KRYSSORD ELLER SOBRIL?

Det er lørdag. Klokken har akkurat passert 20. Fram til nå har jeg fått i meg 5 halvlitere med julebrus og ca. 15 klementiner. Har kanskje litt vondt i magen, men det bryr jeg meg fint lite om. Jeg har det bra.

NRK viser “Monsen på villspor”, som surrer lavt i bakgrunnen mens jeg sitter og ser ut vinduet og funderer over livet. Jeg ser over på naboene og lurer på hva de gjør i kveld. Mye tyder på at ungkaren rett over gaten har fest. Paret som bor over han tror jeg må ha sovnet tidlig for der er det helt mørkt. Naboen over der igjen fikk jeg akkurat øyekontakt med da jeg intenst studerte han mens han trakk et dypt drag av en sigg på balkongen. 

Donald-kryssordet ligger på bordet foran meg, og kabalen er funnet fram på mobilen. Dette er kanskje åttende, niende lørdagen på rad hvor jeg repeterer disse ritualene. Vet ikke helt. Har kommet ut av tellingen. Jeg er 25 år gammel. Glansbildeårene er det mange som kaller 20-årene. 20-årene mine har mer eller mindre blitt tilbragt på sykehus. Og lørdager på en lukket psykiatrisk avdeling er alt annet enn noe glansbilde. Der erstattes finkjoler, høye hæler og hvitvin med hvite frakker, låste dører, og antipsykotika. Jeg har aldri sett et glansbilde med dette på før. Og det kommer fra ei som i mange år samlet på glansbilder.

Jeg prøver å si til meg selv at jeg vil få igjen disse såkalte glansbildeårene. De kommer kanskje bare litt senere. Det gir meg en viss ro å tenke det. At jeg kanskje ikke har så dårlig tid.

Ofte føler jeg meg som en 80-åring i en 25 år gammel kropp. Jeg vet ikke om det er kryssordet på bordet eller kamferdropsene i nattbordskuffen min som gjør det. Mulig er det måten jeg tenker på som gjør at jeg føler meg betraktelig mye eldre. 

Kanskje burde jeg heller vært ute og sprettet champagne sammen med andre 25-åringer denne kvelden. Kanskje burde jeg lett etter noen av det motsatte kjønn som jeg kunne delt seng med i natt. Kanskje burde jeg ha danset til en eller annen Kygo-låt i stede for å høre stemmen til Lars Monsen i bakgrunnen. Men her sitter jeg altså. I en IKEA-sofa under et pledd. Jeg har det bra.

Jeg ville ikke byttet ut julebrusen, kryssordet, eller NRK med noe. Selv ikke om livet sto på spill. Ikke en gang den mest intense champagne-rus kan erstatte den følelsen jeg har nå. Trygghet.

Følelsen av trygghet har ofte uteblitt hos meg. Jeg er ikke ute etter noe sympati, jeg ønsker bare å forklare. Det å føle seg trygg er noe vi alle trenger. Jeg har i lang tid lett etter noe som kunne gi meg den tryggheten jeg trengte, og nå har jeg altså funnet det. Lite visste jeg at det skulle være kryssord, julebrus og NRK. Jeg tenkte vel lenge at håpet var ute med mindre jeg svelget sobril eller fant en mann å dele seng med. Men så var det altså rutiner som skulle til. Så enkelt og så vanskelig på samme tid. Det er vel ikke så viktig hva det er som gir meg trygghet så lenge det fungerer for meg.

Nå er det kanskje opplagt at et Donald-kryssord er både et mer skånsomt og et bedre alternativ enn sobril. Poenget mitt er bare at det er så viktig at man kjenner etter hva som føles godt for en selv. At man ikke lar seg påvirke av alle andre. Man kjenner tross alt seg selv best. Man er sin egen spesialist.

I lang tid har jeg vært underlagt tvungent psykisk helsevern. Jeg har vært sperret inne. Alt jeg har gjort har blitt overvåket og kontrollert. Maten jeg har spist, TV-programmer som ble vist på skjermen, medisinene jeg inntok, observasjonstider osv. Jeg har til og med hatt leggetider. Jeg føler for å nevne det igjen, jeg er 25 år gammel. Det er ikke mer enn rett og rimelig at jeg bestemmer over disse tingene selv. Nå kan jeg faktisk velge. Og det gjør jeg. Jeg tar valg etter valg daglig. Valg som gir meg trygghet. Lørdag etter lørdag tar jeg de samme valgene. Jeg tror faktisk jeg skal fortsette med disse lørdagsritualene en stund til. 

Jeg har det bra.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #medisiner #tvang #trygghet

10 kommentarer
    1. Hei jenta mi, atter en gang sitter jeg som en veldig stolt mor å leser bloggen din.
      Jeg blir rørt, ydmyk og jeg lærer noe nytt hver gang.☺❤
      Du har masse gode evner og skrive, fortelle er 2 av de. Du synger som en engel også! Klem mamma❤

    2. Hei Eline.
      Du kjenner ikke meg, men jeg synes jeg kjenner deg litt fordi jeg har lest gjennom bloggen din. Du skriver veldig bra.
      Etter det jeg har lest, tror jeg ikke du er syk i det hele tatt. Du har bare litt spesielle evner som andre ikke forstår.
      Det er veldig interessant å lese det du skriver. Jeg håper du fortsetter å dele dine erfaringer med oss.
      Jeg ønsker deg alt godt.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg