TVANGENS ULIKE SIDER

Jeg har hatt mye fokus på min opplevelse av tvang. Fokus på mine erfaringer med tvungent psykisk helsevern, og på episoder med mye maktbruk. Jeg har kanskje vist tvangen fra en kald side. Jeg har ikke fokusert så mye på de helsefremmende sidene ved bruk av tvang. Heller ikke har jeg hatt så mye fokus på de reglene og rammene helsepersonellet er under. For de er også underlagt en type tvang.

Det er ikke selve tvangen jeg har problemer med, det er måten tvangen blir utført på. Dette er ting jeg tenker å belyse litt mer nå. 

Formålet med selve tvangen er å beskytte pasienten, samfunnet rundt, eller begge deler. Tvang er på mange måter lik beskyttelse. Mange mennesker med psykiske lidelser ser ikke selv at de er syke, og de ønsker ikke hjelp. Jeg har selv vært en av de. Da kan tvangen være en forutsetning for å kunne hjelpe. Samfunnet har en plikt til å hjelpe de som er alvorlig syke og som ikke ser dette selv. Ved å gripe inn på et tidlig stadium kan man kanskje unngå å havne i en slags krisetilstand.

Jeg lurer ofte på hvor jeg hadde vært i dag hadde det ikke vært for at noen grep inn og fikk meg lagt inn. Jeg hadde kanskje vært skånt for en del ubehagelig opplevelser, men mest sannsynlig hadde jeg vel vært i et eller annet land på jakt etter andre med lysende hender. Det er en skummel tanke.

Jeg vet selv at i de periodene jeg har vært syk så har jeg også generelt blitt veldig ambivalent. Skal jeg ta medisiner eller skal jeg ikke? Skal jeg snakke med behandler eller ikke? Skal jeg sove eller ikke? Det å ta valg kan oppleves veldig utfordrende. For min del handlet disse utfordringene om at jeg hadde så mye annet som foregikk oppe i hodet mitt. Det var så mye som tok fokuset vekk fra min egen helse. På den måten kan tvang være til hjelp. Man slipper å ta alle disse valgene, for de blir tatt for deg. Man slipper å bruke energi og krefter på å veie for og i mot. Profesjonelle kommer inn i bildet og overtar ansvaret. Det er liten tvil om at det i mitt tilfelle har vært nødvendig.

Mange pasienter som blir underlagt tvang opplever å bli veldig redde. Jeg har hørt andre snakke om hvor redde de har vært, og jeg vet selv hvor redd jeg har vært. Når det ikke finnes andre muligheter enn å bruke tvang blir det ekstremt viktig å bruke tid. At man beroliger pasienten, og informerer om hva som skjer og hvorfor det skjer er vesentlig for å få til et samarbeid. For mye handler om samarbeid.

Jeg har nok opplevd tvang som en alt for trang pologenser som har blitt tredd hardt ned over hodet mitt, og som har strammet seg veldig rundt halsen min. Jeg har hatt en følelse av å bli kvalt. Ofte uten forklaring fra de som sto bak. Men jeg har også opplevd tvang som en myk, stor ullgenser. En ullgenser som har varmet og beskyttet meg fra forholdene rundt. De gangene har også helsepersonell rundt meg vært flinke til å bruke tid på å informere meg om hvorfor ulike tiltak ble iverksatt.

I min tid under psykisk helsevern har jeg ofte hatt en opplevelse av at jeg har måttet tilpasse meg. Jeg har måttet tilpasse meg behandlere og alle de ulike reglene. Jeg har måttet tilpasse meg et system. Det jeg ikke har tenkt så mye på er at helsepersonell må gjøre akkurat det samme. Helsepersonell er også presset inn i et system. De har regelverk med strenge rammer å følge, de har retningslinjer og behandlingsplaner de må forholde seg til.

Å være bundet til et system er nok også utfordrende for helsepersonell. Kanskje har man lyst til å gjøre så uendelig mye mer, men strekker ikke til på grunn av ting som for eksempel dokumentasjonsplikt eller rapportmøter. Jeg lurer noen ganger på om disse forholdene begrenser muligheten til å tilpasse behandlingen for hvert enkelt individ. 

Noen ganger kan praktiske forhold bli mer begrensende enn en sykdom i seg selv. Dette er noe jeg ikke tenkte på som innlagt, men som jeg har tenkt en del på i etterkant.

Tvang skal alltid være siste utvei. På tross av utfordringene man kan møte på når man er nødt til å utøve tvang tenker jeg at man alltid har et personlig ansvar. Alle som en. Alle har et personlig ansvar for å sørge for at tvangen blir utført på en mest mulig skånsom måte. Det tenker jeg bør være hovedfokuset uansett hvilke rammer man opplever å være under. Å være skånsom og utføre tvang på en forsvarlig måte er noe jeg tenker man bør får til uansett når man jobber innenfor psykisk helsevern. Jeg vet jeg gjentar meg selv, men det er fordi dette er så viktig. Det er ikke tvangen som er problemet, det er måten den blir utført på. Opplevelsen pasienten sitter igjen med i etterkant betyr alt.

Tvang kan utføres på en slik måte som gjør at pasienter føler seg overkjørt, kvalt og i verste fall misbrukt. Tvang kan også utføres på en slik måte som gjør at pasienter føler seg sett, hørt, og ikke minst beskyttet. Jeg har opplevd begge måtene, og jeg vet hvor stor betydning det får for videre samarbeid.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #tvang

8 kommentarer
    1. Igjen overgår du deg selv jenta mi med hvordan du formidler og skriver.
      Dagens tema er viktig at du har klart å se fra flere sider. Både pasient og ansatt og pårørende faktisk.
      Du er bare herlig jenta mi ❤💪

    2. Heidi Bauer: Takk for gode tilbakemeldinger mamma <3 Godt å vite at jeg når ut til flere. Det er også viktig for meg å belyse flere sider av saken. Prøver så godt jeg kan å få til dette.

    3. Hei Eline
      Husker deg godt som en usedvanlig vakker tenåring som jeg traff hver jazzfestival. Blid og god.
      Har lest bloggen din etterhvert som du har lagt ut, og tenkt at dette er for svært for meg å kommentere.
      Men nå må jeg si noe. Du er utrolig velformulert og har en evne til å beskrive din lidelse fra alle kanter. Selv de vonde sidene. Så, om du ikke har lysende hender, så har du et lysende talent der.
      Gleder meg til å lese og lære mer om din lidelse. En lidelse som i motsetning til mine lidelser, ikke er synlige.
      <3

    4. Jan Erik: Hei Jan Erik! Jeg husker deg godt også 🙂 Tusen, tusen takk for en slik fantastisk tilbakemelding. Jeg blir (nesten) tom for ord. Det betyr så ufattelig mye. Jeg håper ting står bra til med deg. Plutselig sees vi under jazzen 🙂

    5. Etterhvert forstår man ting man har hørt, blitt foralt. Gjennom innleggene får man tilgang fra “innsiden”.
      Håper at den vonde tiden er saga og ting blir lettere.
      Stå på. Ikke gi opp.
      Klem Opa

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg