REISE PÅ PSYKOTISK GRUNNLAG

“Det var veggene som sa det. Jeg har fått et oppdrag, et viktig et. Og det er utenlands. De lysende hendene mine bekrefter det. Stemmen fra veggene sa at Stockholm var destinasjonen. Det må jo være en veldig viktig grunn til at akkurat jeg fikk den beskjeden. Jeg må da være helt spesiell. Jeg er enda ikke helt sikker på hva jeg skal gjøre når jeg kommer til Stockholm, men jeg er ganske sikker på at det er en person der som jeg må snakke med. Kanskje en person som også har lysende hender. En person som har noen svar.”

Jeg bestilte billett, og dagen etter var jeg på vei mot Stockholm. Det kilte i magen, jeg var full av forventninger, full av håp. Med sekken på ryggen dro jeg hjemmefra grytidlig. Jeg kom meg til Gardermoen uten problemer, sjekket inn, og ventet spent ved gaten. Jeg følte nesten at folk kunne se på meg at jeg hadde et oppdrag, så viktig følte jeg meg. Da jeg gikk ombord i flyet så jeg at det var helt fult. Jeg satt meg på plassen min, som var ved siden av et søtt, eldre ektepar. “Reiser du alene du da?” spurte de. Ja, svarte jeg stolt. For det var det jeg gjorde. Jeg var nemlig ute på et viktig oppdrag. Et oppdrag jeg hadde fått av veggene mine hjemme i leiligheten.


 

Det hele endte med at jeg var på Arlanda flyplass i over 7 timer. Flyet hadde så vidt landet da jeg innså at Stockholm umulig kunne være den rette plassen. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg, var kjempeforvirret og redd. Ikke minst var jeg forbanna på meg selv, som hadde sløst bort både tid og penger på en reise som ikke ga noen resultater. Eller, resultater ga det jo, men ikke av det gode slaget.

På dette tidspunktet var jeg dagpasient på sykehuset. Min lille utflukt førte til at jeg ble hentet på Gardermoen senere samme dag, og fraktet tilbake til dit. Det ble da vurdert at jeg måtte være der som døgnpasient igjen. Jeg var selvfølgelig helt knust. Og jeg har aldri følt meg mer alene. 

 

#psykiatri #helse #personlig #psykose

2 kommentarer
    1. Hei jenta mi, igjen må jeg berømme dine skriveferdigheter og at du klarer å skrive og fortelle på en måte som om jeg er med deg på reisen din.
      STOR RESPEKT for det du gjør nå, for du har holdt alle kortene inntil deg. Klem mamma ❤

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg