VERDENSDAGEN FOR PSYKISK HELSE

I dag er verdensdagen for psykisk helse. En stor og viktig dag for meg, og for mange andre. Egentlig en viktig dag for alle mennesker. Det er en viktig dag fordi den markerer noe som er felles for alle mennesker, nemlig at vi alle har en psykisk helse. Denne dagen retter lyset på åpenhet rundt psykisk helse, og er med på å bryte ned noen av de tabuene som finnes. Dette er bra. 

I år var likevel første gangen jeg var med på noen arrangementer knyttet opp mot psykisk helse. Jeg startet dagen min tidlig på Nasjonalteateret. Organisasjonen Mental helse hadde i samarbeid med Verdensdagen for psykisk helse et arrangement hvor åpenhetsprisen skulle deles ut. Det skulle også være en samtale mellom blant annet statsminister Erna Solberg og psykologen Peder Kjøs. 

Jeg var en av de aller første som møtte opp i frykt av å ikke få plass. Dessuten syns jeg det var litt skummelt å dra helt alene, og tenkte jeg ville ha litt tid på meg til å akklimatisere meg. Det ble delt ut kaffe og frokost, og de fleste hadde et godt smil om munnen. Jeg slappet straks mer av. Vi ble ringt inn i salen og kunne sette oss ned. Jeg var spent, hadde sommerfugler i magen. Men jeg følte meg hjemme. Dette er jo noe som jeg i aller høyeste grad kan relatere til. Dette er noe jeg kan engasjere meg i.

Det ble snakket pent om fremgangen i åpenhet om psykisk helse, og det ble gitt gode eksempler på at vi i dag har kommet et godt stykke på vei. Det ble også snakket om viktigheten av individuell tilpasning, at man ikke kan følge en bestemt mal fordi det tross alt er mennesker man skal hjelpe. Jeg tror den som klappet høyest i salen var meg. Med hodet høyt hevet, en rak rygg, og et godt smil forlot jeg statsministeren og Nasjonalteateret. På vei til dagens andre arrangement måtte jeg ringe mormoren min for å dele gleden jeg kjente på.

Det neste som sto på agendaen min var et seminar på litteraturhuset. Tittelen på sminaret lød slik: finnes det verdighet i tvangen? En problemstilling som taler veldig sterkt til meg. Jeg hadde på forhånd forsikret meg om at ingen av spesialistene som tidligere har bestemt over meg skulle holde innlegg. Det ville rett og slett bli for tøft å sitte og høre på de. På tross av at jeg hadde gjort min research kjente jeg på noe som kunne ligne angst. På vei til litteraturhuset kjente jeg at jeg fikk klamme hender og en stadig økende puls. Hva om noen av legene, psykologene eller sykepleierne som hadde jobbet med meg også skulle dit for å høre på? Hva om de så meg der? Tanken på det gjorde meg fryktelig nervøs. Og det får meg til å tenke at jeg fremdeles har litt problemer i forhold til de ulike tvangsepisodene som har skjedd. Jeg hadde en indre dialog. Jeg sa til meg selv at dersom jeg møter på noen av de ansatte så har de jo alle en policy som går ut på at de ikke kan hilse på meg med mindre jeg hilser på de. Men de ville jo uansett ha sett meg. Og hva ville de da tenke om meg?

Uansett hvilke magiske evner jeg har opplevd å ha tidligere så har jeg aldri hatt en evnen som stopper andre mennesker i å tenke. Jeg prøvde å tenke at det på en måte bare var fint dersom ansatte jeg hadde kjennskap til kom. Det ville jo bare vist at de engasjerer seg for et svært viktig tema. Den tanken hjalp litt.

Jeg trakk pusten dypt og gikk inn i salen på litteraturhuset. Selvfølgelig var jeg en av de første som kom hit også. Jeg fant meg en stol helt nærme utgangsdøren, bare sånn for sikkerhetsskyld. Sakte men sikkert fylte salen seg opp. Jeg holdt et godt øye med hvem som kom og hvem som gikk. Faktisk hadde jeg full oversikt fra der jeg satt. Og til min store overraskelse var det ingen kjente å se. 

De klamme hendene mine var ikke fult så klamme lenger, skuldrene min senket seg, og jeg følte meg klar for det som nå skulle skje. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg hadde sett for meg på forhånd, men jeg var tydeligvis ikke mentalt forberedt.

Helt i starten fikk vi en fantastisk flott innledning som fremhevet at det nå jobbes for å redusere bruken av tvang. En innledning som fokuserte på tidlig innsats og på forebygging i psykiatrien. Det ble også fokusert på måten man blir møtt på som pasient, og at dette kanskje er det aller viktigste fokuset. Hjertet mitt dunket skikkelig fort, jeg kjente det bruste i blodårene mine. Dette engasjerer meg jo så voldsomt. Endelig var det noen som satte ord på de tingene jeg så ofte går og tenker på.

Så kom det en jurist som snakket om tvang, verdighet og menneskerettigheter. Han var opptatt av at når menneskerettigheter skaper balanse, så blir tvangen verdig. Han kom med eksempler på bruk av tvang og på bruk av mekaniske tvangsmidler. Jeg kjente jeg krympet meg litt, da dette var ubehagelig å høre på. Så kom juristen med flere eksempler på tvangsvedtak man kan fatte. Han snakket om tvangsmedisinering, bruk av beroligende legemidler, om fastholdning, skjerming, og om bruk av belter. Jeg har opplevd de alle.

Juristen sa at bruk av belteseng ut over 6 timer ikke er greit i følge menneskerettighetsdomstolen, og at bruk ut over 24 timer kan straffes. Han gjorde det klart og tydelig at det må fattes vedtak om slik tvangsbruk, og at slike vedtak kan klages på opp til tre nivåer.

De gangene jeg ble lagt i belter var det først for 7 timer, neste gang jeg ble spent fast var det for en hel natt. Det er ikke greit. Ingen fortale meg noen gang at jeg kunne klage på det. Jeg fikk aldri noen unnskyldning. Dette er hendelser som tydelig har satt spor i meg. Spor såpass tydelige at resten av seminaret ble en stor grøt for meg. Juristen fortsatte å snakke, men jeg hørte ingenting lenger. Jeg var så lei meg, og klarte ikke å skjule det. Damen ved siden av meg spurte om det gikk bra med meg. Jeg tørket tårene og ga henne et høflig ja. Men det gikk ikke bra. Noen få minutter senere reiste jeg meg og gikk.

På veien hjem gikk jeg og tenkte på et spørsmål de stilte publikumet i salen. Hvordan kan samfunnet best bruke tvang i helsevesenet?

Jeg tenker at det aller aller viktigste er å bruke tid på å trygge pasienten som opplever tvangen. SNAKK. Bruk tid på dialog. Informer pasienten om hva som skal skje, hvorfor det skjer, og ikke minst hør med pasienten hva han/hun tenker som situasjonen. Like viktig som dialog blir det å vise med kroppsspråket at man er rolig og behersket. Det blir viktig å vise at man har kompetanse til det man gjør, men at man gjør det på en menneskelig måte som gjør at pasienten føler seg ivaretatt.

Nå som jeg sitter trygt hjemme i min egen sofa, og ikke er omgitt av psykologer, jurister eller statsministre, kan jeg fordøye dagens inntrykk. En liten stund i dag følte jeg meg feig. Jeg følte meg feig som gikk ut fra et seminar med et så viktig tema som berører så mange. Jeg følte meg feig fordi jeg ikke klarte å stå i det og holde ut. Jeg følte meg feig som hadde grått over noen ord som dro meg tilbake til hendelser med mye tvangsbruk. En liten stund glemte jeg nesten følelsene jeg hadde da jeg satt på Nasjonalteateret og hørte på statsministeren snakke om åpenhet rundt psykisk helse. For da følte jeg jo på glede, engasjement, til og med stolthet. 

Jeg har lært mer om psykisk helse i dag enn jeg har gjort et helt liv. Mye på grunn av mine egne reaksjoner. Jeg har sett så mange flotte mennesker engasjere seg for en viktig sak. Hvorfor skal jeg da la en uttalelse, en kommentar om tvang, la meg føle meg slik? Jeg nekter å la enkelte hendelser holde meg nede mer. Det er kanskje noe jeg må minne meg selv på daglig, men jeg skal gjøre det. Og blir jeg i tvil skal jeg spole tilbake til minuttene på salen på Nasjonalteateret og følelsene jeg hadde der. Og funker ikke det så har jeg en flott mormor som kan minne meg på det hele.

Sånn helt til slutt. En liten oppfordring. Ta vare på hverandre. Hver og en av oss er unike og verdifulle. Vi trenger hverandre. Spør hverandre om hvordan dere har det, og svar ærlig når du selv blir spurt.

 

#verdensdagenforpsykiskhelse #psykiatri #psykiskhelse #helse #mentalhelse #tvang

 

8 kommentarer
    1. Det er jo absolutt ikke feighet. Det er følelsene og den traumatiske måten “behandlingen” foregår på.
      Det er det du kjenner, og forhåpentligvis derfor de har skjønt hvorfor temaet må på banen.
      Men hvor mage år de skal PRATE om det vet vi nok ikke enda.
      De ansatte du ikke ønsker å møte, er jo de som frembringer den vonde følelsen, ikke du som er feil.
      Tror ikke de ønsker å møte dere heller, av skam for hva de gjør.
      Tenk på det neste gang.

    2. Hei Eline ❤
      Synes du har skrevet en utrolig flott og reflektert artikkel om dagen din. Er så imponert over at du gikk på arrangementene, særlig det på litteraturhuset, som du måtte overtale deg selv til å gå. Ville jo nesten vært rart om du ikke reagerte når foredraget ble slik det ble, for selvfølgelig vil det være tøft å face.
      Du er rett og slett kjempetøff, vennen ❤

    3. Så kult at du valgte å dra dit og høre på! Det er tøfft gjort av deg! Jeg hadde ikke turt.
      Det er jo så viktig med fokus på psykisk helse, fordi alle har en psykisk helse.
      Du er inspirerende Eline!

    4. Hannah: Tusen takk Hannah! <3 Det var litt skummelt å dra helt alene, kanskje det hadde vært bedre om vi hadde dratt sammen. Kanskje du hadde turt da, og kanskje hadde jeg klart å bli sittende. 🙂

    5. Dette innlegget har jeg ikke fått med meg.
      Dette er utrolig sterkt å lese jenta mi. Tenk stille rolige Eline er så steike tøff at hun begir seg jammen meg ut på dette feltet også.
      Jeg synes ikke det var det minste rart at du forlot seminaret,selv om du ikke hadde noen egentlig grunn til å føle deg uvel. Stemmer det Nic sier.
      Stor klem fra en stolt mamma ❤❤❤

    6. Heidi Bauer: Takk mamma <3 Jeg følte meg jo egentlig ganske tøff den dagen. Helt fram til jeg knakk sammen. Tror man finner ut av hvor grensene går etterhvert. Det går jo an å være trist og sårbar, men fremdeles være tøff 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg