PSYKIATEREN SOM SA UNNSKYLD

Det nærmet seg slutten på en av mine innleggelser. Jeg hadde mye permisjon fra sykehuset, men hadde uteblitt fra avtaler i en ukes tid. Jeg hadde nesten ikke sovet, og enkelte symptomer begynte å bli mer fremtredende igjen. Jeg var redd for hvilke tiltak som kunne settes i gang pga. det. Jeg har nemlig tidligere erfart at permisjoner har blitt dratt inn, og at utskrivelser har blitt utsatt. Derfor valgte jeg å unngå eventuelle ubehageligheter så lenge jeg bare kunne. Taktikken min fungerte bra, helt til det kom to personale på døren min hjemme for å hente meg tilbake til sykehuset.

Jeg var så nervøs på veien tilbake. Dessuten hadde hendene mine begynt å lyse igjen, noe jeg var livredd for at skulle ødelegge for meg.

Da vi kom tilbake til sykehuset var det rett i samtale. Til stede var en lis-lege (lege i spesialisering), en sykepleier, psykiateren min, og meg. Jeg følte meg så liten. Alle hadde noe å si om meg. Den med sterkest meninger var psykiateren min.

“Hvorfor har du ikke kommet tilbake til avtalene? Hvorfor har du ikke tatt telefonen? Hvorfor virker du så fjern nå? Det har blitt registrert at du har mer fremtredende symptomer. Du har lang latenstid, du snakker usammenhengende, og du har hallusinoser. Kan du forklare dette for oss?”

Jeg kunne overhodet ikke forklare meg. Var ikke dette spørsmål som psykiateren selv burde ha svar på? Jeg kjente klumpen i halsen bli større og større. Jeg kjempet hardt i mot for ikke å gråte. Jeg ville ikke unne de det synet.

“Hvordan tenker du at du skal klare å fullføre skolen? Hvordan tenker du at du skal klare å kunne bo hjemme? Og hvordan tror du nettverket ditt vil forholde seg til deg når du går rundt med en lysende hånd? Det er jo helt sprøtt. Jeg tror ikke det kommer til å holde. Folk kommer til å trekke seg unna deg.”

Hvor kom alle disse spørsmålene og påstandene fra? Var dette en slags grusom taktikk for å knekke meg? Jeg ble helt stum, klarte ikke si noen ting. Dessuten er 3 mot 1 ganske feigt spør du meg. For det var slik jeg følte at det var. Det var de mot meg.

Da møtet var over fikk jeg overraskende nok lov til å reise hjem igjen, under forutsetning at jeg møtte opp dagen etter til avtalt tid. Selv om alt talte i mot at jeg skulle gjøre det, så gjorde jeg det likevel. Klar for nok en skyllebøtte dukket jeg opp på sykehuset. Det som da skjedde overrasket meg stort.

Psykiateren min kom inn i samtalerommet og gav meg noe som så ut som et halvhjertet smil. Så kom han bort til meg å strakk ut hånden. Jeg gjorde det samme. Så tok han godt tak i hånden min og sa et ord jeg aldri kommer til å glemme. Han sa unnskyld. Et ord jeg ikke har hørt hverken før eller etter i psykiatrien. Han sa han hadde tenkt mye på gårsdagen, og at han hadde innsett at han var litt krass. Han sa at hadde han snakket slik til sine egne barn så hadde de kjeftet på han, for slik gikk det ikke an å snakke til noen. Han sa han var lei seg for det.

Dette er den eneste gangen jeg har fått en unnskyldning fra noen i helsevesenet. En unnskyldning som betydde så uendelig mye. Tenk hvis flere kunne gjort som han gjorde.

Vi er alle bare mennesker. Leger, pasienter, psykiatere, pårørende osv. – alle er bare mennesker. Og mennesker gjør feil. Det som skiller for mennesker fra for eksempel dyr er språket. Språket gjør oss mennesker helt unike. Det gjør oss i stand til å rette opp feil. Det gjør oss i stand til å gjøre noe så enkelt som å si ordet unnskyld. Et ord som kan bety så mye.

Ordet i seg selv fjerner ikke en handling, men for min egen del så kan det gjøre det lettere å akseptere skaden som har skjedd. For jeg kan tilgi.

I samtalene som fulgte hadde jeg et helt annet syn på denne psykiateren. Han var ikke lenger en stor skummel ulv. Han var blitt et menneske. Et menneske jeg var litt mindre redd for. Tenk så mye et enkelt ord kan bety. Jeg har ikke hørt om noen som har tatt skade av å vise litt mer ydmykhet. Jeg tror man kan vinne så ufattelig mye på det. Det viser styrke å innrømme at man har tatt feil.

Det viser styrke å si unnskyld. 

 

#psykiatri #psykiskhelse #helse #mentalhelse 

6 kommentarer
    1. Flott Eline,
      Det er de få som klarer å innrømme feil, eller som kan vise ydmykhet som får tiltro og respekt.
      Jeg trodde dette var psykologi.

    2. Jeg som bestefar har sett på avstand hvordan Eline forsøker å leve et normalt liv.
      Jeg har forstått at dette er ikke enkelt å takle problemene som oppstår undervegs.
      Det er vond å ikke kunne være tilstede.
      Jeg håper bare at ærligheten ikke misbrukes av systemet.
      Stolt av deg Eline og at du åpner munnen

    3. Jürgen Busse: Tusen takk for at du leser mine tekster kjære Opa. Det betyr mye for meg. Jeg håper også at mine tekster etterhvert når ut til fagfolk. Jeg tror ikke ærligheten misbrukes av systemet. Jeg tror ærligheten kan bli brukt som læring – noe jeg håper at vil skje en dag.
      Koselig å høre du er stolt av meg. Jeg skal fortsette å åpne munnen så godt det lar seg gjøre.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg