MØTET MED STATSMINISTEREN

Telefonen min ringte. Det var et ukjent nummer, så jeg lot være og svare. Ett ubesvart anrop. Jeg må innrømme at jeg, som alltid, ble veldig nysgjerrig. Faktisk ble jeg så nysgjerrig at jeg trosset telefonskrekken min. Jeg ringte opp igjen.

Ja god dag, du har kommet til statsministerens kontor.

Hei, det er Eline.. Ehm, jeg så jeg hadde et tapt anrop fra dette nummeret.

Å Herregud. Enten er dette en utrolig dårlig og altfor tidlig aprilspøk, eller så er det alvor, tenkte jeg. 

Ja hei. Er det Eline Skår?

Jeg kremtet og svarte forsiktig ja.

Det er du som skrev innlegget i Dagsavisen om tvang i psykisk helsevern fredag 4.november?

Ja, svarte jeg, like forsiktig denne gangen.

Vi ringer deg på vegne av statsministeren, som har lest innlegget ditt. Vi ønsker nå å invitere deg til en konferanse i regi av helse- og omsorgsdepartementet. Kunne du tenke deg å delta?

Jeg tror jeg brukte noen ekstra sekunder på å repetere i hodet mitt hva som nettopp hadde blitt sagt før jeg ga vedkommende det klareste ja’et jeg noen gang har gitt noen. Hadde de sett ansiktsuttrykket mitt under denne telefonsamtalen så hadde de mest sannsynlig trukket tilbake invitasjonen.

Mitt høyeste ønske var at innlegget mitt skulle nå ut til rette fagfolk. Leger, sykepleiere og psykiatere. Aldri i min villeste fantasi hadde jeg trodd at det jeg skrev skulle nå ut til selveste statsministeren.

Tenk at for litt siden var jeg tvangsinnlagt på grunn av en psykose. Og nå, et par måneder senere, skulle jeg sitte i et toppmøte med statsministeren og helse- og omsorgsministeren. Noen linjer jeg skrev på en kafe for kort tid tilbake har nå ført til at jeg får sitte i et møte med noen av landets mektigste politikere. Tenk at noen har gitt linjene mine en verdi. Tenk at noen er interessert i mine innspill. Jeg kunne ikke vært mer stolt. Jeg kunne ikke vært mer ydmyk. Dette er virkelig stor.

7.november fikk jeg invitasjonen. 15.november var datoen for møtet. Etter mine matematiske beregninger hadde jeg da 8 dager til forberede meg på. 8 dager på å finne roen. 8 dager til å øve på faste håndtrykk. Mest sannsynlig 8 dager uten søvn. Jeg var så spent at jeg omtrent vibrerte. Jeg hadde konstant svette hender. I den tilstanden tenkte jeg at jeg umulig kom til å få sove, og jeg så for meg at jeg, på grunn av det, mest sannsynlig kom til å møte opp kav psykotisk. Jeg så for meg at det hele ville ende i en ny innleggelse. Men det gjorde det ikke. Så fort antrekket var klart, og det faste håndtrykket var øvd inn, roet jeg meg. Jeg fikk sove.

Jeg har vært i en del møter i mitt 25-årige liv, men ingen kan måle seg med dette møtet. Fra den dagen jeg mottok invitasjonen begynte jeg å forestille meg ulike senarioer. Jeg så på gjestelisten at en god del politikere, generalsekretærer og diverse ledere skulle møte. Jeg tenkte mye på hva jeg kunne bidra med i en slik setting. Hovedtema for møtet var kvalitet og variasjon i helse- og omsorgstjenester. Det er klart at jeg, med lang erfaring som psykiatrisk pasient, har mange tanker rundt dette. Det jeg var bekymret for var om jeg i det hele tatt ville klare å si noe.

Det som møtte meg da jeg kom fram til regjeringens representasjonsbolig slo pusten ut av meg. Jeg følte meg som askepott som akkurat hadde ankommet slottet, iført fillene sine. Det var så vakkert der inne. Gullborder langs veggene, malerier større enn meg selv, krystaller i taket, og møbler så fine at jeg ikke turte å sitte i de.

Jeg ble stående og fikle med hendene mine en stund. En av vaktene kom bort til meg og sa diskré at de hadde plassert meg ved siden av statsministeren. Bare så jeg skulle være klar over det. Jeg smilte pent og nikket bekreftende. Inni meg bruset alt over. Jeg som trodde jeg hadde klart å finne roen.

Jeg fortsatte å fikle med hendene mine. Jeg flyttet blikket fra utsikten mot slottet ut vinduet, til alle de høye mennene i dress, til de fine møblene, og ned til de svette hendene mine igjen. Så kom en dame bort til meg. Hei, hvem er du? Jeg ble redd, men også glad. Noen snakket til meg. Jeg forklarte hvem jeg var, og hvorfor jeg var der. Plutselig var jeg blitt introdusert for en hel gjeng med fagfolk. Det viste seg at flere visste hvem jeg var. Og jeg som var så redd for å bli stående i et hjørne alene. Det finnes så mange flotte mennesker der ute. Jeg følte meg inkludert, og jeg slappet straks mer av. 

Selve møtet var delt opp i to deler. Første del besto av korte innlegg fra forskjellige folk. Blant annet fra statsministeren og fra helse- og omsorgsministeren. Andre del bestod av å diskutere ulike temaer som var gitt de ulike bordene. Bordet mitt hadde temaet tilbud i psykisk helsevern, og bruk av tvang. Noe som virkelig engasjerer meg.

Jeg var litt redd for at jeg ikke skulle tørre og åpne munnen min. At jeg kom til å si noe dumt, og at alle de andre var så mye smartere enn meg. Min opplevelse ble noe helt annet. Så fort jeg hadde hilst på de andre i gruppen, og diskusjonen var i gang, var det ikke mer enn naturlig at jeg bidrog. Vi snakket om mange ulike problemstillinger innen psykisk helsevern.

Det finnes mye bra tilbud i norsk psykisk helsevern. Når de fungerer er det helt topp, men når det ikke fungerer, kan det derimot være fullstendig katastrofe. Det er sårbare mennesker som skal behandles. Nettopp derfor er det så viktig at vi har en åpen dialog om disse tingene.

Vi snakket om medisinfrie alternativer for mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Vi snakket om bruken av tvang. Om å skape bevisstgjøring rundt tvangsbruk, og dermed få til en redusering. Vi snakket om viktigheten av å se hele mennesket. At man skal behandle folk som mennesker, ikke som en diagnose. Psykisk helsehjelp bør være mer enn medisiner, samtaler og symptomdemping. Det bør også være fokus på situasjonen rundt mennesket. Har man et trygt og godt sted å bo? Har man et godt nettverk? Og ikke minst, noe som gir en mestringsfølelse? Opplevelsen av mestring er viktig for oss alle, syk som frisk.

Jeg så flere rundt bordet nikket bekreftende de gangene jeg åpnet munnen. Enkelte noterte til og med. For en følelse. Jeg fikk høre fagfolk snakke om de samme tingene som jeg selv har gått og tenkt så mye på. Ting som virkelig engasjerer meg var nå noe vi hadde til felles. Ideer og innspill som vi kunne drodle videre på. Jeg som var så redd for å bli sett på som en vanskelig og kravstor pasient, jeg var nå en av de.

Graden av engasjement var så stor at man kunne ta og føle på det. Jeg har aldri opplevd lignende. Tiden bare fløy. Jeg er sikker på at at vi kunne sittet der i timevis, kanskje dagevis. Plutselig var møtet over.

Jeg er så glad for jeg at jeg har en iboende nysgjerrighet i meg. En nysgjerrighet som denne gangen trosset telefonskrekken, og som førte til en telefon fra statsministerens kontor. En nysgjerrighet som førte meg til et toppmøte om kvalitet og variasjon i helse- og omsorgstjenester.

Dette møtet ga meg tro på en bedring. Kanskje til og med på en lite revolusjon.

Foto: Helse- og omsorgsdepartementet (hentet fra www.regjeringen.no)

 

#psykiatri #psykiskhelse #helseogomsorg #politikk #mentalhelse

9 kommentarer
    1. Tenk at du skulle leve så fort opp til bloggnavnet ditt. Eline redder verden litt, en statsminister av gangen. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen ? du er helt rå!

    2. Kjære kjære gode vakkre jenta mi 😀
      Igjen jeg er så imponert og stolt av deg og dine kunnskaper! 😉
      Innerst inni meg har jeg alltid sagt at bare Du blir bedre, kommer du til å revolusjonere på en eller annen måte.
      RESPEKT!!! Klem mamma ❤

    3. Det kribler i hele meg. Jeg ante ikke at man kunne kjenne på en sånn stolthet ovenfor noen man ikke kjenner. TakkTakkTakk!! Jobben du bidrar med har alt å si.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg