SPOR 9

Jeg er usikker på hvor lenge jeg har sittet her. Men det var nesten tomt da jeg kom, nå er det fullt. Jeg vet uansett at jeg er på rett plass. Jeg befinner meg på utkikksposten min. Sist jeg var her så jeg etter mennesker med lysende hender. Jeg gjør ikke det i dag. Det er en viktig person jeg skal møte. Og jeg vet godt hvem personen er.

Personen sa hvertfall at vi skulle møtes her. Jeg skulle ha møtt henne i går, men det er mulig jeg misforstod. Da var jeg nok på feil plass. Det kan jeg umulig være nå. Det gjelder å fokusere. Jeg vet det var her vi skulle møtes, men ikke nøyaktig hvor. Oslo S er jo et stort område, man kan jo bli borte i mengden.

Når jeg tenker meg litt om så er det jo ganske opplagt hvor jeg skal møte henne. Ved spor 9. Det tallet kommer stadig tilbake til meg. Som om det prøver å fortelle meg noe. Nå forstår jeg. Det er bare det at jeg har sett etter henne ved spor 9 en stund. Selv om jeg ikke vet når jeg kom hit er jeg sikker på at jeg adde oversikt rundt kl.9. Likevel blir jeg usikker. Tenk hvis jeg har misforstått i dag og. Selv den beste kan gjøre feil. Men for første gang på lenge er jeg redd.

Jeg har jobbet dag og natt med et prosjekt for denne personen. Hun ba meg gjøre det. Det er det 9. prosjektet, og det er på tide at jeg får presentert det. Jeg håper det er bra nok. Det må være bra nok.

Jeg har kjøpt meg en kopp kaffe for å ha noe å hygge meg med mens jeg venter. Men den smaker ikke bra. Den smaker faktisk like vondt som brusen jeg drakk i går. Rart, for det var yndlingsbrusen min. Drikker alltid solo. Jeg er egentlig veldig glad i kaffe også. Det er akkurat som om smaksløkene mine har gitt opp. Som om de har endret seg over natten. Som om alt jeg liker plutselig skal smake lungemos.

Det er 9 bokstaver i bringebær, men bare 8 i appelsin. Kanskje man kan føye til en ekstra n, da blir det appelsinn. Eller kanskje en ekstra t, appelsint. Det hørtes ikke helt bra ut, men det funker. Uansett drakk jeg det glasset med biola. Det hadde tross alt smak av bringebær, og bringebær har 9 bokstaver.

Det startet med et tall som manglet på en vegg. Tallet 9. Så kom de 9 fuglene utenfor sykehuset, de 9 rutene på vinduet, og alle de 9 lampene på hang over de 9 stolene. Tilfeldig? Jeg tror ikke det.

På det 9. forsøket vil det gå, sa hun.

Jeg må jo finne henne. Jeg er ved spor 9. Men jeg finner henne ikke.

 

9 kommentarer
    1. Hannah: Hei søte Hannah!
      Det går med meg altså. Så greit det kan gå. Det er ingen hemmelighet at jeg er lagt inn på sykehus igjen, men det order seg alltid uasnett. Må bare tenke sånn 🙂
      Jeg sier ikke at det er lett, men jeg sier at jeg må jobbe litt ekstra med meg selv. Og klarer jeg det, da kommer dette til å bli virkelig bra.

      Håper alt er bra med deg!
      Klem

    2. Hei, Eline!
      Tøft gjort av deg å blogge om slikt. Det med psykisk helse kan være et følsomt tema. Å si at man har en psykisk lidelse er ikke akkurat det samme som å si at man har f.eks. leddgikt. 😉
      Synes det er bra at det finnes slike som deg som er villig til å dele med andre. Er nok mange som går igjennom det samme som deg.
      Forsøkte faktiskt å være litt (LITT) åpen om min egen psykiske helse. Lettere sagt enn gjort! Det er nok ikke noe enklere for deg å dele. Jeg har ikke engang opplevd lignende hendelser som tvangsmedisinering osv. og jeg klarte ikke engang å dele noe særlig! Det jeg vil frem til er at du virker som en sterk person!
      P.S.
      Kan jeg spør hva det er med tallet 9? Jeg har sett det i andre innlegg også. Jeg spør fordi det har seg slik at tallet 9 er en stor del av min hverdag. Jeg har OCD. Du kan si at jeg teller til 9 en god del ganger i løpet av et døgn 😉
      MVH Christopher

    3. Christopher McDade: Så fantastisk fin kommentar 🙂 Det setter jeg utrolig stor pris på. Åpenhet er alfa omega! Men jeg vil råde deg til å ta det i ditt tempo uansett 🙂 Jeg vet ikke helt hva det er med tallet 9. Men det startet med at tallet 9 manglet på en vegg som var full av tall. Så ble jeg helt opphengt i det. Fant svar i det tallet uansett. Igjen – tusen takk for fin kommentar <3

    4. Det er jo det! Er ikke som om man er en tapt sjel bare fordi man har en psykisk lidelse. Kan av og til virke som om det er litt slik det blir oppfattet. Føler det var litt dårlig forklart, men tror du forstår hva jeg mener.
      Forhåpentligvis så blir det mindre tabu snart 🙂
      Er jo faktisk slik at det er forskjellige alvorlighetsgrader. Jeg har mild/moderat OCD, så det styrer ikke livet mitt helt. Så har man dem som ikke klarer å fungere skikkelig. Det kan virke som om folk med engang tenker det verste.
      Med din diagnose har vel du kanskje merket det mye bedre enn meg. MEN jeg føler også at folk viser forståelse og støtte. Synes bare det er litt ubehagelig når det virker som om folk tenker det verste når man forteller at man har en psykisk lidelse. Jeg har endt opp med å tone det ned hver gang slik at det kun virker som om jeg vasker hendene mine litt mye. Igjen, mye respekt for styrken din! 😛
      Håper ikke jeg maser for mye 🙂 Synes bare det er et interessant emne. Kjekt å snakke om. Bare ikke i person 😛

    5. Christopher McDade: Det er aldeles ikke mas. Bare hyggelig med kommentar. Opplever det som engasjement for saken – noe jeg setter så utrolig stor pris på! Viktig å engasjere seg for noe så viktig som psykisk helse. Dessverre så kjenner jeg meg litt igjen i det du skriver – at man toner det hele litt ned for ikke å virke helt “gal”, hva nå enn det er. Det har jeg sluttet med nå. Det har ikke vært enkelt. Men livet er for kort til å late som, eller til å pynte på sannheten.

    6. Så kjekt å høre! 🙂 Ja, tror nok mange kjenner seg igjen. En skjemmes jo kanskje litt. Det har definitivt jeg kjent på. Har brukt mye av tiden min på ting som ikke er normalt… Som å gjenta samme settning om og om igjen i én time. Da er det lettere å si at jeg kanskje vasker hendene litt for ofte.
      Det er dessverre ikke enkelt. Sliter med å være ærlig i terapi også. Jeg begynte med “alternative fakta” en stund før Trump ble president. Ett steg om gangen 🙂

    7. Hei igjen, Eline!
      Forsøkte å være litt mer åpen igjen om det forleden. Gikk egentlig veldig fint! Det må være første gangen jeg har fortalt det til noen som ikke har gjort det om til en “big deal”. Du forstår sikker godt hva jeg mener.
      Takket være det, så føler jeg ikke lenger at det er best om jeg holder det for meg selv. Nå kan hele verden vite. 🙂
      Jeg valgte/velger fortsatt å holde mange av symptomene for meg selv. Er rett og slett flaut. Ett steg om gangen 🙂 Jeg er selvfølgelig også fullt klar over at neste reaksjon jeg mottar kan få meg til å føle det stikk motsatte…
      Uansett så vil jeg bare takke deg for inspirasjonen! Fortsett å skrive, så fortsetter jeg å lese! 🙂
      MVH Christopher McDade

    8. Christopher McDade: Dette var musikk i mine ører (eller øyne blir det vel). Virker som du har tatt et skikkelig stort steg nå. Men alt til sin tid. 🙂 Jeg er sikker på du finner din vei, det som fungerer best for akkurat deg. Heier på deg!

      Vennlig hilsen Eline

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg