ER DET VIRKELIG?

Den siste tiden har jeg stadig vekk tatt meg selv i å klype meg i armen. Jeg har opplevd så mye fint. Jeg har opplevd så mye spesielt at jeg har tenkt at jeg umulig kan være våken. Dette må være en drøm, har jeg tenkt. Men jo mer jeg klyper meg i armen, jo større og finere ting oppstår. Dessuten får jeg stygge blåmerker av all klypingen, så det må jeg pent slutte med. Hvis dette ikke er noen drøm da er jeg vel kanskje psykotisk igjen? Å herregud. Det kan jeg jo ikke fortelle til noen.

Hva gjør man når man opplever en virkelighet som virker for god til å være sann?

Opplevelsen jeg har hatt nå den siste tiden har flere fellestrekk med sykdomsperioder. Jeg finner flere fellesnevnere med hvordan ting var da, og med hvordan ting er nå. Det skremmer meg.

Jeg har jo en bakgrunn med flere psykotiske episoder. Noe som kan kjennetegne en psykose er at det kan være vanskelig å skille fantasi fra virkelighet. Slik har det hvertfall vært i mitt tilfelle. Jeg har hørt stemmer i tillegg til å ha sett ting som andre ikke har sett. Men jeg har opplevd alt som virkelig. Lysende hender og mørke stemmer fra veggen har vært min virkelighet. En virkelighet som folk rundt meg tilslutt fikk overbevist meg om at ikke stemte.

Jeg har aldri før snakket så mye høyt med meg selv som jeg har gjort nå tiden etter at jeg ble skrevet ut fra psykiatrisk sykehus. Sykt? Jeg tror ikke det. Noen vil kanskje påstå at jeg ble skrevet ut for tidlig. Noen vil kanskje mene at jeg har et for lite nettverk ettersom jeg stadig snakker med meg selv. Andre vil kanskje si at dette ikke er normalt. Men hva er normalt? Jeg er overbevist om at de aller fleste mennesker snakker med seg selv en gang i blant. Noen mer enn andre. Jeg mener det er et tegn på bedring. Jeg tror aldri jeg har vært så frisk som jeg er nå. Og jeg har aldri snakket så mye med meg selv som nå. Om det er noen direkte sammenheng er jeg usikker på. Det kan jo hende at medisiner, terapi, og gode rutiner har hatt en innvirkning og.  

Er jeg usikker på noe er det vel ikke noe galt i å søke svar hos meg selv. Tross alt kjenner jeg meg selv best. Jeg har brukt så uendelig mye tid på å høre på alle andre rundt meg, så jeg tenker at i en alder av 25 er det kanskje på tide å lytte litt til seg selv. Litt hvertfall.

Men hva gjør man når man ikke kan stole på seg selv? Når man ikke en gang kan stole på sine egne tanker, sine egne opplevelser, sitt eget hodet. Hva gjør man da?

På grunn av tidligere erfaringer kan jeg i dag få tanker om at jeg muligens har en ny psykotisk episode. Ting som har skjedd meg den siste tiden virker nesten uvirkelig. Som et slags eventyr. Kanskje er det derfor jeg velger å skrive ned en del av det. For å ha dokumentasjon jeg kan se tilbake på. Kanskje er det derfor jeg stadig søker bekreftelse hos andre. For at andre også kan klype meg litt i armen, og bevise at det ikke er en drøm. For å bekrefte at det ikke er en ny sykdomsperiode. For det er det ikke. Jeg må hver dag si til meg selv (gjerne høyt) at dette ikke bare er en fantasi oppi hodet mitt. Dette er virkelig.

Jeg må stole på meg selv igjen nå. De lysende hendene er borte. Stemmene fra veggen er borte. Det er ikke lenger noen som gir meg oppdrag. Og kommer dette tilbake er jeg sikker på at det vil gå bra. Går det ikke bra, så går det over. Den eneste stemmen jeg hører i hodet mitt nå er min egen. Det er en trygg stemme. En stemme jeg kan stole på. Tror jeg da.

Det jeg opplever nå er i aller høyeste grad virkelig. Det er sant. Jeg behøver ikke klype meg selv i armen. Jeg har vel kommet fram til at jeg har noen valg jeg er nødt til å ta. Og det må jeg ta hver dag. Så fort jeg står opp om morgenen er jeg nødt til å ta en prat meg meg selv.

– Er dette virkelig, Eline?

– Ja.

– Hvem kan du stole på?

– Jeg kan stole på meg selv. Jeg velger å stole på meg selv.

Sånn ca. sånn foregår en slik samtale. Den behøver ikke å vare lenge. De fleste gangene bruker jeg et par minutter. Andre ganger trenger jeg kanskje en halv time. Og noen ganger må jeg gjenta denne samtalen flere ganger i løpet av en dag. Jeg tar bevisste valg som handler om å stole på meg selv igjen, og de valgene tar jeg hver dag. Tanken bak er at, når dette blir en innkjørt rutine, så vil det falle meg så naturlig at jeg til slutt ikke behøver å starte hver dag med en slik samtale. Jeg bruker jo ikke mye bevisst hjerneaktivitet på å få på meg klær, pusse tenner, eller spise frokost. Jeg bare gjør det. Autopilot kalles det vel. Og litt sånn vil jeg at det skal bli med de andre valgene mine. 

Jeg vil stole på meg selv igjen. Og jeg kommer til å gjøre det. Jeg vet det bare.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #sykdom #psykose

6 kommentarer
    1. De rundt deg ser at det stemmer.
      Du har i tillegg til å se deg selv, tid til å se andre.
      Det er definitivt riktig bekreftelse fra mange kanter 🙂

    2. Jeg opplever også at jeg spør høyt. Som oftest får jeg ikke svar. Men da får jeg det svaret jeg vil ha – fra meg selv.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg