MITT MØTE MED POLITIET

Jeg har hatt et par episoder i min psykiatriske karriere hvor politiet har blitt involvert for å bistå i saken min. Under vil jeg fortelle litt om mitt møte med politiet på Gardermoen en av de gangene jeg så desperat forsøkte å komme meg til Stockholm.

Mamma, mamma! Se politiet har fanget en tyv, var det en liten gutt som ropte mens han pekte på meg. Der sto jeg, sammen med selveste onkel blå. Midt på Norges største flyplass. Rød som en hummer i ansiktet, og med svetteperler på nesen. 

Politiet fortalte meg at sykehuset hadde kontaktet de og bedt de om å hindre meg i å forlate landet. De fortalte på en rolig og vennlig måte at de gjerne ville passe på meg fram til noen fra sykehuset kom og hentet meg.

Tankene mine svirret raskere enn noensinne. Det var vanskelig å fokusere. Jeg forstod at jeg nå måtte forsøke alt jeg kunne og oppføre meg normalt, selv om jeg ikke hadde noen aning om hva det innebar lenger. Jeg forklarte så høflig jeg kunne at det dessverre passet dårlig at de passet på meg. Jeg sa at jeg rett og slett ikke hadde tid til det.

I tillegg til å være fryktelig forvirret var jeg kjempestresset. Svetteperlene hadde nå spredd seg fra nesen og til hele ansiktet. Jeg prøvde å tørke det vekk med den klamme hånden min. Jeg kjente pulsen øke i takt med menneskene som gikk forbi. Jeg flyttet blikket raskt rundt meg. Fra den lille gutten til kofferter som ble slept rundt meg, til den store tavlen med tider for avganger, og til politiet. Jeg forsøkte å møte blikket til en av politimennene, men det var vanskelig. Jeg sa at det var svært viktig for meg å komme meg på neste fly til Stockholm, men det nyttet ikke. De forstod ikke. Jeg måtte pent bli med de til et avhørsrom i etasjen under på flyplassen. Beina mine føltes tunge som bly, men jeg forstod at jeg ikke hadde noe særlig valg. 

Jeg prøvde å komme meg unna en gang, uten hell. De hentet meg inn igjen. Rolig og behersket. Så nervøs som jeg var da jeg satt i det avhørsrommet tror jeg ikke jeg har vært noen gang. Jeg følte meg som en kriminell. Men jeg hadde jo ikke gjort noe galt. 

Det var ikke spesielt hyggelig der heller. Ganske mørk belysning, flere celler på gangen. Jeg satt innerst i et hjørne bak en diger disk. Foran meg satt to politimenn. De samme som hadde plukket meg opp oppe ved avgangshallen. De var veldig snille med meg. De ga meg noe å drikke på og spurte om hva jeg likte å gjøre på fritiden, og hva slags musikk jeg likte å høre på. Det var først da jeg fikk fortelle litt om Susanne Sundfør (som er min største helt) at jeg klarte å senke skuldrene litt. Da en av politimennene i tillegg tok frem mobilen sin for å vise meg hvilken level han var på i pokemon go, ja da skjønte jeg at jeg ikke behøvde å være redd lenger.

Politiet ventet med meg helt til de ansatte fra sykehuset kom. Så fulgte de meg ut og sørget for at jeg kom meg inn i bilen som skulle frakte meg tilbake til sykehuset. De gikk hele tiden et godt stykke bak, noe som gjorde at jeg følte meg litt mindre utilpass i en ellers så ubehagelig setting.

I tillegg til denne episoden har jeg opplevd å bli hentet hjemme av politiet fordi jeg ikke møtte opp til tvangsmedisinering. Jeg har også blitt plukket opp av de midt på gaten i Oslo sentrum fordi jeg skulle legges inn mot min vilje. 

Selv om dette kanskje høres dramatisk ut, noe det også er, så har jeg en litt annen opplevelse av det. Dette er tilfeller som kan håndteres på svært forskjellige måter. Min erfaring med politiet er at de har behandlet meg med respekt, og at de har behandlet meg som et medmenneske – dette er bra. 

Det går faktisk an å utøve tvang og samtidig behandle folk med respekt. Det går an å utøve tvang på en slik måte som gjør at pasienten sitter igjen med verdigheten i behold. 

Det vet jeg for jeg har selv opplevd det.

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #politi #tvang

8 kommentarer
    1. Kjære jenta mi. Denne delen av bloggen din kunne jeg lese litt lettere. Med viten om at politiet behandlet deg med RESPEKT, selv om du prøvde å stikke.
      Veldig bra skildret igjen Eline.
      Klem fra stolt mamma 🌺❤

    2. Så godt å lese Eline, både for deg og for de, egentlig <3 Og så fint at du er sterk nok til å fortelle det <3 Klem til deg vennen, du fortjener all mulig respekt

    3. Verdighet er et stort ord, med en veldig stor betydning for de fleste tror jeg.
      Hvem er man uten verdighet.

    4. Åh det var godt de behandlet deg på en verdig måte.
      Jeg har også opplevd å blitt tatt med politiet, da i utlandet. Jeg syntes det var skummelt, men de behandlet meg på en fin måte alikevel.

    5. Hannah: Oi, det hørtes ut som en skremmende opplevelse du har vært igjennom der. Godt å høre du opplevde at de behandlet deg på en fin måte likevel Hannah. Det er så viktig så viktig å bli behandlet med respekt. 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg