MIN STØRSTE FRYKT

I mitt 26-årige liv har jeg vært redd for mange ting. Jeg har vært redd for edderkopper, trange rom, og høyder. Jeg har vært redd for leger, psykiatere, og medisiner. Likevel kan dette være forbigående redsler. Jeg skal nå fortelle om noe som har vært mer vedvarende hos meg. En iboende frykt jeg har hatt så lenge jeg kan huske.

Min største frykt er nemlig at folk skal gi meg opp. Det gjelder lærere, leger, og behandlere. Det gjelder medstudenter, venner, til og med mine foreldre. Jeg har mange ganger vært nære ved å gi opp meg selv, og har derfor hatt et sterkt behov for at folk rundt meg skal beholde troen. Jeg har vært livredd for at folk skal gi meg opp på grunn av diagnosen min. Og jeg har vært redd for at mine nærmeste ikke lenger ville ha noe mer med meg å gjøre etter ørtende runde på sykehus. Jeg har vært så redd, så redd.

2015 og 2016 var årene jeg tilbragte mer tid på sykehus enn jeg gjorde ute i det fri, og da under tvang. Når man er underlagt tvungent psykisk helsevern blir man fratatt all kontroll. Dette har bydd på store utfordringer for meg. Å miste kontrollen over eget liv gjør noe med oss mennesker, det er det ingen tvil om. Selv om jeg muligens er en kontrollfreak, så tror jeg ikke jeg er alene om å ha et ønske om å styre eget liv.

For mange kan kanskje psykiske lidelser virke skremmende. Det finnes ingen bestemt kur eller noe fasitsvar for hvordan man skal håndtere de. Dessuten hører man mye rart om psykisk sykdom. Det er ofte sterke fordommer knyttet til bestemte lidelser. Enkelte vil kanskje heller skygge banen enn å involvere seg.

Vi har alle lest om mennesker som er strafferettslig utilregnelige. Mennesker som ikke kan bli dømt til fengsel på grunn av for eksempel psykose. La meg bare gjøre en ting klart. Psykoser er ikke det samme som å løpe rundt naken å drepe tilfeldige mennesker på gaten.

Jeg har selv erfart at det meste jeg har sagt eller gjort har blitt sett i lys av min diagnose. Ting jeg, ute i det fri, hadde opplevd som normalt, har blitt sett på som sykt. En beskrivelse av min psykiske lidelse med påfølgende beskrivelser av symptomer. Jeg har opplevd at handlingene mine har blitt forklart som et bestemt symptom. Ansvaret har da forflyttet seg fra meg, som selvstendig individ, til sykdommen min. Faren med å legge all skyld over på en sykdom, på diagnosen, er at man overser mennesket bak selve handlingen. Handlingen blir et symptom på en diagnose, og ikke en konsekvens av egen fri vilje.

Her kommer en påstand. Når det forventes en viss oppførsel av et menneske, oppfører mennesket seg deretter. Enkelte handlinger kan derfor bli framprovosert. Blir man behandlet som en psykiatrisk pasient, ja da oppfører man seg til slutt som en. Faren ved å få tildelt en slik rolle er at det kan være svært vanskelig å bryte ut av den. Vi blir formet av de sosiale rammene rundt oss.

Hva skjer da, når man mister all kontroll? Når man blir tvangsinnlagt for ente gang. Jeg for min del husker jeg nådde et punkt hvor jeg ikke lenger turte å ha egne meninger. Jeg visste at beslutningene uansett ble tatt for meg, så jeg valgte å tie. Jeg ga rett og slett opp meg selv. En fare med dette er at man risikerer å bli likegyldig. At ting rundt en ikke lenger betyr noen verdens ting. Det å være likegyldig er etter min mening den verste tilstanden man kan være i.

Jeg opplevde at enkelte sosiale relasjoner visnet hen. Noen sa rett ut til meg at situasjonen min var for mye å takle, og at de av den grunn har valgt å trekke seg ut. Dette var det jeg fryktet hele veien, så det gjorde forferdelig vondt. Men jeg har aldri blitt gitt opp. Tvert i mot. Jeg har kanskje et litt mindre nettverk, men det er et jævlig bra et.

Er det noe de rundt meg har lært meg så er det viktigheten av åpenhet. Jeg har selv kjent på hvor mye det betyr når noen rundt meg, noen jeg bryr meg om, åpner seg og betror seg til meg. Det er jo en tillitserklæring. Da jeg begynte å åpne meg gjorde jeg situasjonen enklere for meg selv. Ved å invitere mine nærmeste inn, ved å bruke mine egne ord til å forklare hva som foregikk, knyttet jeg bånd sterkere enn noensinne med de rundt. Det kommer jeg aldri til å angre på.

Jeg har hatt mine nærmeste venner med i møter på sykehuset, og jeg har hatt mine nærmeste pårørende med i samtaler med behandlere. Jeg har funnet så mye støtte i de rundt meg at frykten for å bli gitt opp etterhvert har blitt litt mindre. I dag gleder det meg å kunne si at min største frykt ikke lenger er fullt så stor.

Jeg nektet å miste all kontroll. Jeg nektet å la meg institusjonalisere. Og jeg fant igjen ordene. Det er jeg så ufattelig glad for i dag.

 

#psykiatri #psykiskhelse #tvang #psykose #frykt #sykehus #innleggelse

6 kommentarer

Sarah Nazeem

12.08.2017 kl.18:37

<3

elineredderverdenlitt

13.08.2017 kl.11:25

Sarah Nazeem: <3 <3

Jan Erik

14.08.2017 kl.13:01

Jeg har fulgt med på bloggen din lenge, Eline. Har fulgt dine opp - og nedturer. Kan forstå de rundt deg som syns det blir for mektig og svært å forholde seg til på nært hold.

Det må være en påkjenning for deg også, å vite at du sliter på andre. Men din største styrke er din evne til å sette ord på hva du føler og tenker. Få oss andre til å forstå noe av det du føler og tenker. Så jeg håper du fortsetter å skrive. Jeg lover at jeg skal fortsette å lese.

😙😙😙

elineredderverdenlitt

15.08.2017 kl.10:23

Jan Erik: <3 Takk for gode ord Jan Erik!

aventurin

16.08.2017 kl.16:34

<3 Veldig bra det du skriver om. Kan kjenne meg igjen også. Synes det var et flott innlegg, og du er en sterk person!

elineredderverdenlitt

17.08.2017 kl.09:44

aventurin: Tusen, tusen takk! :) Det var hyggelig å høre! <3

Skriv en ny kommentar

elineredderverdenlitt

elineredderverdenlitt

26, Oslo

Jeg er en helt normal jente med en helt normal diagnose. Jeg vil på denne bloggen dele noen av mine erfaringer, og på den måten redde verden. Litt. Ønsket mitt er å fjerne tabuer rundt psykiske lidelser. Kontakt: elineskaar91@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits