10 tanker på psykiatrisk

Jeg drømte mye i natt. Det kjente jeg da jeg våknet. For jeg skjønte ikke hvor jeg var. Det hjelper kanskje heller ikke at jeg har byttet rom frem og tilbake fra akuttavdelingen. Nå er det fullt på begge poster. Jeg har fått tildelt et undersøkelsesrom som kriseløsning. Men det funker helt fint. Det er virkelig ikke det som er problemet.

Jeg lurer på hvor mange runder rundt bygget jeg får gå i dag. Det må jo være noen med meg så det er begrenset med lufteturer. I går ble det 12 runder. Kanskje vi slår det i dag.

Hvis klokken på stueveggen tikker en desibel høyere kommer det til å klikke for meg også. Kanskje jeg skal diskret og forsiktig ta den ned fra veggen og ta ut batteriene?

Jeg kikker meg i speilet. Hvorfor er øyene mine så hovne? Jeg ser faktisk litt rar ut. Ikke det at jeg bryr meg så veldig om hvordan jeg ser ut. Jeg er tross alt på et sykehus. Men likevel, dette ser merkelig ut. Som om jeg har vært i slåsskamp. Men det har jeg jo ikke akkurat. Så kom jeg på gårsdagen. Hulkingen fra rommet mitt. Den kom fra meg. Jeg gråt nok mer i går enn jeg har gjort det siste halve året tilsammen.

Jeg lurer på hvor fort jeg egentlig klarer å løpe. Og hvis jeg tar bra nok med sats mot veggen, vil jeg klare å knuse den?

Jeg sitter i hjørnet mitt på stua. Forsøker så godt jeg kan å stenge ute tikkelyden fra klokken. Blikket mitt veksler mellom å hvile på de forskjellige bildene på veggene. Foran meg henger et bilde av en gutt som gråter ved siden av en hest. Bak meg henger et bilde av en sommerfugl, fanget i bur. Jeg lurer litt på hva dekoratørene her har tenkt. Hva er tanken bak. Hvilke følelser vil de formidle? Eller kanskje det er en merkelig sans for humor som jeg ikke forstår.

Jeg kikker opp. Lysene i taket er hvitere enn huden min. Det gjør vondt i øynene å se på. Best jeg lukker de.

For en uke siden gjorde jeg noe veldig dumt. Det preger meg i dag. Kanskje derfor jeg føler meg litt tung og nummen. Nei vent, det er medisinene. Men likevel, jeg kjenner på en optimisme. Kanskje ting vil ordne seg likevel.

Så mange tanker. Samtidig. Det gjør vondt å tenke. Noen ganger stopper det litt opp også. Men jeg vil ha tak i dem alle. Det er bare det at jeg ikke får tenkt en tanke ferdig før det kommer en ny. En sykepleier her sa vi i snitt tenker ca 50.000 tanker i døgnet. Da er det jo umulig å få med seg alt. Kanskje jeg får slå meg til ro med det.

Jeg tenker enda på antibacen. Om jeg skal ta og drikke av den. Etanol står det på den. Det kan umulig være bra. Men den er så tilgjengelig. Jeg klarer ikke å fjerne tanken ut av hodet mitt. Men tanker i seg selv er jo ikke farlige. Det å handle på de derimot kan være det.

6 kommentarer

Siste innlegg