KONFIRMANTEN

Når man har sittet i utallige møter med behandlere, leger, spesialister og psykologer, så begynner man å gå rimelig lei til slutt. Man går lei samtalerommet, man går lei de kjedelige bildene som henger på veggene, og man går lei behandlerne. Man begynner kanskje å gjette seg fram til spørsmålene som kommer, og man kjenner igjen de ulike behandlingsmetodene. Noen ganger syns jeg det var direkte kjedelig. 

Under innleggelsene mine har jeg ofte opplevd at behandlere har blitt skiftet ut. Et skifte som er like spennende for hver gang. Hva slags personlighet møter jeg på nå? Er vedkommende snill? Streng? Eller kanskje slem? Jeg har møtt så mange forskjellige typer i behandlingsapparatet. Jeg pleier å si at jeg er veldig dårlig på å huske navn, men ekstremt god på å huske fjes. For å gjøre det litt enklere for meg selv valgte jeg å gi diverse behandlere kallenavn. Ikke høyt til de, men stille for meg selv.

Jeg har omtalt en av de som Heksa. Dette kallenavnet fikk hun av svært naturlige årsaker. Hun var i en stilling av høy posisjon, og hadde svært mye makt. Måten hun utøvde makten på gjorde at hun fikk nettopp dette kallenavnet. Heksa var ikke alene om å få et kallenavn. Jeg har også møtt Sporty Spice, Herr Tøffel, Frøken Fyrstikk, Diktatoren og Konfirmanten, bare for å nevne noen. Min erfaring var at dersom jeg ga behandlere kallenavn ble det helle straks mer interessant, og ikke minst litt mindre farlig. Jeg var ofte ganske redd behandlere som hadde stilling med mye makt, og jeg syns derfor det gjorde ting litt enklere å ha ulike kallenavn på de. 

Jeg skal nå fortelle litt om mitt møte med Konfirmanten.

Konfirmanten så ut som konfirmanter flest gjør. Han så ut til å være en 15 år gammel pubertal gutt. Han strakk seg ikke mer enn ca. 160 cm over bakken, og hadde et ansikt uten noe som helst tegn til skjeggvekst. Han var iført en dress som så ut til å være to størrelser for stor, sikkert så han skulle ha noe å vokse i. I tillegg snakket han som en konfirmant, noe jeg syns var veldig morsomt. Jeg måtte ofte ta meg litt sammen for ikke å le høyt i samtalene. Det hadde tatt seg dårlig ut. Tross alt snakket vi om ganske alvorlige ting.

Selv om jeg var fullstendig klar over at Konfirmanten kanskje hadde like mye makt som Heksa, så var han tross alt bare en konfirmant, og konfirmanter er jo ikke skumle.

I samtalene begynte jeg blant annet å fantasere om hva jeg skulle ha gitt Konfirmanten i konfirmasjonspresang. Jeg tenkte jeg kunne gi han et fint slips, så han kunne se litt mer voksen ut. Men fant vel ut at det ikke ville hjelpe stort mye. Jeg var også inne på tanken på å gi han en sekspakning med Tuborg, for å få han til å løsne opp litt. Men dette ville vel vært totalt uetisk av flere grunner, og dessuten ville det vært ganske vanskelig å få til rent praktisk. Jeg måtte nok finne på noe bedre.

Jeg lurte på hvordan foreldrene hans var, og så får meg at han sikkert hadde en veldig streng mor. Kanskje var han en skikkelig mammadalt. Mest sannsynlig så var han nok det. Jeg lurte på hva Konfirmanten skulle etter jobb. Kanskje skulle han i konfirmasjonsundervisning. Eller kanskje skulle han rett hjem til moren sin for å rydde rommet sitt. Han var sikkert avhengig av ukelønnen sin. 

Disse fantasiene mine førte til at jeg ofte falt litt ut av samtalene. Jeg husker behandlere sa at jeg virket fjern, og de spurte om hva jeg tenkte på. Jeg resonnerte meg frem til at jeg ikke kunne svare helt ærlig på det. Jeg ville jo ikke at personalet skulle få vite at jeg lagde min helt egen verden med fantasipersoner oppe i hodet mitt. Og dette kun for å underholde meg selv. Nei, det ville høyst sannsynlig bli oppfattet som psykotisk, og det forsøkte jeg jo sterkt å unngå.

På et tidspunkt trodde jeg at jeg hadde knekt den psykiatriske koden. Jeg trodde jeg visste hvilke spørsmål som ble stilt, og ikke minst hva jeg burde svare. Det var før jeg møtte Konfirmanten. Konfirmanten skilte seg litt ut blant resten av gjengen. Han stilte spørsmål som jeg aldri hadde sett komme. Hvem er Eline? Var et av de første spørsmålene han stilte meg. Jeg husker jeg ble helt satt ut. Jeg var så vant med å fokusere på sykdom og symptomer. Konfirmanten ba meg skrive ned fem sterke sider jeg hadde til neste gang jeg traff han. Han skulle bare visst hvor lang tid jeg brukte på dette. Jeg var blitt så vant med å omtale med selv som syk, vant til å se etter det negative. Jeg var blitt så vant med å beskrive de svake sidene mine at jeg nesten ikke kom på mine egne styrker.

Det var jo litt rart at jeg skulle la en konfirmant bestemme over meg. Jeg var jo tross alt oppe i 20-årene, og han var bare en konfirmant. At en konfirmant skulle bestemme hvilke medisiner jeg skulle ta, om jeg fikk være alene, og om jeg fikk gå ut av sykehuset eller ei, det var litt vanskelig å venne seg til. Men jeg fant ut at det tross alt føltes bedre enn om Heksa skulle bestemme. For jeg hadde vært under hennes trolldom tidligere, og det var ingen god opplevelse.

Jeg konkluderte etterhvert med at denne Konfirmanten var et friskt pust i en ellers så grå og kjedelig sykehushverdag. Og jeg fortsatte med å lage min egen fantasiverden. Jeg gjør det faktisk enda. Det gir meg pauser. Pauser fra sykdommen, pauser fra vanskeligheter, pauser fra livet. 

 

#psykiatri #helse #psykiskhelse #mentalhelse #sykehus

4 kommentarer
    1. Liker humoren din! Kjener meg igjen i at det å møte behandlere med høy stilling og mye makt er skummelt når man er pasient. Jeg fant ut at det hjalp litt å fundere på hvem de var på fritiden sin, når de ikke hadde på seg de psykiatriske brillene og kunne gjemme seg bak tittelen “psykiater” eller “psykologspesialist”. Hvilke hverdagslige problemer slet de med? Hadde de barn i trassalderen? Var de lykkelig gift? Eller kanskje en akademisk einstøing som kom i familiebesøk aleine? Det var morsomt å lage seg sånne scenarioer i hodet.
      Da jeg var utplassert på en ungdomspsykiatrisk sengepost i fjor måtte jeg jobbe oppunder den typen behandlere jeg selv hadde møtt som pasient. Som ansatt på helseinstitusjoner er det også en type hierarki, hvor man skal ha dyp respekt for behandlerne. Men her er man kollegaer, og jeg var ikke redd dem. Jeg fant på navn til noen av dem; Gymlæreren, Reklameplakaten, Bokhora, Frøken stresset og Forsiktig Strikkegenser. Fikk et litt nytt perspektiv på helsepersonell etter den praksisen 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg