JEG VIL ALLTID HUSKE 14.OKTOBER 2016

Jeg så hun satt der. Hun var nervøs. Fryktelig nervøs. Med klamme hender, høy puls og skuldre opp mot ørene. Hun satt ikke alene. De andre så henne. Du ser nervøs ut, sa de. Hun hadde hentet tilbake ordene denne gangen og sa derfor at hun var nervøs. At hun syns det var ubehagelig å sitte der på sykehuset. De andre sa de forstod det.

Jeg så hun satt der. Hun hadde ikke på maskara i dag. Hun var redd den skulle renne bort igjen. Men hun hadde tatt på seg sin fineste kåpe, og hun hadde på seg sine fineste sko. Kanskje det ville hjelpe, tenkte hun.

Du har nå vært underlagt tvang i over et år, sa de. Hjertet hennes dunket om mulig enda raskere. Hun fikk en klump i halsen, men hun gråt ikke. Det så jeg. De andre så ikke det. De fortsatte. Du er underlagt en paragraf om tvungen psykisk helsevern, og du har et vedtak om tvangsmedisinering, hva tenker du om det nå? spurte de. Hun hadde tatt tilbake ordene sine, det visste hun. Men hun tenkte seg likevel nøye om før hun svarte. Hun rettet seg opp i ryggen og så på de rundt seg. Hun møtte blikkene deres og svarte at hun nå hadde det bedre enn noensinne, og at hun ikke trodde hun ville bli syk igjen. Hun kremtet litt for å få bort klumpen i halsen og sa at hun mente tvangen var totalt unødvendig på dette stadiet. 

Jeg så hun satt der. Hun var nervøs. Hun tvinnet fingrene sammen. Jeg så hun ble blank i øynene. Hun mente virkelig det hun sa. Hun mente det av hele sitt hjerte. Jeg vet ikke om de andre så det samme som meg. Så kom det. Som lyn fra klar himmel. Men denne gangen var det ikke et skremmende lyn. Det var av det slaget som bare gir lys og varme.

Vi har diskutert mye frem og tilbake. Vi har sett på historikken din, diskutert fremgangen din, og vi har sammen kommet fram til at vi ikke lenger finner grunnlag for å ha deg under noe tvangsvedtak lenger, sa de. Hjertet hennes stoppet et par sekunder. Jeg så hun lukket øynene. Var dette virkelig sant? Hun åpnet øynene igjen og så rundt seg. 

Jeg så hun satt der. De spente hendene hadde sluppet taket. Hun satt litt mer avslappet i stolen, men beina hennes ristet. Hun kikket ut av vinduet. Det regnet ikke. Men det var ingen sol heller. Så så jeg det. Smilet. Hun smilte godt og begynte å puste normalt igjen. Jeg vet ikke om de andre så det.

Hva tenker du om dette? spurte de. Jeg så hun bet seg litt i leppa. Jeg så hvordan hun jobbet hardt for ikke å bryte ut i et seiersbrøl. Hun flyttet blikket fra vinduet og til de rundt seg. Rolig og behersket sa hun at hun syns det var på sin plass, og at hun tenkte det kom til å gå helt fint. Hun hadde tatt tilbake ordene sine. Så smilte hun bredere enn noensinne. Hun la til at hun følte for å ta en seiersdans, men sa hun skulle spare det til senere. 

Jeg så hun gikk der. Ute i det fri. For første gang på lenge kjente hun på friheten. Og hun kjente hvor godt det føltes. Det så jeg på hele henne. Hun pustet inn den friske luften som om det var det beste som noen gang hadde skjedd. Aldri før hadde jeg sett henne med en slik rak rygg. Og med et så ekte smil om munnen. Den tunge skyen som så lenge hadde vært over henne. Med regn og torden. Uværet. Den var borte. Selv om solen ikke var oppe på himmelen kunne hun likevel kjenne på varmen denne kalde oktoberdagen. Og det kjentes så godt. 

Jeg vil alltid huske 14.oktober 2016. 

Jeg vil huske det som dagen jeg ble fri. Tankene raste i full fart på veien hjem fra sykehuset. Jeg kjente på så mange følelser. Det bruste i hele meg. Er jeg forelsket? Nei. Er jeg lykkelig? Kanskje. Er jeg trist? Nei, overhodet ikke. 

Jeg er lettet.

Jeg er fri.

 

#psykiatri #helse #psykiskhelse #mentalhelse #tvang

8 kommentarer
    1. Du har en fantastisk måte å ordlegge deg på. Ordene, innholdet går rett til hjertet.
      Måtte mange som jobber innen psykiatrien lese dette.
      Ta veldig godt vare på det, og få det med i boken din.
      For øvrig GRATULERER SÅ MYE! Tror du har oppnådd mye mer enn du aner.
      Du er en person med mange talenter, mange muligheter!! HURRA!

    2. Eline, jeg har lest litt på bloggen din og jeg har ikke ord for hvor modig jeg synes at du er som deler dine opplevelser i møte med psykiatrien. Stå på. Og gratulerer med din nyvunne frihet:)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg