SKAM SOM BIVIRKNING

Det er først nå, et halvt år senere, at jeg klarer å se meg i speilet.

Det var da joggebuskene ble til tights at jeg begynte å bli redd. Til og med sko jeg hadde var blitt for trange. På et tidspunkt klarte jeg ikke lenger sitte med beina i kryss. 17.mai i fjor ble feiret i joggebukse med en cider i hver hånd. Grunnen til det var ikke at jeg ikke ville feire ordentlig. Det var ikke det at jeg ikke ville pynte meg. Jeg hadde verdens mest nydelige beltestakk hengende i skapet. Det var bare det at den ikke passet meg lenger. Dette har jeg ikke fortalt til noen.

Dette er noe jeg ikke har villet snakke om. Men det har nok plaget meg mye mer enn jeg har turt å innrømme. Jeg har jo ikke innrømmet det for meg selv engang. Kropp kan være like skambelagt, vanskelig og komplisert som psykiske lidelser. For meg var det enda mer skamfullt å snakke om enn diagnosen min.

Jeg måtte endre garderoben min 3-4 ganger. Dette skjedde raskt. Jeg gikk opp 4 buksestørrelser på under 1 år. Jeg har aldri følt meg så ekkel før. Ikke fordi jeg nødvendigvis var så innmari stor, men fordi forandringen var det. Forandringen var stor, og den kom raskt. Jeg rakk ikke venne meg til det. Hodet og kropp hang på mange måter ikke sammen.

Det var ingen som sa direkte til meg at jeg hadde lagt på meg så mye, men det behøvde de ikke heller. Blikkene sa alt. Forslag om treningsavtaler sa enda mer. Tilbud om gratis personlig trener sa sitt. Og disse tingene gjorde vondt. Veldig vondt.

Jeg har valgt å være åpen om min psykiske lidelse. Jeg har valgt å være åpen om mye som er sårt og skambelagt. Likevel har jeg holdt noe skjult. Det veldig få vet om meg er at jeg i noen år har hatt et problematisk forhold til mat. Noen vil nok betegne det som en spiseforstyrrelse. Jeg kaller det et problem. Jeg har aldri vært opptatt av vekt eller størrelser på klær. Jeg har vært opptatt av kontroll.

For noen år tilbake var jeg undervektig. Jeg kontrollerte alt jeg fikk i meg. Jeg gjorde det helt fram til noen andre tok kontrollen. Jeg skal gjøre lang historie kort. Jeg klarte sakte men sikkert å få i meg mer og mer, og jeg fikk etterhvert et mer avslappet forhold til mat igjen. Det tok tid. Det var vanskelig. Men jeg klarte det. Jeg tror nok aldri jeg vil ha et helt normalt forhold til mat, hva nå enn det er. De fleste som lever i dag har vel en eller annen gang hatt et anstrengt forhold til mat og trening. Det er liten tvil om at vi blir påvirket av alt fokuset på nettopp dette i sosiale medier. Men jeg klarte meg. Jeg fant min måte å takle det på. Og det er vel det viktigste. I flere år gikk dette helt greit.

Så begynte tvangsmedisineringen. I takt med stadig flere injeksjoner økte kiloene. Og de økte drastisk. 5 kilo fra eller til ville jeg ikke brydd meg om. Men når forskjellen blir så drastisk på så kort tid, ja da gjør det noe med selvfølelsen din. Det gjør noe med hele selvbildet. Jeg hatet det. Men det fortalte jeg aldri til noen. Jeg kjøpte meg større og større klær, og klistret samtidig på meg et større og større smil. Dette er en bivirkning med skam. En stor dose skam. Det holdt ikke at medisinene fjernet livsgnisten min, gjorde meg øm i kroppen, og sinket tankehastigheten min, jeg måtte også bli dobbel størrelse av hva jeg var til vanlig.

Jeg sier ikke at det finnes en bestemt mal på kropp som må til for at man skal leve et godt liv. For den malen finnes ikke. Selv om mediene til stadighet viser oss hva som er det perfekte, hva vi alle skal trakte etter, så er det løgn. Det finnes ikke noe slikt. Det handler om å være frisk. Det handler om å være fornøyd med den kroppen man har fått. Og det handler om takknemlighet. Vi er alle forskjellige. Noen er større eller mindre enn andre, sånn er det bare. Det er jo litt av det som er så fint. At vi alle er forskjellige og unike på hver vår måte. Ingen andre har noe med hvordan du ser ut.

Det ble et problem for meg fordi jeg følte jeg ikke hadde noen kontroll. Det skjedde masse med kroppen min, som jeg ikke styrte selv. Det hjalp ikke hvor sunt jeg spiste. Jeg este ut. Det å gå i trapper ble et ork, og jeg kunne ikke lenger trene slik jeg var vant med. At dette har gått ut over livskvaliteten min er det ingen tvil om.

Det mange kanskje har tenkt er at jeg nå har gått ned i vekt igjen fordi jeg har sluttet på bestemte medisiner. Folk kommenterer at jeg ser bra ut for tiden. Så frisk. Noen har til og med spurt meg hva jeg trener. Det mange da ikke vet er at jeg ikke bare sluttet med bestemte medisiner, jeg sluttet også å spise normalt igjen. Jeg hadde så mange fysiske bevis som fortalte meg at jeg var nødt til å gjøre noe drastisk. Jeg hadde kontrollert maten før, og jeg visste det var det jeg måtte gjøre igjen.

– Du må da ha gått ned 10-15 kilo Eline?

– Det vet jeg ikke. Jeg veier meg ikke. Uansett syns jeg man skal være forsiktig med å kommentere slikt.

– Det var jo ment som et komplement da.

Det var helt sikkert ment som et komplement, men man skal være forsiktig. Man vet aldri. Jeg har lenge hatt, og har fremdeles, et problem med mat og kropp. Nå mye på grunn av tvangsmedisineringen og. Man vet aldri hva andre strever med på innsiden. En liten kommentar om vekt kan være nok. Min intensjon har aldri vært å gå ned i vekt. For meg har det hele handlet om kontroll. Kontroll over inntak. Kontroll over min egen kropp. Spesielt i de perioder hvor alt annet i livet har blitt kontrollert av andre. Spesielt når jeg ikke følte jeg mestret resten av livet. Da søkte jeg kontroll over det jeg kunne kontrollere. Og den kontrollen jobbet jeg så hardt for.

Kontrollen jeg trodde jeg fikk, den finnes overhodet ikke lenger. Kontrollen er ute av sin egen kontroll. Og det er hardt å innse for en kontrollfreak. Hva søren skal jeg kontrollere nå?

 

#psykiatri #tvang #psykiskhelse #mat #spiseforstyrrelse 

4 kommentarer
    1. Åh så utrolig godt det var og lese at andre enn meg har hatt problemer med kontroll av mat. Jeg gikk opp 10 kilo da jeg startet på medisinene..og det gjorde meg svært lei meg. Da jeg skulle prøve snu det gjorde jeg det litt drastisk ved å begrense matinntaket noe veldig. Idag sliter jeg fortsatt med maten og heller mer mot undervekt. Jeg får eller skal heldigvis få hjelp med det da.
      Men kjenner meg veldig igjen i den at folk kommenterer at man har gått ned i vekt og at man ser så frisk ut. Fordi jeg er egentlig ikke så mye friskere på innsiden bare fordi jeg har gått ned i vekt.
      Jeg innser nå hvertfall at kontrollen av mat bare fører til at det får kontroll over meg. Så jeg er nødt til å velge rett nå, for å ta vare på helsen min og framtiden min.

    2. Det skal så lite til dersom man har lav selvtillit… Får en til å tenke. Stå på, Eline! Godt skrevet.

    3. Hannah: Så modig du er som deler litt du og. Da føler jeg meg ikke så dum, og ikke så alene. Du er tøff Hannah! Blir glad når jeg hører du får hjelp til det. Det er ingenting å spøke med. Men jeg tenker at er man klar over situasjonen sin så er det en god start i det minste. Stå på videre. Jeg heier på deg <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg