned i meg. Ikke på et øyeblikk. Men snikende. Litt etter litt. Lette slag som til slutt slo ut pusten min. Fra alt var helt normalt, til virkeligheten ble fjernere enn noengang. Fra forelesninger på skolen og kafebesøk med venninner, til stemmer i hodet og uvirkelige prosjekter. Jeg levde i en drøm. 

Som en flodbølge kastet det seg over meg og vasket vekk en hver logisk tanke. Det var vanskelig. Hodet mitt var fullt. Fullt av tallet 9, Oslo S og diverse prosjekter. Fullt av ting som ble veldig viktig for meg. Viktigere enn noe annet. Det var ikke plass til andre tanker. Mine tanker ga veldig mening for meg, det var bare det at de ikke ga mening for de rundt.

Flodbølgen ble større og større, og jeg ble mer og mer ensom. Jeg så det ikke da, men ser jeg tilbake på det så var jeg veldig ensom. Uansett hvem jeg snakket med så ble jeg ikke trodd. Tankene dine er ikke friske Eline. Jo hardere jeg prøvde å overbevise de rundt meg, jo sykere mente de at jeg var.

Virkeligheten ble mer og mer fjern, og jeg ble mer og mer ensom. Folk jeg til vanlig lyttet til og søkte råd hos kunne jeg ikke lenger stole på. Det ble for vanskelig. Flodbølgen slo til for fullt, og jeg hadde ikke lenger noen tørre klær.

De jeg egentlig stolte på fortalte meg at min virkelighet ikke lenger var virkelig. Da ble jeg redd. Veldig redd. Folk jeg kjenner godt, nære venner og familie, virket annerledes for meg. Stemmene var annerledes. De snakket på en ukjent måte. En måte jeg ikke forsto. Som et annet språk. Ansiktene fikk uttrykk jeg ikke hadde sett før. Dette kan sikkert skremme hvem som helst. 

Flodbølgen tok ikke bare meg. Den tok de rundt meg og.

Jeg skremte vennene mine. De forstod ikke hva jeg snakket om. Du trenger hjelp Eline. Det gjorde inntrykk på meg. Det er mulig jeg lo, at jeg gjorde narr av bekymringene, men det var disse bekymringene som tilslutt fikk meg til å ta i mot hjelp. Jeg kan nok tulle mye med ting, men som regel så er det bare et forsvar. Noen mennesker bruker sinne. Jeg bruker latter. 

Jeg husker spesielt godt en ettermiddag. Jeg hadde vært med en nær venn. En som kjenner meg godt. Han sa han var bekymret for meg. Hva pleier du vanligvis å gjøre når ting er som de er nå? Spurte han meg. Vel, jeg pleier å være innlagt på sykehus når det er sånn, svarte jeg uten å tenke meg om. I det jeg sa det høyt gjorde hjertet mitt et ekstra hopp. Jeg så redselen i ansiktet hans, og jeg skjønte hva som måtte til. Jeg måtte be om hjelp.

Noe som stadig går igjen i sykdomsperiodene mine er at jeg har veldig mye jeg skal ha gjort. Enten det er steder jeg skal reise til, personer jeg må oppsøke, oppdrag som må fullføres, eller prosjekter som skal utføres. Som regel leter jeg etter tegn, og så følger jeg de. Ofte har jeg også følelsen av at jeg skal gjøre veldig mye, uten helt å vite hva eller hvor jeg skal gjøre det. Slitsomt? Ja. Ensomt? Ja. Men det merker jeg ikke når det står på.

For meg som lillesøster så høres prosjektene dine ut som veldig mye unødvendig arbeid som egentlig ikke skal gjøres, sa en av mine aller beste venninner. Hun hadde så rett, så rett. Vi lo av det da, og vi ler av det i dag. Godt er det.

Det finnes nok ikke noe fasitsvar på hvordan man best kan reagere når nære blir alvorlig syke. Jeg vet ikke hvordan jeg ville reagert i en slik situasjon. Det jeg vet noe om er hvor redd jeg egentlig blir. Jeg blir veldig redd. Jeg skjøv nære mennesker lenger og lenger unna. Det er klart at det må ha gjort vondt for dem, men var også fryktelig vondt for meg. Ensomt og vondt. Jeg var ensom nok med alle mine uvirkelige prosjekter. 

Tenk at man kan være alene med så mange rundt seg. Det er det som for meg er psykosens ensomhet.

 

#psykiatri #psykose #helse #mentalhelse #behandling #ensomhet

 

10 kommentarer

Siste innlegg