JEG SÅ HUN SATT DER

Jeg så hun satt der. Alene. Omringet av spesialister og sykepleiere. Hun skalv på hendene. En tåre rant nedover kinnet hennes. Hun var redd. Men det var det ingen som så. De andre hadde hodene sine ned i papirer, vedtak og paragrafer.

Jeg så hun satt der. Hun var alene. Hun hadde mistet ordene. Det hadde ikke de andre. Du skal overføres til en langtidsavdeling nok en gang. Du er alvorlig syk og du trenger lenger tid på sykehus, sa de. Nå var det ikke bare en tåre som rant. Maskaraen hennes fosset ned fra øyene som karbonsort olje. 

Jeg så hun satt der. De andre så det og. Hun var så alene. Men de fortsatte. Du har brukt opp klageretten din. Du har tapt. Du skal flyttes til et nytt sykehus. Det vil være bra for deg, sa de. 

Jeg så hun satt der. Så redd. Så alene. Hadde hun hatt ord ville hun ha sagt at hun heller ville dø. Men hun sa ikke det. Hun sa ingenting. Det nyttet ikke. Hun ville si noe, men ordene kom ikke ut. Hun klarte ikke engang å åpne munnen. Jeg så hun hadde vansker for å puste. De andre så ikke det. Vi vil bare hjelpe deg, sa de. Nå var det ikke mer maskara igjen. Lommetørkleet var gjennomvått. 

Jeg så hun satt der. De andre så det og. Nå vil vi gi deg medisin, sa de. Hun ristet på hodet. Flere kom inn i rommet. Du må ikke gjøre motstand, sa de. Hun fortsatte å riste på hodet. Hadde hun hatt ord ville hun ha sagt at dette ikke var greit. Hun ville sagt at hun heller ville dø. Men hun sa ikke det. Jeg så hun ble løftet opp og ført til et annet rom. Jeg så redselen, frykten. De andre så ikke det.

Frykten var som en mørk sky som snart skulle bryte ut i regn. Det begynte å regne. Kraftig. Jeg så hun lå på sengen. Forsvarsløs. De andre holdt henne fast. Hadde hun hatt ord ville hun sagt at det gjorde fryktelig vondt. At hun heller ville dø. Men hun sa ingenting. Det fortsatte å regne. De andre brydde seg ikke om uværet. Det er for ditt eget beste, sa de til henne. Men jeg så at det gjorde vondt.

Jeg så hun spente hver eneste celle i kroppen. Lynet slo ned. Jeg så klærne hennes ble dratt opp. Jeg så nålen ble satt. Og jeg så henne. De andre gjorde ikke det. Hun var alene, med så mange rundt seg. Vi slipper snart, men da må du ikke slå, sa de. Hadde hun hatt ord ville hun sagt at ingenting spilte noen rolle lenger. At hun bare kunne dø. Men hun sa ingenting. Hun gråt ikke lenger heller. Hadde hun hatt mer krefter ville hun nok slått. Hardt også. Men hun gjorde ikke det. Hun hadde ikke flere krefter. Det så jeg. De andre så ikke det.

Jeg så hun satt der på sengen. Så alene. Det hadde sluttet å lyne, men det regnet fortsatt. Hun brydde seg ikke om det. Det kom til å bli en stund til hun fikk se solen igjen uansett. Det visste hun. Men hun sa ingenting.

Jeg så hun satt der. Så knust, så redd, så alene.

Noen ganger får jeg en opplevelse av å stå helt utenfor meg selv. Dette var en av de gangene. Noen ganger klarer jeg ikke stå i ting når det stormer som verst. Likevel får jeg med meg det meste. I dette tilfellet så jeg det hele utenfra, som på film. Og det er en type film man ikke ønsker å se om igjen. Det hender fremdeles at jeg våkner opp svett fra mareritt med slike hendelser. Det er ikke noe godt. Men jeg tror det er underbevisstheten min som jobber seg gjennom opplevelsene. Det må kanskje til. 

Det fine med hvordan ting er i dag er at jeg ikke har mistet ordene. Tvert i mot. Jeg har tatt ordene tilbake, og jeg bruker de for alt det er verdt. Det gir meg styrke og håp. Og det gjør meg mindre redd. Ord er makt. 

 

#psykiatri #helse #psykiskhelse #mentalhelse #tvang

12 kommentarer
    1. Min kjære kjære Vakkre datter ❤
      Igjen og igjen tar du pusten fra meg!
      Det er grusomt å lese det skrevet ned, selv om jeg har hørt det muntlig. 😢
      Det å være nærmeste pårørende i slike situasjoner er grusomt! Tenker bare på hvor grusomt du må ha hatt det. Og hvor mye makt de ansatte har!? Kan nesten sammenlignes med fengselsvesenet i Norge. Eller forresten så har de innsatte det der bedre enn pasienter i psykiatrien!!
      Som mor har jeg lidd med deg hver dag enda jeg har ikke følt det direkte på kroppen. Jeg elsker deg over alt på jord jenta mi! 😇😉👍💪❤

    2. “når du ser deg selv utenfra”
      Er det ikke da du har det så vondt at du faktisk må flytte deg selv ut av situasjonen.
      Overlevelses-instinktet flytter deg, for å ikke å dø av opplevelsen.
      (min tanke)
      Noen tegner seg et bilde av hvor du ønsker instinktet ditt vil ta deg med. En blomstereng, en seiltur..
      Nei, filosofen skal ikke mene så mye idag, tankene bare kommer.
      Stort hjerte til deg Eline

    3. Takk for åpenheten og ærligheten din! Jeg er pårørende som datter,og du setter ord på mye av det som min mamma har vært gjennom,og det hjelper meg det du skriver.Jeg kommer litt på innsiden en stund,om du forstår?
      Så takk for at du deler ❤️

    4. Jannicke: Kjære Jannicke. Tusen takk for en rørende tilbakemelding. Det er slike ord som gir meg styrke igjen. Som gir meg troen på meg selv. Jeg forstår godt hva du mener med at du kommer litt på innsiden. Det var det jeg ønsket å få fram gjennom tekstene mine. Jeg håper du og moren din har fått noe god hjelp. Varme hilsener fra Eline??

    5. Kjære vakre Eline ❤
      Det er så sterkt det du skriver, vondt og vakkert, vakkert fordi det er ekte. Tårene renner når jeg leser og tenker på deg 😢 Du er så flink til å sette ord på følelser og tanker jeg tror vi alle kan være innom, selv om vi ikke har vært der du har vært. Stolt av å kjenne deg, vennen ❤ klem

    6. Hei! Elsker bloggen din. Jeg skriver også en blogg om psykisk helse.
      Hadde vært koselig å tatt en prat med deg – du virker spennende å bli kjent med. Vil du legge meg til på fac? Mona marlane lund. Håper å høre fra deg <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg