HURRA HURRA HURRA

I dag er bloggen min 1/2 år gammel. Den tiden har gått så fort. I denne spesielle anledningen har jeg penkjolen på, kaken står i ovnen, og jeg er svimmel etter å ha blåst opp ballonger. I tillegg har jeg selvsagt sunget bursdagssangen en del ganger, noe jeg ikke tror naboene satte pris på tidlig en mandag morgen. Har nemlig hørt dunking i taket. Men det er tross alt bare bursdag en gang i året. Eventuelt to. Memo til meg selv: send ut nabovarsel ved neste bursdag.

Jeg husker fra da jeg var liten at 1/2 år betydde ganske mye. Nesten like mye som et helt år. Det var vel ikke uten grunn at jeg svarte jeg var 6 og 1/2 år når folk spurte om alderen min. Kanskje kjenner du deg igjen i det. Vel, i dag er altså bloggen, min baby, 1/2 år. Det feires selvsagt.

Målet med denne bloggen var ikke å redde hele verden, men som navnet sier, å redde verden litt. Selv om det ville vært å foretrekke og redde hele verden, måtte jeg jo starte et sted. Jeg vil si at jeg har kommet godt i gang med det prosjektet. Men, det er mulig jeg trenger litt hjelp på veien. Kanskje mer enn jeg hadde tenkt. Det er fin lærdom uansett. Jeg har jo fått til en del alene, så bare tenk på alt vi kan få til sammen.

Ja vel, så møter man på utfordringer underveis. Ingen sa dette kom til å bli en enkel oppgave. Livet er alt annet enn enkelt. Det vet en hver som har prøvd det. Jeg skal være den første til å skrive under på det hvertfall.

Jeg tuller ikke når jeg sier at denne bloggen har blitt som en baby for meg. Nå har jeg noe jeg må ta vare på. Jeg må vise ansvar. Jeg må holde noe i live. Jeg har noe jeg må mate. I tillegg forsøker jeg så godt det lar seg gjøre og være en slags rollemodell. Det gjør jeg blant annet ved å formidle viktigheten av åpenhet. Ikke minst så har jeg noe jeg alltid tenker på. Jeg tror forresten det er veldig sunt å ha ansvar for noe annet enn seg selv. Det å være et kjæledyr, en lillesøster, en baby, eller en blogg. Det har uten tvil gjort noe med meg.

Jeg minner meg selv på daglig hva målet mitt var, og fremdeles er. Å fjerne tabuer rundt psykiske lidelser. Dessverre er jeg smertelig klar over at de fremdeles eksisterer etter 1/2 år med arbeid. Jeg vet vi fremdeles har en vei å gå. Men vi har søren meg kommet et stykke, og jeg er mer klar enn noen gang til å gå resten av veien. Jeg har nemlig fått et par veldig gode sko.

La meg spole litt tilbake, faktisk nøyaktig 1/2 år. Mitt første innlegg på denne bloggen inneholdt blant annet disse linjene:

“Jeg har blitt fortalt at jeg må stå på medisiner resten av livet. Jeg har fått høre at jeg ikke kommer til å kunne studere, eller til å bo alene. I dag gjør jeg begge deler.”

Disse linjene illustrerer håpløshetens muligheter. Ikke begrensninger. For det meste er mulig. Det er det ingen tvil om. Det har jeg nemlig erfart i løpet av de siste 6 månedene. Jeg studerer fremdeles i dag, og jeg bor fortsatt alene. Jeg har til og med kuttet ut en del medisiner. Ja, jeg har vært innom sykehuset igjen, men så var det dette med de utfordringene da. Ingen av oss kommer utenom de. Var det ikke noe med at det var det som gjorde oss sterkere? Klisje kanskje, men jeg tror det er noe i det. Jeg er uansett sjefen i mitt eget liv. Og du i ditt. Det føles så godt, så godt.

Tenk at jeg så lenge hadde mistet ordene, men at jeg fant de igjen. Jeg fant de igjen til de grader.

Tenk at jeg som liten blåste ut lysene på kaken og ønsket meg akkurat det samme som jeg gjør i dag. Ærlighet, åpenhet, og snille mennesker. Jeg prøver igjen.

Med det sagt så ønsker jeg å avslutte med tre ganger hurra for Eline som redder verden. Litt.

Hurra! Hurra! Hurra!

 

#psykiatri #psykiskhelse #åpenhet #bursdag #bloggbursdag

4 kommentarer
    1. Hurra for deg og bloggen din, Eline! 🙂 Kjekt å høre at du står på. Kan ikke være lett når man blir fortalt av (det jeg antar er profesjonelle) at man ikke har gode muligheter.
      Åpenhet er utrolig viktig! Det er bra du ikke mister fokuset 😉 Selv vurderte jeg å skaffe hjelp for en god stund siden, men jeg var redd for at folk skulle finne ut av at jeg slet psykisk. Derfor støtter jeg deg og bloggen din 100%! 😉 Det blir fort veldig ensomt når man holder slik for seg selv.
      Fortsett det gode arbeidet ditt, Eline! Her er et hurra til for seks gode måneder til!
      P.S. Av alle ting endte jeg opp med å skrive noen få innlegg om OCD og sosial angst… Jeg angrer bare delvis! Jeg mener, jeg har ikke et hav av venner på Facebook. Kun 9 stykker (9!) som kan se. Kan sende til deg dersom det skulle være av interesse? Uansett, takk for alt!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg