PSYKIATRIKULTUREN

Du vet den følelsen du hadde første skoledag. Usikkerheten som sprer seg i kroppen. Hvordan ser jeg ut? Hvor skal jeg sette meg? Hva tenker de andre om meg? Vel, litt sånn var mitt første møte med et psykiatrisk sykehus.

Som psykiatrisk pasient finnes det, i likhet med på skolen, en rekke regler for hvordan man skal te seg. Regler om å gå rundt anstendig påkledd, regler for besøk, regler for telefonbruk, forbud mot fotografering, forbud mot rusmidler, taushetsplikt osv.

Det vise seg for eksempel at enkelte pasienter hadde faste plasser på avdelingen, og dersom du befant deg på en av disse plassene – da kunne du enten risikere å få et blikk som kunne drepe eller eventuelt bli skjelt ut. Jeg husker en gang jeg opplevde sistnevnte. Jeg stod litt lenge foran kaffen en gang, jeg var usikker på om jeg skulle ha melk i eller ei. Dette resulterte i at jeg fikk en lang reprimande og trusler om politet fra en av mine medpasienter. 

Jeg lurte aldri på om jeg skulle ha melk i kaffen igjen.

Jeg fant også ut at det var bestemte temaer man ikke fikk lov til å snakke om. Som for eksempel medisiner, sykdom, erfaringer med psykiatrien osv. Jeg brant meg der et par ganger. Slikt snakker vi ikke om her. 

Jeg husker jeg tenkte men hva skal jeg snakke om da? Med tiden lærte jeg meg sikkert hundre forskjellige måter å snakke om været på, noe som har reddet meg ved flere anledninger. Det snakkes mye om været i Norge generelt, men på avdelingen ble dette mer enn et enkelt samtaleemne. Det ble en slags trygghet.

På avdelingene jeg har vært på er det ukeplaner man føler. Under ser dere et eksempel.

Jeg skal ikke utdype ukeplanen i detalj. Men det jeg kan si er at ukeplanen hadde behøvd en heftig oppgradering. Jeg husker at jeg, under en av mine innleggelser, lagde meg min egen ukeplan. En drømmeukeplan. Jeg førte opp ting som yoga, shopping og vinsmaking. Tenk da, hvor fint hadde ikke det vært?

I stedet har jeg brukt utallige timer på morgentrim, jeg har sittet i ring og sunget gamle låter av Jan Eggum, slått på bongotrommer, spilt yatzy, og ikke minst (favoritten til sykepleierne) strikket. Jeg har ikke tall på hvor mange luer jeg strikket i 2014. “Psykiatrilua” ble årets julegave til samtlige familiemedlemmer den julen. Beklager det.

Når man er lagt inn på sykehus, det å være somatisk eller psykiatrisk, så er man i en svært sårbar situasjon. På de avdelingene jeg har vært på har det vært plass til ca. 10 stykker. Vi mennesker er jo sosiale vesener, og det er derfor normalt at man blir kjent med noen på veien.

I en god stund gikk jeg rundt og var redd for de andre pasientene. Da jeg sluttet med det innså jeg at de var, i likhet med meg, helt normale mennesker. Mennesker som også hadde havnet i en kjip situasjon.

Jeg har blitt kjent med så mange fantastiske personligheter opp igjennom innleggelsene mine. Mennesker jeg ikke ville blitt kjent med ellers. Jeg har møtt helt spesielle mennesker jeg aldri kommer til å glemme. Mennesker med ulike diagnoser, og med ulike personligheter. Mennesker som har vært, og som fortsatt er en stor inspirasjon for meg.

En annen regel som eksisterer på sykehuset er at man ikke får lov til å gi hverandre ting, og man skal helst ikke utveksle telefonnumre. Denne regelen blir selvfølgelig brutt i ny og ne. Som pasient kan man lett havne i en slags passiv rolle. En rolle hvor man kun er til for å motta tjenester fra helsevesenet. Derfor gjør det godt å bryte regelen om å gi bort ting en gang i blant. Over ser dere et kort jeg fikk av en helt enestående dame. Hun har en veldig spesiell plass i hjertet mitt.

Det er klart at i en slik setting blir man kjent på godt og vondt. Man ler sammen, gråter sammen, man spiser sammen, ser på tv sammen, man er med på forskjellige grupper sammen, og man sover under samme tak. Man kan se på det som en litt ekstrem versjon av en folkehøyskole. Forskjellen er bare at det er folk i hvite frakker der, og at i stede for boller og brus så serveres det en del medisiner og sprøytespisser.

Etterhvert som tiden gikk var det flere fenomener jeg begynte å kjenne igjen med psykiatrikulturen. Jeg begynte å skjønne når det var trygt å sitte på fellesstuen, og jeg forstod når jeg måtte gjemme meg på rommet.

Dersom én pasient først begynte å skrike, sparke eller slå i vegger, ja da kunne du nesten banne på at det smittet over på de andre, og at noen mest sannsynlig fulgte opp med en annen utagerende handling. For eksempel knuse et glass. Et bisart bevis på at vi mennesker er flokkdyr, og at vi blir påvirket av hverandre.

Er det noe jeg har lært av psykiatrien og av psykiatrikulturen så er det at jeg er svært tilpasningsdyktig. Det er utrolig hva man kan klare og venne seg til. Og jeg har vært i en del merkelige situasjoner de siste årene.

Man venner seg til å bli observert og vurdert til en hver tid. Man venner seg til å ha øyne på seg konstant. Man venner seg til å sitte i grupper å dele sine innerste følelser.

Man venner seg til og med til å synge gamle Jan Eggum-låter.

 

#psykiatri #helse #psykiskhelse #mentalhelse #kultur

4 kommentarer
    1. Hei Vakkre jenta mi….igjen som før sagt. Du skildrer og skriver på en sånn måte at jeg nesten både lukter og føler det du har vært med på. I tillegg har jeg vært alle steder og du legger ikke på engang! Du skriver nøkternt og utifra dine erfaringer.
      Kjærlig hilsen en kjempestolt mor!! 😇❤❤❤

    2. Helt enig Heidi, og dette er nøkternt. Følelsene er nok ENDA større enn det som kan beskrives, for følelsene er så mange, så forskjellige men så samstemte. If this makes any sense.
      Snakk om snøfnugg, du er ett av dem.

    3. Nic: Tusen takk søte Nicole. Det er klart det er store følelser det er snakk om. Lurer på om jeg noen gang vil klare å finne ord som passer for å beskrive de. Det står mye mellom linjene mine.
      Fra et snøfnugg til et annet <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg