TVUNGEN LEGEUNDERSØKELSE

Jeg hadde akkurat kommet inn døren. Hadde glemt noe hjemme som jeg skulle hente. Det ringte på. Hei, er det Eline? Vi kommer fra akutteamet for å hente deg. Det har blitt fattet vedtak om tvungen legeundersøkelse så du må nesten bli med oss. Pulsen min økte med en gang. Hva skulle jeg gjøre?

Jeg har tidligere erfart at dersom jeg ikke gjør som de sier kommer politiet og bistår. Selv om jeg har mye positivt å si om måten politiet håndterer tvang på ville jeg nødig bli eskortert til legevakten med selveste onkel blå. Så jeg ble med to mennesker jeg overhodet ikke kjenner inn i en bil som skulle frakte meg til legevakten. Tusen tanker raste gjennom hodet på veien. Tvungen legeundersøkelse har jeg vært igjennom mange ganger før. Men alle gangene har ført til tvangsinnleggelser. Tvangsinnleggelse betyr tvangsmedisinering. Tvangsmedisinering kan bety beltelegging, holdning og tøffe kamper. Og alt dette har som regel ført til svært lange sykehusopphold.

Men noe var annerledes denne gangen. Jeg skjønner selv at ikke alt er helt som det skal. Jeg skjønner selv at jeg kanskje trenger litt ekstra hjelp for en periode. Kanskje til og med på sykehus. Kanskje frivillighet? Jeg begynte å forberede en tale i hodet mitt. Argumentene strømmet inn. 

Hva er hensikten med en tvungen legeundersøkelse? Hovedhensikten er jo at man skal kunne gi nødvendig helsehjelp til mennesker som er i behov av det. Ofte er det snakk om vurdering av innleggelse, og da skal dette vurderes av en lege som er uavhengig av sykehuset man ellers tilhører. Derfor måtte jeg til legevakten.

Selv om jeg har vært med på dette mange ganger før, og kjenner prosedyren, var det annerledes denne gangen. Det var virkelig skremmende. For hvordan oppleves egentlig en tvungen legeundersøkelse? Jeg har ikke tenkt over det tidligere, men det finnes faktisk ikke humant på noen som helst måte. Det føltes overhodet ikke trygt.

Vi kom inn og måtte stå lenge å stampe. Pasienter gikk ut og inn. Noen løp. Det var faktisk politimenn der også. Jeg la merke til blod på gulvet, og jeg hørte en pasient rope i bakgrunnen. Hvis en pasient holder på å dø er det fint om du lar henne puste. Jeg forsøkte å møte blikket til de to som hadde dratt meg med ned dit, men det var uten hell. De kikket begge ned i gulvet. Som om ikke ropingen var nok var det i tillegg en helt uutholdelig piping fra diverse maskiner rundt omkring. En type piping som er såpass irriterende at den går deg på nervene uansett hvor hardt du jobber ned deg selv.

Jeg ble stukket i fingeren av en sykepleier, og en annen spurte meg om jeg visste hvilken dag det var. Så ble vi vist til rommet hvor vurderingen skulle foregå slik at vi kunne vente der. Det var ingen som visste hvor lenge vi måtte vente. De sa at det noen ganger tok 10 minutter, andre ganger opp til flere timer. Men det kunne de ikke forutsi. Ikke veldig forutsigbart og trygt for en redd jente som meg som sto i fare for å bli tvangsinnlagt. Situasjonen virket alt annet enn beroligende på meg. Jeg prøvde å holde hodet kaldt til vurderingen, men det var alt annet enn lett. Jeg følte meg som en vare som skulle fraktes gjennom maskiner for godkjenning og stempling. Og på en måte var det akkurat det som skjedde.

Det var en overraskende hyggelig lege som møtte meg da vurderingen satte i gang. Vi snakket rolig noen minutter før jeg skjønte hvor det hele bar. For første gang i mitt liv tryglet jeg om en frivillig innleggelse. Jeg holdt en lang tale om hvor viktig det er med samarbeid, om brukermedvirkning, og om å bestemme over eget liv. Det er nesten så jeg burde vært tatt opp på bånd for jeg følte selv at jeg sa så mye klokt. I tillegg innrømmet jeg for første gang at jeg forsto at jeg var psykotisk. Den hyggelige legen nikket bekreftende og sa hun skulle drøfte det med overordnede før hun kom tilbake med den endelige beskjeden. Hun gjorde det klart at det kom til å bli et opphold på sykehus uansett. Hun sa jeg ikke skulle bekymre meg så mye om hvordan.

Vi vurderer deg så psykotisk at det er til det beste for deg med en tvangsinnleggelse nå.

Jeg tviler ikke på at ting blir gjort i beste mening, eller at det er en god hensikt, men det er måten det blir gjort på. Idag føler jeg meg lurt. Jeg føler meg dum. Dum fordi jeg trodde jeg kunne stole på et system. Dum fordi jeg trodde et øyeblikk at min mening hadde noe å si. Det hadde den tydeligvis ikke.

For første gang på veldig lenge er jeg redd.

 

#psykiatri #tvang #tvangsinnleggelse #mentalhelse #helse

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg