HAR SYKEHUSOPPHOLDENE HJULPET MEG?

Jeg fikk et spørsmål for noen dager siden. Syns du at sykehusoppholdene dine har hjulpet deg? Dette er jo et ja-nei-spørsmål. Men det er et spørsmål som for meg blir helt umulig å svare bare ja eller nei på. Så enkelt og samtidig så vanskelig å svare på.

Likevel syns jeg spørsmålet var interessant fordi det satte i gang en heftig refleksjon hos meg. Mest sannsynlig kunne jeg skrevet en helt bok om temaet, men jeg skal forsøke å komme frem til et svar uten en hel bok.

For meg har det nesten uten unntak vært tvang involvert. Politiet har hentet meg, jeg har blitt holdt fast, jeg har blitt tvangsmedisinert for å roe meg, det har vært låste dører, og jeg har havnet på skjermet avdeling. Det har blitt iverksatt større og mindre tvangstiltak for å få kontroll på meg og sykdommen min.

Det kan sikkert diskuteres hvor lurt det har vært å påføre meg all den tvangen. Jeg tviler ikke på at det ble gjort i beste mening, men jeg har traumer jeg enda sliter med på grunn av dette. Med disse erfaringene i mente er det vanskelig å si at innleggelser har vært en klar god løsning. Jeg tror ikke det finnes noe klart svar på hva man bør gjøre. Men jeg tror at det finnes gode mennesker i hjelpeapparatet som har gjort alt i sin makt for å hjelpe meg.

Problemet i mitt tilfellet er at jeg ikke selv har hatt en opplevelse av å være syk. Jeg har ikke selv sett at jeg behøver hjelp. Da kan det være svært vanskelig å akseptere en sykehustilværelse. Det har ofte blitt nevnt, og jeg har lest det i papirene mine, at jeg har manglet sykdomsinnsikt. Det stemmer nok ganske bra, og det har bydd på problemer. Det har gjort det vanskelig for meg å samarbeide. Det har gjort det vanskelig for meg å ta i mot hjelp, og det sier seg selv at det gir et ganske dårlig grunnlag for videre behandling. Noe som gjorde at innleggelsene mine ofte har blitt svært langvarige.

Blant mine mange innleggelser har jeg 1 frivillig innleggelse bak meg. Det var som en helt annen verden. Dørene var åpne, jeg fikk selv velge medisiner, jeg fikk være mye utenfor sykehuset, og ikke minst fikk jeg være med på å bestemme en del av behandlingen. Dette var veldig bra. På dette tidspunktet hadde jeg en helt annen opplevelse av å være syk, og jeg forsto selv at jeg var i behov av hjelp.

Opplegget for tvangsinnleggelse og frivillig innleggelse opplever jeg å være veldig forskjellige. Når man er under tvang er min opplevelse at man nesten ikke får bestemme noen ting. Man blir hørt, absolutt, men til syvende og sist så er det behandlerne som bestemmer. For meg har det blitt mer som en kamp om frihet enn en behandlingssituasjon. En ganske strevsom og ensom kamp.

Jeg har vært på flere forskjellige avdelinger og ulike poster. Det som slår meg er at det er svært store forskjeller på selve miljøet. Mye avhenger nok av de andre pasientene som også er lagt inn der, og mye handler nok om måten de ansatte jobber på. Jeg har opplevd mye positive ting, men også en del negative.

Når det gjelder opplegget på de ulike avdelingene har jeg sett at det er en del som går igjen. Blant annet ukeplanene, måten dagene er strukturert på, diverse aktiviteter osv. Jeg har erfart at opplegget ofte ligner på hverandre på de ulike avdelingene. Men at måten det blir utført på ofte kan være forskjellig.

Syns jeg at sykehusoppholdene har hjulpet meg?

Svaret på det er ja. Det har absolutt hjulpet meg. Det har hjulpet meg på mange måter. Tvang eller frivillig. Det har vært nødvendig. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag hadde det ikke vært for sykehusoppholdene.

Men… det kommer et men. Jeg tror jeg kunne hatt en litt annen opplevelse av det. Jeg tror selve opplevelsen kunne vært bedre om jeg selv kunne fått bestemme mer. Det å ta ansvar for sitt eget liv, og selv bestemme måten å leve på tror jeg er verdier som står høyt hos de aller fleste mennesker. Jeg tror opplevelsen kunne vært bedre om varigheten på innleggelsene ikke var så fryktelig lang.

Det å tilbringe nesten mer tid på sykehus enn ute i det fri gjør noe med en. Det er det ingen tvil om. Faren for å bli institusjonalisert er absolutt til stede. Man skal jo tilbake igjen til det vanlige livet etterhvert. Det er viktig å ta vare på den normale tilværelsen også. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #sykehus #innleggelse #tvang

6 kommentarer
    1. Eline, jeg kan ikke begripe hvordan du klarer å skrive så bra og velformulert! Du prøver å se ting fra begge sider. Pasient/behandler og tvang/ikke tvang.
      Igjen jeg er så utrolig stolt av deg jenta mi!😉 Så langt du har kommet på “kort” tid! Alt er relativt. Du er det første jeg tenker på når jeg står opp og det siste jeg tenker på når jeg legger meg. You make me proud ❤💪

    2. opa: Tusen takk Opa 🙂 Hyggelig å høre. Vi får se hvor jeg ender opp med tiden. Men dersom jeg blir så heldig at jeg kan jobbe med noe hvor jeg selv kan bruke egen erfaring ville det vært helt fantastisk.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg