Hvor blir det av mestringsfølelsen?

Mitt navn er Eline. Jeg er en 26 år gammel kvinne som bor i Oslo. Jeg liker Susanne Sundfør, kanel, høsten, og gode mennesker. På mange måter er jeg helt normal. Du ville nok ikke tenkt at det var noe spesielt med meg hvis du passerte meg på gata. Men i likhet med alle andre mennesker har også jeg utfordringer.

Mine utfordringer er psykoser. Fra 2014 har jeg nesten vært mer inne på sykehus enn jeg har vært ute i det fri. Dette har uten tvil satt livet mitt på vent mange ganger.

Tidligere i år måtte jeg også gi fra meg studieplassen min på det som jeg trodde var drømmestudiet. Jeg avsluttet studiet på grunn av sykdom. Det ble rett og slett for utfordrende. I etterkant har jeg fått vite at jeg mest sannsynlig hadde mistet plassen uansett, selv om jeg ikke ønsket det selv. Denne opplevelsen gjorde noe med meg. På mange måter traff jeg nok den berømte veggen.

Heldigvis for meg er jeg født optimist. Det tok ikke lang tid før jeg klarte å se framover. Det slo meg hvor mange nye muligheter jeg hadde. Kanskje var det ikke sosionom jeg skulle bli likevel. Kanskje skulle det bli godt å gjøre noe helt annet.

Etter mange samtaler, med leger, behandlere, og nære pårørende, landet jeg til slutt på at jeg ville jobbe en periode. Få en tenkepause. Tjene penger. Og kanskje viktigst av alt, føle mestring igjen.

Nå er det over ½ år siden jeg avsluttet studiet. Og jeg står fremdeles uten jobb. Det gjør noe med selvfølelsen. Selv om jeg er født optimist, så er jeg bare et menneske jeg også. Dette er rett og slett dritt. Hvor blir det av mestringsfølelsen? Og hvorfor er ikke jeg ute i jobb nå?

Jeg vet ikke hvor mange timer, dager, uker jeg har brukt på å lete etter stillinger, skrive søknader, levere de fysisk, ta telefoner osv. Jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier jeg har søkt på rundt 100 stillinger. Og jeg har ikke blitt kalt inn til et eneste intervju.

Jeg kan ikke vite noe for sikkert, men jeg kan lage meg ulike teorier. Jeg skriver ikke godt nok, jeg prøver ikke hardt nok, jeg er for gammel, for ung. Eller så er det det jeg frykter aller mest, som jeg vet at gjelder mange flere enn meg, det at jeg har hull i min CV. Jeg har også tidligere vært åpen om mine utfordringer, nettopp fordi jeg tenker at åpenhet er viktig i vårt samfunn. Hva om det nå er denne åpenheten som kommer tilbake og biter meg i rumpa? Jeg håper ikke det.

Foto: Marte Horvei

I følge mamma er jeg fortsatt ung. Vi unge er fremtiden. Jeg er en av mange unge mennesker som i dag strever med en eller annen psykisk lidelse. Men vi har alle utfordringer. Noen trenger medisiner for blodtrykk, andre trenger kanskje krykker for dårlige knær. Jeg er en av mange som trenger medisiner for å regulere humøret. Jeg er ikke så spesiell.

Igjen, vi unge er fremtiden. Samfunnet må satse på oss, bruke tilgjengelige ressurser, for at vi skal kunne delta i skole og arbeid. Jeg mener sterkt at alle, absolutt alle, har noe å bidra med i samfunnet. Det gjelder uansett psykisk lidelse eller ei.

Lediggang er roten til alt ondt, er det noe som heter. Det trenger ikke være så svart hvitt. Det trenger ikke være full jobb eller ufør. Jeg mener vi må være mer kreative enn som så.

Selv om jeg kanskje ønsker meg ut i full jobb og studier, helst samtidig, så sier det seg selv at det kanskje ikke er helt realistisk. Da gjelder det å se mulighetene. Det gjelder å ha fokuset på ressursene som allerede er der. For de er der.

Vi er alle forskjellige. Det finnes mange måter å leve et liv på. Men selv om vi alle er forskjellige, finnes det likevel mye som er likt. Jeg vil påstå at du som leser dette har akkurat det samme behovet som meg for å oppleve mestring i hverdagen som meg. Alle trenger vi å føle at vi får til noe. Syk som frisk. Vi trenger å kjenne at det er en mening med å være tilstede. Det må da være noe av det viktigste i livet.

Hvis det å ha noe meningsfullt å gjøre viser seg å være noe av det aller viktigste for den psykiske helsen, hva skjer da når det uteblir?

Det er ingenting jeg ønsker meg mer enn å få meg en utdanning som på sikt kan føre til en jobb. Ikke bare for å gi meg en sikker inntektskilde, noe som også er veldig viktig, men kanskje mest av alt for at også jeg skal kunne bidra med noe. Er det plass til meg?

Jeg vil så gjerne gi noe tilbake til samfunnet. Det samfunnet som i så lang tid har hjulpet meg.

Kan jeg få lov til det?

 

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #psykose #innleggelse #sykehus #verdensdagen #verdensdagenforpsykiskhelse

6 kommentarer

Cecilie kristiansen

11.10.2017 kl.11:40

<3

elineredderverdenlitt

15.10.2017 kl.09:08

Cecilie kristiansen: <3

Lisa

11.10.2017 kl.20:00

Kjære Eline. Jeg håper også at det ikke er åpenheten som biter deg i rumpa. Du fortjener å heies frem, ikke holdes tilbake. Det skal være plass til alle som ønsker å bidra :) Dessverre er det jo sånn, at hull i CVen har negativ betydning. At du ikke skriver godt nok, eller prøver hardt nok, stemmer dårlig med det jeg vet om deg :) Nav har arbeidstrening og mange samarbeidspartnere, kunne det vært aktuelt å prøve? (jeg vet ikke hva du har vært gjennom før, men jeg har hørt om endel som får jobb etter at prøveperioden er over nettopp fordi de får vist hva de faktisk kan få til)

Det kan også være fint å starte som frivillig. Det har jeg gjort, og hatt positive erfaringer med. Da har du plutselig en referanse å vise til, og noen som kan backe deg opp :) selv om det er ulønnet kan det være hjelp på veien mot målet. Røde kors, frelsesarmeen, hvilken som helst butikk hvis det er interessant, biblioteket, støtteperson for brukerorganisasjoner/ likemannstjeneste - som frivillig kan man jo gjøre hva som helst. Hva har du lyst til, hva hadde vært gøy for deg? Mye folk, lite folk, klær, dyr, unge, eldre, kunst, bøker, noe annet?

Det trenger jo som du sa ikke å være noe voldsomme greier, for at det skal bety noe for deg :) Klem

elineredderverdenlitt

15.10.2017 kl.09:08

Lisa: Du skriver så fint Lisa! Tusen, tusen takk <3

Liselotte

11.10.2017 kl.20:30

Kjære Eline ❤

Som du veit, så er du den tøffeste jenta jeg kjenner 💪 Selvfølgelig bør noen se hva slags ressurs du er, så jeg håper virkelig det ordner seg på jobbfronten om ikke alt for lenge.

Men mens du venter, så må du ikke miste mestringsfølelsen. Tenk alt du mestrer hver dag, og ikke minst alt du skriver i bloggen din her, det er virkelig noe du mestrer 😗

Kanskje du rett og slett burde satse på å skrive noe, spaltist et eller annet sted? Har i farta ingen konkrete ideer, men kunne du ikke forsøkt å sende inn tekstene dine til noen aviser og høre med de? Bare noen tanker som falt ned i meg 😊

❤ Klem fra Liselotte

elineredderverdenlitt

15.10.2017 kl.09:08

Liselotte: Tusen hjertelig takk for så gode og varme ord Liselotte <3

Skriv en ny kommentar

elineredderverdenlitt

elineredderverdenlitt

26, Oslo

Jeg er en helt normal jente med en helt normal diagnose. Jeg vil på denne bloggen dele noen av mine erfaringer, og på den måten redde verden. Litt. Ønsket mitt er å fjerne tabuer rundt psykiske lidelser. Kontakt: elineskaar91@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits