NÅR LIVET BLIR FOR FINT

Hun har pyntet seg i dag. Bluse og penbukser. Til og med maskaraen er på. For i dag vet hun at den ikke vil renne vekk. Hun ønsker å bli tatt seriøst. Men mest av alt har hun pyntet seg for seg selv. Selv om hun ikke sier noe om det, avslører kroppsspråket henne. De høye skuldrene. Hendene som fikler. Øynene som ikke helt klarer å fokusere.

Så hiver hun etter pusten, og hun blir borte noen sekunder.

Du må høre på meg. Du vet innerst inne at jeg vet best. Det er viktig at du hører på meg nå.

De spør henne om hvordan hun har det.

Hun forteller om prosjektene sine. Hun sier hun må fly. Eller, hun tenker det hvertfall. Hun snakker om tallet 9, om at det stadig kommer tilbake til henne. Som en påminner. Det har en større betydning, sier hun. For det har det. Absolutt.

De nikker og ser på hverandre. Så snakkes det på et språk hun helt ikke forstår.

Så hiver hun etter pusten igjen, og blir borte noen sekunder.

Det er, gift Eline. Du må ikke høre på de. Det er viktig at du fokuserer på prosjektene nå. Du vet hva som må til.

De spør henne om hun skjønte hva de nettopp sa.

Hun fikk visst ikke med seg alt som ble sagt, men hun har likevel noe på hjertet. Hun smiler. Hun forteller om at livet har vært så fint i det siste. Faktisk så fint at hun har glemt tid og sted. Hun retter litt på blusen sin og stryker over penbuksene før hun fortsetter. Noen ganger får jeg en intens følelse av at jeg ikke finnes, og at ting ikke er på ekte. Da kan jeg jo gjøre som jeg vil, sier hun. Smilet strekker seg enda bredere, og hun ler. For hun vet at dette må være lykke.

Igjen hiver hun etter pusten. Hun legger merke til at det er 9 flekker på den ene veggen, men sier ingenting om det. Hun tenker tilbake på de 9 fuglene hun så utenfor, og på de 9 rutene på vinduet. Så blir hun borte.

Jeg minner deg på at du må prøve hardere, Eline. Det kan hende at det er 9 forsøk som må til. Men da vil du nå målet. Og du vil fly. Du vet jeg har rett.

De fortsetter å snakke. Hun ser at munnene beveger seg, men vet ikke helt hva som blir sagt. Hun tar en sjans noen ganger, nikker høflig og gir fra seg et ja. Hun får et rom med en seng, og hører de si noe om at de nå skal ta litt vare på henne.

Livet kan visst bli for fint. Hun tenker på alle de vakre fargene hun har sett den siste tiden. Og på hvordan tiden bare hadde flydd forbi. Et rom med fire hvite vegger er kanskje ikke like vakkert. Men hvis dette egentlig ikke er på ekte så har det vel ikke så mye å si.

Hun smiler igjen og ler litt for seg selv.

Nå vet hun jo hva som må til.

 

4 kommentarer
    1. En fantastisk fortelling Eline. Når fortellingene blir så vakre, så kan jeg forstå at virkeligheten er grei å skyve unna. Som sagt før, du har en enestående evne til å gi oss innblikk i en virkelighet de fleste aldri kommer i nærheten av. Så takk for at du deler med oss. 😀

    2. Jan Erik: Tusen takk Jan Erik. Det der er virkelig noe av det mest rørende jeg har lest. Igjen – TUSEN TAKK. Betyr veldig mye for meg. Målet mitt er jo å kunne klare og formidle en psykoselidelse som gjør mannen i gata i stand til å forstå, og kanskje til og med hjelpe. Jeg vil opplyse og trygge, fremfor å skremme og lage flere tabuer.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg