HUMOR, LIKE VIKTIG SOM MEDISINER

De aller fleste har en eller annen form for humor. Selv har jeg vokst opp med mye av det. Jeg vil nesten påstå at jeg har fått galgenhumor inn med morsmelken. Familien min har den evnen at vi kan se det vittige selv i de mørkeste situasjoner. Dette har ført til at jeg alltid har hatt en god dose med selvironi, noe som har reddet meg under mange ulike omstendigheter. Det er ikke alltid det har slått like godt an hos behandlere, men for min egen del har humor vært redningen.

Jeg har følt meg som presidenten av verden. Jeg har følt meg magisk. Med lysende hender har jeg fulgt etter folk på trikken. Etter å ha hørt stemmer fra veggene fikk jeg et oppdrag som førte meg til Stockholm. Dette er ting man bare må kunne le av.

Det er ikke farlig å le. Det finnes mer enn nok alvor i psykiatrien, så vi behøver derfor de pausene som humoren gir. En god latter forlenger livet sies det. Jeg tror ikke det er uten grunn. Å bruke humor i en helsefaglig sammenheng kan være en god strategi på å forholde seg til noe som er følelsesmessig vanskelig å takle. Humor kan på mange måter være en viktig ressurs. Det kan bidra til å skape litt avstand til vanskeligheter og samtidig redusere spenninger i situasjoner. Det vet jeg for jeg har selv erfart det.

Jeg husker en av samtalene jeg hadde med behandler rundt den tiden jeg følte meg magisk. Hun var svært bekymret for mine stadig mer fremtredende psykotiske symptomer, og sa hun kom til å få meg lagt inn. Jeg responderte med å si til henne at jeg var overbevist om at hun gjorde dette av sjalusi. At hun rett og slett var misunnelig på meg og mine superkrefter. Denne uttalelsen har skapt mye latter i etterkant.

Ved en innleggelse på en akuttpost for ikke så lenge siden husker jeg veldig godt et rømningsforsøk. Jeg hadde hatt innestatus i et par døgn og skulle endelig få lov til å gå ut en tur i hagen med følge. Følget mitt var en psykologistudent, som jeg hadde et godt forhold til. Men jeg så mitt snitt til å kunne stikke av. 

Psykologistudenten sa på forhånd at vi kun skulle gå i hagen rundt sykehuset, jeg smilte pent og nikket enig. Hun reagerte på at jeg hadde tatt med meg vesken min, men jeg forklarte henne at jeg likte å passe på tingene mine. Det reagerte hun ikke på. 

Vi hadde så vidt kommet til det ene hjørnet av bygget før jeg la på sprang. Jeg kjente hun dro i jakken min og hørte hun ropte at jeg ikke skulle gjøre noe dumt. Jeg rev meg løs og fortsatte å løpe. Jeg kom meg ned til t-bane-stasjonen, men dessverre for min del var det over 5 minutter til t-banen kom. Det ga psykologistudenten nok tid til å varsle de andre, slik at flere kom etter meg. T-banen kom og jeg hoppet på, det samme gjorde personalet fra sykehuset. Hjertepumpa mi løp løpsk. Jeg gikk av på neste stopp, de andre kom etter. Jeg tenkte at nå måtte jeg bare legge på sprang, men før jeg hadde rukket å tenke tanken var det to stykker som tok tak i meg og holdt fast på hver sin side. FOR ET SYN. Jeg ropte at de skulle slippe, men de rikket seg ikke. Så sto vi der da. Jeg hørte de ringte politiet for å få bistand, og tenkte at hele situasjonen var absurd. Tenk på alle menneskene som gikk fordi. Hva kan de ha tenkt?

Denne episoden har skapt mye latter nå i etterkant. Gudskjelov. Jeg har klart å le av det, og de ansatte på sykehuset har klart å le av det. De har til og med fleipet med det. Jasså Eline, tok du deg en luftetur du da? Det er stund siden vi har trent så det var godt med en liten løpetur.

Jeg fikk etterhvert et veldig godt forhold til denne psykologistudenten. Noe av grunnen til det var at hun ikke var redd for å bruke humor. For meg skaper humor trygghet.

Jeg husker jeg skulle ha permisjon en gang hun var på jobb. Hun lurte veldig på hva jeg skulle bruke permisjonen min til. Jeg hadde planer om å drikke meg sørpe full så jeg bare lo høyt uten å si noen ting. Hun ble nysgjerrig og begynte derfor å gjette. Et av forslagene hennes var at jeg skulle ha permisjon for å henge på Oslo S. Det var jo ingen hemmelighet at jeg hadde vært mye på Oslo S for å lete etter lysende hender, så vi lo begge to. Så sa hun noe sånt som dette: Jeg tror egentlig ikke du er syk i det hele tatt, tipper du henger rundt på Oslo S for å selge hasj. Egentlig så er du en superhemmelig dealer som trenger en god dekkhistorie, og det er derfor du er lagt inn her hos oss. Du tjener sikkert fett på å selge hasj, det er derfor du har så fin veske. Sånn som jeg lo av dette. Jeg ler faktisk mens jeg skriver nå. Hun klarte noe veldig fa klarer. Hun tok den kjipe situasjonen min og gjorde det om til noe, som for meg, var hysterisk morsomt. 

Det skal sies at vi på dette tidspunktet hadde rukket å bli godt kjent, og at hun derfor tok en sjans med vitsen sin. Man skal selvfølgelig være forsiktig når det kommer til å gjøre narr av andres sykdom. Men i mitt tilfelle syns jeg det var så utrolig forfriskende å kunne le av situasjonen. 

Jeg har nevnt tidligere at jeg har brukt masse av tid på strikking av luer, bongotrommer, og på synging av Jan Eggum-låter. I tillegg til dette har jeg vært med på noe som heter bildeterapi. Jeg visste lite om hva jeg gikk til, men jeg visste jeg ville blidgjøre behandlerne, og at det derfor var viktig at jeg deltok på flest mulig sykehusaktiviteter.

Bildeterapien startet. Jeg satte med ned på en stol sammen med de andre pasientene, og så at det lå et blankt ark foran meg. Nora Jones var satt på i bakgrunnen. Akkurat passe psykiatrimusikk. Ikke for rockete, ikke for trist, og akkurat passe høyt. 

Velkommen! I denne timen skal dere ikke være redde for noen ting. Her er det rom for alt. Dere kommer til å få en oppgave som dere skal løse i løpet av timen. Her gjelder det å bruke kreativiteten. Dere skal alle lage et bilde, og så skal vi snakke om bildet etterpå. Oppgaven er: mal deg selv, men som et tre.

Jeg husker jeg måtte bite meg selv i leppa for ikke å bryte ut i latter. Jeg ønsker ikke å tråkke noen på tærne. Det kan godt hende at en god del har nytte av denne typen terapi, men for min del ble det litt sært. Ingen av de andre rundt meg lo, så jeg måtte pent fortsette å bite meg i leppa.

Uansett. Jeg løste oppgaven så godt jeg kunne, for jeg ville jo være en pliktoppfyllende og flink pasient. Jeg holdt meg godt fast i stolen, fortsatt med tennene i leppa, og stirret ut i luften. Slik satt jeg nok de første 10 minuttene. Så oppdaget jeg alle grønnfargene som lå på bordet (på dette tidspunktet hadde jeg et sykelig forhold til fargen grønn). Under ser dere resultatet mitt. Jeg husker jeg var så stolt. Greit nok, så ligner det kanskje ikke så mye på meg, men det er da hvertfall et tre. Og det er grønt. Jeg løste oppgaven på min måte.

Dette er også en situasjon som jeg har ledd mye av i etterkant. Jeg mener ikke å gjøre narr av alternativ psykiatrisk behandling, for det er noe vi trenger mer av. Men jeg valgte å se humoren i situasjonen. Håper ikke jeg har støtt noen.

En annen episode jeg husker svært godt fant sted på en langtidsavdeling. På dette tidspunktet hadde jeg vært lagt inn i ca. 2 måneder, så jeg begynte å bli rimelig lei. Permisjonene var blitt innskrenket, så jeg tilbragte mye av tiden inne på avdelingen. Det var rett og slett en ganske trist tid for meg.

Under et av morgenmøtene jeg deltok på ble det informert om at det skulle være en høstfest på sykehuset. Dette sykehuset hadde en tradisjon for å arrangere en fest for hver årstid. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle se for meg, men oppi hodet mitt var det noe som ikke helt stemte med kombinasjonen fest og sykehus.

Det er klart at dette helt sikkert var et tiltak de ansatte iverksatte for å gjøre noe hyggelig for oss pasienter, men jeg var ikke i noen særlig feststemning, og jeg så ikke noen grunn til å feire noe som helst sammen med de ansatte på sykehuset.

Jeg husker jeg fortalte dette til en ansatt som spurte meg om jeg hadde tenkt til å gå. Jeg kommer aldri til å glemme responsen hans. Han visste jeg var glad i musikk og festivaler, og sa derfor at jeg skulle se for meg denne festen som en slags festival. Han kalte det psykiatrifestivalen, og forklarte at i stede for alkohol så får vi medisiner, og at i stede for ordentlige band så stiller sykepleierne med musikk, sang og dans. Han klarte å få meg til å le. For første gang på flere uker så lo jeg skikkelig. Og det gjorde så ufattelig godt.

Jeg dro på denne psykiatrifestivalen. Mest sannsynlig kunne jeg skrevet en egen bok om den kvelden der. Det var så mye som ikke stemte. Der satt jeg, mellom pasienter og pleiere. Jeg hørte sykepleierne synge og spille gitar. De samme sykepleierne som tidligere både hadde tvangsmedisinert meg og lagt meg i belter. Og nå satt vi altså her i noe som skulle være et festlig lag. Det ble servert flott grillmat, og det var til og med tente lys på bordene. Lokalet var flott dekorert med pynt jeg selv hadde vært med på å lage. Et lite øyeblikk glemte jeg faktisk hvor jeg var. Men jeg ble rask minnet på det igjen da klokken bikket 21 og det var tid for utdeling av kveldsmedisiner.

På en merkelig og skrudd måte så var dette hyggelig. Kanskje ikke terningkast 6, men absolutt et avbrekk i en ellers så strevsom hverdag. Det var en interessant og annerledes festival. En festival jeg aldri kommer til å glemme. Jeg kommer heller aldri til å glemme pleieren som fikk meg til å le igjen.

Humor kan i mange tilfeller fungere som en sikkerhetsventil hvis trykket blir for stort, og det kan bidra til bedre kommunikasjon mellom pasient og pleier/behandler. Humor er ikke farlig. Humor skaper trygghet, og det er et viktig virkemiddel for å få folk til å slappe av. Når vi ler utløser kroppen endorfiner, som er kroppens eget lykkehormon. Jeg tror faktisk humor er like viktig som medisiner.

Så til dere som leser dette – le litt da vel. Og vil dere ikke le av dere selv, så kan dere le litt av meg.

 

#psykiatri #helse #psykiskhelse #mentalhelse #humor

4 kommentarer
    1. Jeg smiler og ler, mest til deg (ikke av deg, men til deg)
      Syns jeg ser en super-deprimert person som tar bildeterapien på alvor fordi det er den eneste måten å uttrykke seg på. Med deg ved siden av som har latterkrampe.
      Galehus … og alt til sin tid.
      Du skulle hatt jobb der, så du kan tjene penger på å gjøre ting på en riktig måte 🙂
      Hvorfor har de ikke funnet opp latterpillen som depot-medisin, det hadde vært noe.

    2. Nic: Godt du smiler og ler til meg. Latterpillen som depot-medisin var en interessant tanke. Kanskje jeg skal ta det opp ved neste time med behandler. Eller kanskje ikke, men fare for å virke manisk eller psykotisk. Uansett var det en fantastisk ide 🙂

    3. Langt avsnitt i dag jenta mi 😘
      Veldig intr det du skrev om i dag. LATTER har da aldri skadet noen!! Bare litt dumt å le på kanskje feil tidspunkt. Å ja galgenhumor har du fått inn med teskje!
      Husker du da jeg lå på sykehuset og hadde kraftige luftsmerter? Hvor du og mommi ( mormor) måtte gå ut på gangen fordi dere gapskrattet av meg?
      Bøller var dere. Bra skrevet i dag igjen jenta mi! Love mom ❤

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg