RØMNINGSSEKKEN

De siste par årene har jeg konstant vært i en slags rømningsmodus. Jeg har alltid vært klar. Jeg har vært klar for å rømme. Klar for å stikke av. Kanskje ville jeg rømme fra egne følelser, kanskje ville jeg rømme til noe som var større en meg selv. Jeg har hatt en rømningssekk. Den har stått på rommet mitt, klar til bruk om jeg skulle være i behov av den. Og det har jeg vært, så mange ganger.

Jeg har alltid vært klar. Enten det har vært for å rømme for en dag eller to til en av mine nærmeste. Eller det har vært for å reise til steder som Kristiansand, Bergen, Trondhjem, eller til Stockholm, på jakt etter lysende hender. På jakt etter et svar. Jeg har alltid vært klar for å rømme.

Rømningssekken har inneholdt det mest nødvendige. Toalettsaker, ekstra skift, ekstra sko, og litt mat.

Jeg har ikke følt meg hjemme noen plass. Uansett hvor jeg har flyktet har jeg kjent på en rastløshet uten like. Jeg måtte holde pusten, for det gjorde vondt å puste. Jeg har lenge vært på jakt etter et svar, og jeg har vært på jakt etter en indre ro. Jeg har reist rundt omkring uten å komme nærmere noe svar.

Jo mer jeg reiste, jo lenger unna kom jeg en indre ro. Jeg gjorde meg rett og slett mer urolig. Men jeg måtte reise. Den indre roen jeg så intenst var på jakt etter fant jeg ikke noen plass. Ikke en gang i det stedet jeg kalte mitt hjem følte jeg meg som hjemme. Alt virket så fremmed. Dette har vært vanskelig for meg.

Vi trenger alle mennesker å føle at vi hører hjemme en plass. Vi trenger å føle tilhørighet og tilknytning til et sted. Vi trenger et sted vi kan slappe av og bare være oss selv. Jeg er ingen unntak. Derfor var det veldig krevende å ikke kunne falle til ro noen plass.

I etterkant har jeg tenkt at det kanskje ikke er så rart at jeg aldri helt fant roen. Det er ikke så rart at jeg ikke følte meg som hjemme i mitt eget hjem. De siste årene har jeg nesten vært mer på sykehus enn jeg har vært hjemme. Det er klart at det kan ha hatt en kraftig innvirkning på hvordan jeg hadde det inni meg.

Når jeg først fikk “fri” brukte jeg tiden enten på Oslo S, på Gardermoen, eller et eller annet sted i verden på jakt etter en større mening. Da er det kanskje ikke så rart at jeg ikke følte meg som hjemme i mitt eget hjem. De gangene jeg faktisk dro hjem var det enten for å sjekke posten, for å hente passet mitt, eller for å skrive ut billetter til nye destinasjoner.

Mye har skjedd siden min siste innleggelse. Jeg har klart å komme meg videre. Med god hjelp fra nære venner, familie, og en stødig behandler er jeg nå på et sted i livet hvor jeg føler meg komfortabel. Jeg har jobbet hardt med meg selv. Jeg har innarbeidet gode rutiner i hverdagen. Men kanskje viktigst av alt – jeg har lært meg å åpne meg. Dette har ført til at nye dører har åpnet seg for meg den siste tiden. Det er jeg så ufattelig takknemlig for. Jeg ser ting på en helt annerledes måte i dag enn jeg gjorde før. Det er resultatet av hardt arbeid jeg selv har utført, men med god støtte på veien. Jeg gleder meg til å se hva tiden fremover vil bringe.

Jeg er glad for at jeg i dag kan si at rømningssekken min nå står tom. Jeg vet godt hvor den står. Jeg vet godt at jeg kan bruke den. Men jeg har ikke lenger behov for den. Jeg har kommet til et punkt hvor fokuset handler mer om å leve her og nå. Jeg har ikke lenger et behov for å flykte. Jeg tror ikke lenger at jeg har et oppdrag ute i verden som bare jeg kan utføre. Jeg trenger ikke lenger å være alle andre steder. Jeg trenger ikke lenger å jakte.

Jeg er endelig hjemme. Jeg kan puste igjen. Og det føles så godt, så godt. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #psykose

10 kommentarer
    1. Jeg kom over bloggen din etter å ha lest innlegget ditt i Dagsavisen i dag. Du inviterer til refleksjon, glede, tristhet, håp og latter. Takk! 🙂

    2. Hei jenta mi! Enda et sterk innlegg fra deg Eline….. At du har vært på flukt har jeg vel forstått lenge og det var så utrolig vondt som mamma å bare måtte stå på sidelinjen og se på. Du er sabla sterk!! Fysisk og aller mest psykisk! Om det var noen som skulle lande på beina, måtte det være deg jenta mi!!! Elsker deg masse! ❤❤❤ klem mamma

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg