EN GOD DIALOG

Under toppmøtet i regjeringens representasjonsbolig, den 15.november, var temaet kvalitet og variasjon i helse- og omsorgstjenester. Vi var innom flere viktige temaer. Det jeg fokuserte en del på var kommunikasjonen mellom pasienter og behandlere. Jeg har stor tro på at ved å prioritere tid på god kommunikasjon, tid på å få til en god dialog, kan man redusere bruken av tvang. Og kanskje viktigst av alt – hvis man kan klare å huske på at pasienter først og fremst er mennesker, ikke en diagnose, da tror jeg pasientene vil sitte igjen med en mye bedre følelse.

I likhet med overalt andre steder finnes det veldig mange forskjellige personligheter som jobber på et sykehus. Noen er stille og forsiktige, noen er engasjerte og ivrige, noen kan være morsomme, mens andre kan fremstå som hovne og arrogante. Det sistnevnte har jeg et godt eksempel på.

Jeg hadde vært på en akuttpost i et døgn. På morgenen skulle jeg ha spesialistvurdering. Det vil si at en av spesialistene kommer inn og vurderer videre behandling og eventuelt videre sykehusopphold. Jeg var kjempenervøs. Jeg hadde vært igjennom denne prosedyren før, så jeg visste hva som sto på spill. Spesialisten kom inn i samtalerommet sammen med en av sykepleierne, tok meg i hånden og hilste. Jeg rakk ikke en gang åpne munnen min før hun startet.

Ja god dag. Jeg er overlege her på sykehuset. Du er her nå på tvungent vern, og det kommer du til å være en stund framover. Du er å anse som alvorlig sinnslidende, du må ha mer medisin, og du trenger lenger tid på sykehus. Jeg har derfor fattet et vedtak om overføring til en langtidsavdeling.

Dette sa hun på en måte som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen min. Min største frykt var at jeg skulle bli overført. Hun spurte meg ikke en gang om hvordan jeg så på saken. Med skjelvende stemme stotret jeg fram at det var det verste som kunne skje. Jeg spurte henne om det fantes en vei utenom. Responsen jeg fikk slo pusten ut av meg. Stakkars, stakkars deg Eline. Du som er så syk. Ja deg er det virkelig synd på, sa hun mens hun speidet meg opp og ned. Jeg kunne ikke tro hva jeg nettopp hørte. Dette er jo en god stund siden nå, men jeg tror det fremdeles ikke. 

Jeg har tenkt en del på denne samtalen i etterkant. Om man i det hele tatt kan kalle det en samtale. En person med en så høy stilling, med så mye makt, må kanskje være litt kald. Eller må man egentlig det? Min erfaring har ofte vært at spesialister og overleger har vært mest opptatt av paragrafer, diagnoser og medisiner, og ikke så veldig opptatt av det mellommenneskelige. Jeg har tenkt at skal man bestemme over andres skjebner så må man kanskje være litt kynisk. Kanskje setter man opp en slags maske for å beskytte seg selv.

Jeg tror likevel på å behandle pasienter som mennesker, ikke som en diagnose. Dette tror jeg man kan få til uavhengig av stilling.

Heldigvis har jeg ikke hatt så veldig mye mer med denne overlegen å gjøre. Man kan ikke gå like godt overens med alle. Jeg har møtt mange flotte personligheter i psykiatrien. Mennesker som har hjulpet meg på så mange forskjellige måter. Min opplevelse var at når pleiere var litt personlige, og valgte å dele litt av sitt eget liv, av sin egen personlighet, da følte jeg meg respektert. Jeg følte meg litt mindre gal. Det å bli behandlet som et medmenneske er så utrolig viktig. Det går nemlig an å bruke litt av seg selv i møte med andre. Det går an å være personlig uten å bli privat.

En gang jeg var ute på luftetur med en helt spesiell sykepleier hadde vi en fin samtale jeg sent vil glemme. Vi gikk ute i sykehusets nærområder og samtalen fløt naturlig. Vi snakket om alt fra trening, kjendiser, til shopping og kjærester. Det var så godt å snakke om andre ting enn symptomer og sykdom. Denne sykepleieren valgte å være personlig. Hun delte med meg at hun gjennomgikk et samlivsbrudd på dette tidspunktet. Jeg syns det var veldig trist, men ble samtidig svært ydmyk over at hun valgte å dele det. Spesielt overrasket ble jeg da hun spurte meg om råd. For en tillitserklæring. For meg tyder dette på at hun valgte å se meg som et medmenneske, ikke bare som en syk pasient. 

Jeg har hatt mange vonde samtaler i min tid under psykisk helsevern. Men jeg tror faktisk at tallet på de gode samtalene er høyere. Vi har hatt samtaler om det gode i livet, samtaler om vonde opplevelser, og samtaler om helserelaterte ting. Jeg erfarte at i de litt mer uformelle settingene, for eksempel ute på turer, så var det så mye enklere å åpne seg. Mye enklere enn i samtaler på sykehuset hvor alle øyne var på meg. En god samtale handler om å gi og ta. Det handler også om å bytte på å fortelle og lytte.

Jeg har også opplevd helsepersonell som har delt erfaringer med egne diagnoser. Dette er kanskje et avvik fra den ellers så strenge psykiatrikulturen, men et avvik som for meg får fram at jeg ikke er alene. Et avvik fra en norm som fører til at jeg føler meg litt mindre gal.

Jeg husker godt en annen tur jeg var på med en ansatt. Jeg var tydelig opprørt over en episode med mye maktbruk så jeg luftet noen av tankene mine rundt hendelsen. Tilbakemeldingen jeg fikk fra vedkommende kommer jeg aldri til å glemme. Han klødde seg litt i hodet, og jeg kunne se han tenkte seg godt om før han svarte. Han sa at han hadde tenkt mye på min situasjon og at han ofte ikke forstod hvorfor overlegene gikk inn med så mye tvang. Han sa det var vondt å se på, at han var lei seg på mine vegne, og at han skulle ønske jeg hadde sluppet å oppleve de vonde tingene.

Det kan sikkert diskuteres hvor lurt det var av han å si det han sa. Det skal vel noe til for at en ansatt går i mot ledelsen sine meninger. Men for meg gjorde dette utrolig godt. Jeg følte at noen så meg. Noen så den fortvilte situasjonen jeg var i, og at det ikke var rett. De fleste rundt meg var jo klar over hva som forgikk. Poenget her var at han turte å si noe om det. Eller ble det nesten bare hysjet vekk.

Noe som ofte har gått igjen i de behandlingssamtalene jeg har vært i er fokuset på symptomer, medisiner og sykdom. Jeg har fått så mange spørsmål som omhandler dette at det har fått meg til å lure. Hva om de heller hadde spurt meg om hvordan jeg faktisk hadde det? Jeg tror det er et spørsmål som stilles for sjeldent. Jeg er overhodet ingen ekspert på psykiatri. Men jeg er en ekspert på meg selv. Jeg vet best selv hvordan jeg har det, og hva som er godt for meg.

Opplevelse av trygghet er viktig for meg. Det opplever jeg dersom jeg føler jeg har en god relasjon til de rundt meg. Men det er ikke noe som kommer av seg selv. Det må jobbes for. Det krever tid. Det krever god kommunikasjon, og en god dialog.

Så hva er en god dialog?

For meg er en god dialog å lytte til ting som blir sagt og respondere på en reflektert måte tilbake på dette. En god dialog inneholder gjerne et snev av humor, for å lette litt på stemningen. En god dialog inneholder gode, gjennomtenkte, ofte åpne spørsmål. Det innebærer at man har et åpent sinn og en ydmyk holdning overfor hverandre. En god dialog betyr for meg at man blir sett så vel som å bli hørt. Noe så konkret som god øyekontakt kan ha veldig mye å si. En god dialog er for meg å ha god tid. 

Jeg tror at en god dialog er nøkkelen til et godt samarbeid i psykiatrien. For det er dette det bør handle om. Samarbeid.

Jeg sier ikke at dette alltid er like enkelt, det jeg mener er at dette er noe man hele tiden må strebe etter i møtet med andre mennesker. Spesielt i de tilfellene man treffer mennesker i en sårbar situasjon, hvor man er helt avhengig av andre menneskers hjelp.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #kommunikasjon #dialog #tvang #helseogomsorgstjenester

11 kommentarer
    1. Hei jenta mi ❤ Jeg reflekterer mye over det du skriver.
      I dag har jeg nesten ikke ord!
      For en vakker sjel du har og ikke minst din evne til å fortelle og lære bort ting i tekstene dine. Jeg elsker deg over alt på jord ❤❤❤
      Igjen jeg er så stolt over å være din mamma ❤

    2. Det sies at man blir sterkere av motgang.
      Dette har jeg varierte meninger om. Du kan nemlig bli ganske sliten av for mye motgang.
      MEN Eline, DU har lært hvordan en god dialog faktisk kan gjøres, og her stemmer det at motgang har gjort sterk. Du lytter, du gir tillit, du har stor kompetanse OG DET ER OPPRIKTIG.

    3. Mamms: Det var hyggelige ord. Tusen takk for det <3 Jeg setter sånn pris på at du og andre leser, og jeg håper folk kan lære litt av mine erfaringer. Jeg er ingen ekspert, men jeg har en del erfaringer fra dette feltet.

    4. Nic: WOW. Tusen takk Nicole. Jeg er absolutt enig med deg. Tror ikke det finnes noe fasitsvar om at motgang gjør en sterkere. Veldig hyggelig å høre du mener jeg har stor kompetanse. Jeg er overhodet ingen ekspert her. Men jeg har en del erfaringer, på godt og vondt, og på bakgrunn av det vet noe om hva som fungerer på meg. Så er det kanskje flere som kan kjenne seg igjen.

    5. Hei igjen
      Jeg så på deler av konferansen på regjeringens nett-tv. Fint å se deg der. Håper du klarte å være like poengtert og konkret der som du er her. Dialog og kommunikasjon med pasienten er tydeligvis ikke et fag på doktorskolen. Har som du opplevd at leger kan være ganske så ovenfra og ned i sin kommunikasjon. Ikke moro i det hele tatt. Andre igjen kan være veldig gode.
      Tror du er i ferd med å gjøre en forskjell med din stemme Eline. Stå på. Klem <3

    6. Jan Erik: Så fint at du så litt av konferansen. Det var veldig stas å sitte der. Hadde mikrofonene vært på hele tiden ville du nok hørt meg argumentere for dette. Fikk fram en del ting jeg engasjerer meg for, og jeg følte meg virkelig hørt.
      Jeg kan tenke meg du har en del erfaring med kommunikasjon selv. Da vet du nok også hvor mye det betyr når noen virkelig ser deg. Godt det finnes noen av de og, men det skulle vært så mange flere.
      Takk for at du leser det jeg skriver Jan Erik, og tusen takk for gode ord. Klem

    7. Heisann tøffen 🙂
      Jeg så forsiden på VG for 10 timer siden da jeg skulle innom Kiwi for å kjøpe inn redbull, pianøtter og sjokolade, før jeg var klar for å fullføre/starte hjemme eksamenen min..
      Heh.. La oss si at det ble ikke noe av den, da ditt innlegg, som jeg leste på nettet da jeg kom hjem, inspirerte meg til å skrive om min egen opplevelse av å bli stroppet fast og dopet ned.
      Jeg tror egentlig ikke familie eller venner forstår hvor sinnsykt jævlig denne følelsen er, og da du skrev “Den verste natten i mitt liv” kunne jeg ikke annet en å nikke annerkjenende, oh yhea!
      Btw Meget kozlig melding mamsen skrev da, den skal hun ha 🙂
      Når du skriver “For meg tyder dette på at hun valgte å se meg som et medmenneske, ikke bare som en syk pasient.” kjenner jeg meg veldig igjen.
      Slik jeg oppfatter deg var enkelt personer, som bevist tok et valg som “reddet deg” ikke systemet, eller rutiner som helsevesenet har lagt opp.
      Mulig ikke reddet er rett ord, men slik føltes det virkelig for meg. Jeg var så sinnsykt langt nede, da jeg innså at det som var normalt for meg, var litt av grunnen til at jeg nå var “fanget” på lukket avdeling.Hadde det ikke vær for “kjærligheten” og omsorgen som denne ene personen viste meg de kommene dagene ville jeg utelukkende hatt et negativt syn på opplevelsene. Tilfeldighete spiller også inn, men når personer bryr seg, og gir “oss” en følelse av at de forstår, og faktisk ønsker ens beste, har det kjempe sterk virkning. For min del sa hun også noe lignende “jeg forstår ikke helt hvorfor du ble lagt i belter å dopet ned, du virker jo som en skikkelig trivlig og fin person, og hvem har vel ikke gjort noe dumt, som har gått litt over styr” Jeg velger å tro at personen mente dette, men det har egentlig ikke så mye å si, da det funka 🙂
      Jeg er også usikker på hva som hadde skjedd om ikke en annen snill person hadde fjernet stroppene på meg, før jeg startet og hisse meg opp.
      Anyways, Takk for at du delte.. For da slapp jeg jobbe med å forsøke å stå på eksamen, da det garantert ville gjort meg mer irritert og stressa. Nå føler jeg at jeg fikk gjort noe som var tilsvarende viktig, og det hadde ikke skjedd uten deg 🙂
      Btw : Tror muligens denne boken kunne vært interesant lesning for deg også,: http://www.sparknotes.com/philosophy/madnessandciv/context.html
      Ellers , fant jeg denne boka her KJEMPE innspirerende da den viser at “galskap” har mange former. https://www.amazon.com/First-Rate-Madness-Uncovering-Between-Leadership/dp/0143121332 Det samme gjelder forsovit “Imagine: How Creativity Works”og “https://en.wikipedia.org/wiki/The_Psychopath_Test”
      Usikker om det er noe for deg, poenget er i alle fall at det finnes mange “gale” folk som har klart å oppnå stuff de normale ikke makter. De som tenker anderledes kan også ofte se ting fra et anderledes perspektiv, noe som gjør at de kan oppnå en innsight som andre kunn kan drømme om.
      Stå på,
      Peace Out 🙂

    8. ?°?: Wow, takk for innspill. Jeg aner ikke hvem du er, men ut fra det du skriver til meg får jeg jo et lite innblikk. Tusen takk for ærligheten. Takk for åpenheten din! Det er så viktig å dele. Fantastisk at du ble inspirert til å skrive ned egne erfaringer. Det er etter min mening kanskje viktigere enn eksamen. Skal sjekke ut boktipsene dine 🙂 Ha en strålende dag, og ta resten av livet med storm. Beste hilsener fra Eline

    9. hehe ta livet med storm, den likte jeg^^ jo takk for det.. Usikker på om det er verdt det til neste år når jeg må ha en ny konte examen men men, satser på de 4 som leste posten fikk noe ut av det :p

    10. Heh, det var da snillt sagt 🙂 Men som du sa, du kjenner meg jo ikke så usikker på hvor du sko fått den troen fra. Meeen nå skal ikke jeg være grinete, eller små frekk her, så slenger heller på meg sydvesten å gjør meg klar for å møte stormen^^ Det var btw ikke en metafor…tok den på også.. why not lixom.. Bor man i Bergen trenger man ikke noe stor anledning for å ha på en sydvest 😀

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg