OMSORG I PSYKIATRIEN

Underveis i livet vil vi alle sammen oppleve situasjoner hvor vi vil være avhengig av andre menneskers omsorg. Enten det er fra nære pårørende eller det er fra profesjonelle. Men hva er egentlig omsorg?

Omsorg kan defineres som det å ta vare på noen, å bry seg om noen. Man bryr seg om hvordan en person har det, og man handler deretter. Det skilles ofte mellom naturlig omsorg og profesjonell omsorg. Jeg har opplevd mye av begge deler i mitt 25 år gamle liv.

Jeg har tidligere fokusert en del på negative erfaringer jeg har gjort meg i psykiatrien, så nå tenkte jeg derfor å få fram litt av de positive. Det er nemlig en del av de óg. Jeg har blitt møtt med mye omsorg i psykiatrien. Det har kanskje vært litt vanskelig å oppfatte det som omsorg der og da, men ser jeg tilbake på det er det svært mye jeg er takknemlig for. Under kommer noen eksempler på ting jeg har opplevd som omsorg.

At personalet tok seg tid til å bli kjent med meg opplevde jeg som omsorg. Det kunne være småting som at de etterhvert husket hva jeg likte å ha på brødskiven, eller at de la et pledd over meg. At personalet snakket med meg om ting som interesserte meg. Ting som fikk meg til å glemme litt hvor jeg var. Som for eksempel skole, musikk, venner. At personalet delte litt av seg selv, at de delte egne erfaringer. Det har jeg opplevd som en form for omsorg. Man føler seg ikke så alene, ikke så gal, og ting oppleves litt mindre farlig.

Jeg hadde for vane å gjemme meg på toalettet, da dette var det eneste stedet jeg kunne låse etter meg. En gang jeg satt på gulvet der og gråt kom en av de ansatte og låste seg inn. Han kunne ha kjeftet på meg, men han gjorde ikke det. Han satte seg ned ved siden av meg. Vi sa ikke mye, men vi satt der sammen i en god stund. Jeg følte at smerten min ble delt, og jeg hadde det litt mindre vondt.

Enkelte har til og med gitt meg en klem i ny og ne. Dette vet jeg at er en sjelden vare i helsevesenet, men det kan bety så mye. En klem kan noen ganger si mer enn et par kloke ord klarer å uttrykke.

Min 25-årsdag ble tilbringt på en akuttpost. Det var en ganske spesiell opplevelse. I utgangspunktet er jeg ikke så veldig opptatt av å feire bursdager, men jeg ville lyve hvis jeg sa det ikke betydde noen ting. Denne bursdagen husker jeg at jeg som vanlig våknet litt omtåket. De kalde, hvite veggene avslørte fort hvor jeg befant meg så jeg sukket høyt. Jeg så på mobilen min. Det var tikket inn et par gratulasjoner. Facebook orket jeg ikke åpne. Jeg sukket igjen. Jeg reise meg opp og kledde på meg. 

Jeg gikk ut i fellesområdet, som vanlig for å hente dagens første kaffekopp. Jeg la merke til at det var mørkt. Lyset var slått av. Jeg snudde meg til bryteren og skrudde lyset på. Da så jeg det. Personalet sto på rekke og rad. Det norske flagget som de så fint svaiet fram og tilbake. “Hurra for deg som fyller ditt år…” Versjonen jeg fikk av bursdagssangen denne dagen er en versjon jeg sent vil glemme. Jeg fikk klem, jeg ble servert kake, og jeg fikk til og med en gave fra en av mine medpasienter. Helt enkle ting som for meg betydde så uendelig mye. 

En fin og helt spesiell form for omsorg. Dette ble en bursdag av de sjeldne. Jeg vil vel kanskje ikke anbefale andre å feire bursdagen sin på en akuttpost, men omtanken jeg ble vist denne dagen betydde enormt mye for meg.

Grunnen til at jeg velger å fortelle om 25-årsdagen min er at jeg syns det er et så godt eksempel på omsorg. Omsorg som psykiatrien viste meg. Jeg følte meg sett og tatt vare på. De normale tingene ble tatt vare på. Vi var alle vel vitende om alvoret i situasjonen. Men fantastisk helsepersonell fikk meg til å glemme det denne dagen. De klarte først og fremst å være medmennesker. De ga meg en pause fra alvor. En pause fra sykdom. En pause fra tvang. Det er jeg takknemlig for.

Det at jeg hadde bursdag gjorde kanskje de ansatte mer oppmerksomme på min opplevelse av dagen. Kanskje gjorde det at de følte for å anstrenge seg litt ekstra. Det virket hvertfall slik. Hvis det var tilfellet så fungerte det til de grader. Hvis det stemmer at de anstrengte seg mer på grunn av en bursdag syns jeg alle burde hatt bursdag hver dag. Jeg mener ikke at hver dag skal bestå av dans, kaker og sang. Poenget mitt er at man må huske på at det er mennesker man skal hjelpe. Mennesker som har havnet i en vanskelig situasjon, og som er helt avhengig av andre. Og dersom det er bursdager som må til for å huske på dette, ja da syns jeg vi skal ha bursdag hver dag. Vi kan i det minste late som.

Psykisk helsehjelp bør være mer enn symptomdemping. Det bør være mer enn samtaler og medisiner. I tillegg til å vise en grunnleggende form for omsorg bør man også se på miljøet rundt pasienten. Har vedkommende et trygt og godt sted å bo? Har vedkommende et bra nettverk? Og kanskje viktigst av alt, noe meningsfylt å drive med? Jeg tror ikke man skal undervurdere viktigheten av disse tingene. Dette er alle faktorer som spiller en viktig rolle i hvordan et menneske har det.

Livet bør ikke stå på vent selv om man har fått en diagnose. Selv om man har fått en sykdom og kanskje er lagt inn på sykehus bør man få mulighet til å fortsette med det vanlige livet. Man skal tross alt ut igjen en gang. I utdanningen min, sosialt arbeid, har vi mye fokus på personen i situasjonen. Viktigheten av å se alle faktorene i situasjonen rundt personen kan ikke undervurderes. Alt henger sammen på et vis. Alt påvirker.

Det å ha dette fokuset er for meg kanskje den aller viktigste formen for omsorg. Tidligere har jeg opplevd at fokuset har vært rettet på feil sted, men den siste tiden føler jeg at fokuset er der det bør være. Jeg har en behandler som retter fokuset på mine ressurser. En behandler som fokuserer mer på de tingene jeg har lyst til å få til. Og som ønsker å hjelpe meg på veien til å nå mine mål. Dette har hjulpet meg enormt.

Bestillingen fra meg, som pasient, til norsk psykisk helsevern blir derfor følgende – Bruk tid på å trygge oss pasienter. Vi trenger det. Vis interesse. Vær et medmenneske. Vær personlig. Ha fokus på ressursene vi har. Bruk humor. Invester tid i oss. Lytt til oss. Kanskje sier vi lite, kanskje har vi mistet ord for en stund, men vi kjenner oss selv best. Hjelp oss til å hjelpe oss selv. 

Dette er vel ikke for mye å be om?

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #omsorg #psykiskhelsevern

7 kommentarer
    1. Fint og rørende innlegg igjen. Alle skrivene dine blir vel samlet i en slags lærebok for behandlere og pasienter, håper jeg.

    2. Flott innlegg! En slags oppsummering etter mange innlegg med tyngde. Jeg får håpe at alle i systemet leser og reflekterer over det.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg